Det var den gang

Smittefare

Livet kan være brutalt. Som for eksempel når du har blitt utsatt for livsfarlig smitte, og med ett skjønner at du kan risikere å dø.

Da jeg gikk i 1.klasse på barneskolen, hadde læreren vår en fiks idé om at det var lurt å plassere de uroligste barna sammen med de roligste. Jeg var stille og beskjeden; ergo ble jeg plassert ved siden av klassens ubestridte urokråke.

Det kan være at jeg hadde en beroligende effekt på ham, men han skremte vettet av meg støtt og stadig. Så noen vinn/vinnsituasjon var det overhode ikke snakk om.

La oss kalle ham Dennis (etter tegneseriefiguren). Dennis bestemte raskt at vi var bestevenner, og at vi skulle leke sammen rett som det var. Sjøl var jeg ikke så voldsomt keen på å ha en venn som hoppet på meg, og slang meg i bakken i tide og utide. Men; som det forsiktige barnet jeg var, så turde jeg ikke å si nei.

Det hele eskalerte da Dennis en dag kom på skolen, og ga meg den dødelige sykdommen. Da fikk jeg faktisk nok!

Det hadde ringt inn til 1.time, og vi hadde kommet inn i klasserommet og satt oss ned på plassene våre. Dennis rotet rundt i sekken sin. Så tok han noe opp fra sekken, holdt det i hånden med knyttet neve. Med ett slo han meg i siden, og tørket hånden på genseren min. Så sa han: NÅ HAR JEG SMITTET DEG MED DUREX!

Det sier seg selv, at jeg fikk fullstendig panikk! Gråtende, pakket jeg sakene mine, og løp forbi læreren vår. Hun forsøkte å holde meg igjen, men jeg var så redd, at jeg rev meg løs og ropte «JEG VIL TIL MAMMA!»

Snørr og tårer rant. Med hjertet i halsen og skjelvende knær, kom jeg meg hjem så raskt jeg kunne. Løp og løp, imens jeg hikstende prøvde å børste vekk smitten.

Da jeg kom hjem, ble jeg tatt imot av en bekymret mor. «Hva i all verden er det som har skjedd, og hvorfor kommer du hjem nå?» Fortsatt fullt påkledd, og med ranselen på ryggen – dumpet jeg ned på en kjøkkenstol.

«DENNIS HAR SMITTA MEG MED DUREX, OG NÅ KOMMER JEG TIL Å DØØØØ!» Jeg knakk fullstendig sammen. Mamma snudde seg mot kjøkkenbenken og fortsatte å skrelle gulrøtter (kanskje også for å skjule et smil?).

«Det går bra. Går over i løpet av dagen, det!»

Siden mamma hadde svar på alt, ble jeg umiddelbart beroliget. Så bra! Jeg kom til å bli frisk igjen!

Kuren for Durexsmitten ble et varmt bad og alenetid med mamma. Og joda, jeg kom fra det hele uten varige mén.

Det var den gang

Badeland

Når navnet ikke alltid står til forventningene…

Som barn var jeg på årlige dagsturer til Vikersund. Siden jeg leste tidlig, fikk jeg raskt med meg skiltet hvor det viste retningen mot Modum Bad. For de som ikke har hørt om Modum Bad, så er det et sykehus som behandler psykiske lidelser.

Jeg har alltid vært langt over gjennomsnittet glad i å bade. Ergo; hver gang vi kjørte forbi sykehuset, begynte jeg å mase om at vi kunne dra dit. Jeg ville bade der!

«Nei», sa pappa. «Det er ikke et sånt bad.» Pøh! Den der gikk jeg ikke på. Kunne levende se for meg vannsklier med mange svinger, nøkkel i strikk rundt foten og klorlukt i nesa. «Jammen kan vi ikke VÆRSÅSNILL å dra til Modum Bad da?»

Noen ganger ble jeg fortalt at vi ikke hadde tid til å dra dit, andre ganger var grunnen at det var et bad bare for voksne. Dette svaret irriterte meg grovt, for det var et basta-bom-svar som ikke var diskuterbart.

