Punker?

Om hvordan folk gjør seg tanker om sine omgivelser. Uten at det nødvendigvis medfører riktighet.

Jeg var i praksis på en barneskole. Elevene var av de yngre barna. Store nok til å ha fått med seg mye av det som foregår rundt seg, men kanskje litt for små til å få med seg helheten i alle sammen henger. Skjønt, sånn er det jaggu med mange voksne òg. Enkelte er fryktelig raske til å trekke konklusjoner i hytt og pine, uten at det trenger å være noe substans i påstandene deres.

På dette tidspunktet hadde jeg – inspirert av et fastelavnsris – åtte farger på håret.
Det vakte mye mer oppsikt enn jeg hadde forestilt meg. Syns det var unødvendig med så mye oppmerksomhet bare fordi jeg hadde lekt med håret igjen. Men sånn var det for 15-20 år siden. I dag hadde nok ikke folk reagert på samme måte.

Praksisen var på en sentrumsskole, så elevene som gikk der var vant til et fargerikt fellesskap. Allikevel var det endel som stusset da de så hårsveisen min. Greit nok, unger er mye enklere å forholde seg til når de undres over ting. De spør og glaner åpenlyst heller enn å smugtitte.

Jeg skulle følge to småtasser til skolebiblioteket, og se til at de fikk låne med seg bøker. De gikk litt rundt i rommet. Jeg foreslo noen bøker for dem begge. Vi satt oss ned ved et bord, og de begynte å bla i hver sin bok.

Guttene begynte å prate seg i mellom. Om meg. Imens jeg satt der.

A: «Hu er pønker.»

B: «Nei.»

A: «Jo, du ser vel det med det håret!»

Først nå ble jeg klar over at det var meg de satt og diskuterte. Rett under nesa mi.

B. var åpenbart en liten verdensvant herremann med mye livserfaring, for han ristet oppgitt på hodet, imens han himlet med øynene:

«Nei, hu der kan’ke værra pønker. Hu jobber jo!»

En kan jo undres hvor han hadde fått sånne idèer fra…