Hadde de sagt noe om at Modum Bad var for voksne som var veldig lei seg, kan du banne på at jeg hadde blitt supertrist øyeblikkelig… Selvfølgelig ble alle i godt humør av å være på et badeland!

På et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at det ikke er alle bad man skal trakte etter å komme til. Ikke fordi det er noe galt i å bli innlagt der, men fordi man ikke ønsker å ha behov for et opphold.

Fortalte en bekjent om misforståelsen som fulgte meg i barndommen. Denne personen hadde tilbrakt endel tid der. Og kunne med et smil fortelle at de på en måte bader der. Man blir badet i omsorg og respekt. Og så er det dusjer der.

Men vannsklier med mange svinger? Hvem vet? Kanskje det hadde gjort seg også på Modum Bad.

Det var den gang

Barn som forteller vitser

Husker du den første vitsen du lærte? Jeg lagde en selv. Det er ikke dermed sagt at den var god.

Små barn forteller ofte ganske teite vitser. I beste fall har de dårlige poeng. Ofte forteller de den samme vitsen om igjen og om igjen. I verste fall har barnet glemt deler av vitsen, og forteller noe som egentlig bare blir helt meningsløst.

«Har du hørt om dansken og svensken og nordmannen som…» «Kom an, Ketchup!» Vi fortalte dem som barn, og flere av de samme vitsene blir jammen fortalt av små barn den dag i dag.

Vitser formidles ofte fra de store barna, til de mindre. På samme måte som annen kunnskapsformidling mellom barn. Noe funker, mens andre ting blir vridd på eller forandret til det ugjenkjennelige underveis. (Eksempelvis forplantningslæren.)

Den første vitsen jeg kan erindre å fortelle, fant jeg på selv. Vitsen i seg sjøl var totalt blottet for humor, og helt poengløs. Jeg hadde ikke fått med meg oppbyggingen av vitser, men det trengte jeg for så vidt heller ikke, for folk lo som bare det når jeg fortalte den!

Det har seg slik, at jeg var så full av forventninger da jeg fortalte vitsen, at det nok var mitt oppsyn folk lo av. Tross alt, det er en viss sjarm over et barn som stråler av glede, og som finner sin egen historie så fornøyelig at hun hikster av latter når hun forteller vitsen…

Men kunsten å få andre til å le, er ikke den verste form for bekreftelse en unge kan være ute etter.

Jeg vil herved takke mine foreldre, tanter og onkler; Takk for at dere lo av den elendige humoren min! (Hmmm, dere ler fortsatt…)

Jeg har lyst til å fortelle vitsen til deg òg. Men jeg skal forsøke å gjenskape måten jeg fortalte den på. Da jeg var et blygt barn, tok jeg som oftest mot til meg, og nærmest ropte ut vitsen. Derfor skriver jeg monologen med store bokstaver. Se samtidig for deg ei lita jente, som er stappfull av forventning om å slå til med en alle tiders god historie, stå og brøle en vits. Ansiktsuttrykket mitt må ha vært ubetalelig…

«VIL DU HØRE EN VITS?» (Jeg ventet aldri på svar, bare kjørte på.) HE HE HE, «DET VAR EN GANG EN KROKODILLE!» *fnis* «OG NÅR DEN VAR FERDIG PÅ DO», HE HE HE HE, «SÅ SATT DEN FAST HALEN I DØRA!» HE HE HE HE…

På dette tidspunktet lo jeg så tårene trillet.

Paradokset; de voksne lo av meg, ergo fortsatte jeg å fortelle den samme vitsen…

Stand-up-komiker var neppe et av superlativene som ble brukt om meg…

Det var den gang

Da Brå brakk staven

Enkelte historiske hendelser blir; av diverse grunner, så sjelsettende, at vi husker hvor vi var eller hva vi gjorde da vi hørte om dem. Den første månelandingen, da Kennedy ble drept, Utøya… Det er alle øyeblikk som gjorde voldsomt inntrykk på de fleste.

Andre typer hendelser blir gjenstand for massiv løgn. Hvor mange var egentlig på Woodstock, i forhold til alle som i ettertid påsto at de var der?

I Norge har vi hatt et par slike hendelser som har fått folk til å juge på seg sin tilstedeværelse. Da gutta fra The Rolling Stones tok seg en liten dukkert midt på natta på Ingierstrand Bad, var «halve Oslo» ute og gikk en tur i nabolaget. I ettertid, altså…

Det samme skjedde da Sex Pistols spilte på Pingvin Club i Oslo, og Studentersamfundet i Trondheim i 1977. Et par av de jeg vet om som går rundt og påstår at de var der, hadde knapt begynt på skolen på det tidspunktet. Men for en historie, ikke sant?

Da Oddvar Brå brakk staven på denne datoen i 1982, var Holmenkollen så full at folk sto i kø på Majorstua for å komme inn på arenaen. Slik må det jo ha vært hvis alle som påsto å være der, faktisk skulle ha kommet seg dit samtidig.

Nettopp derfor høres det unektelig suspekt ut, når jeg sier at jeg var der. Men jeg var faktisk dèt. For å få publikum til alle øvelsene, fikk alle elevene i Oslo-skolene utvidet vinterferie, og gratis adgang til alle arrangementer som gikk av stabelen midt i uka. Herrestafetten var lagt til en torsdag, ergo var jeg der. Sammen med mamma, hennes venninne og flere andre barn.

Nå forventes det at jeg skal komme med en opphetet versjon av begivenhetene.

Men, vet du? Den får du ikke. Jeg var mest opptatt av å se om jeg kunne få et glimt av Kongefamilien, om Berit Aunli var der for å heie på mannen sin, kakao på termos og boller som mamma tryllet fram fra sekken.

Og engler i snøen. Da Brå brakk staven – lå jeg nemlig og kava på sidelinja – lagde engler i snøen, uten å få med meg en dritt. Men, joda – jeg var tilstede da Brå brakk staven. Jeg var bare ikke så veldig interessert…

Det var den gang

Hvordan adoptere en mormor

Når de fleste tenker på adopsjon, så er det som oftest barn eller dyr de tenker på. Men det er ikke det jeg vil skrive om nå. Jeg skal fortelle om da jeg adopterte en mormor.

Som barnløs kvinne kunne det vært aktuelt for meg på et tidspunkt. Å adoptere. Det ble aldri slik. Selv om jeg periodevis har vært grepet av babyblues, så har allikevel ikke savnet etter barn presset ut av egen kropp vært overveldende.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge andres barns oppvekst på tett hold. Joda, bonusbarn kan så visst få fram morgenet. En sitter der, og føler brått hvor brutalt morskjærligheten presser på. Den traff meg i magen som en sprudlende virvelvind. Men dette er temaer jeg eventuelt kan skrive om ved en senere anledning.

Da jeg ble født, var tre av besteforeldrene mine i live. Men ikke mormor. Jeg vet ikke helt hva som var så grusomt med å mangle akkurat mormor. De tre gjenlevende besteforeldrene var så absolutt tilstedeværende i hele min barndom. Tror kanskje det var noe så basalt som at tittelen var veldig hyggelig.

Dessuten hadde en fetter av meg en ganske så der perfekt utgave av en mormor. Ikke bare var hun veldig klok, hun var like sterk som Pippi Langstrømpe, en kløpper i å kløyve ved, og lagde sine helt egne ord. Dessuten så hun ut akkurat sånn som jeg syntes en mormor burde se ut. Eldgammel (i slutten av 50-åra et sted), og veldig pen.

Planen om å adoptere en mormor begynte sakte, men sikkert å ta form. Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen, og dette var første gang jeg hadde ønsket meg noe som det ikke nødvendigvis var noe klart svar på. Det var ikke noe jeg ba om spontant. Nei, jeg tenkte lenge på om det kunne være mulig i det hele tatt. Ville hun le av meg, og tro at jeg spøkte? Kom hun til å synes jeg var frekk som ville ha en ekstra bestemor?

Jeg luftet tankene for min egen mor. Hun mente at det ikke kunne skade å prøve. Men gjorde meg oppmerksom på at det var ingen selvfølge at jeg fikk et «ja». Dette betydde dog så mye for meg, at jeg bestemte meg for å spørre i alle fall.

Til slutt tok jeg mot til meg. På besøk hos fetter var også hans mormor. Jeg husker godt at jeg gikk bort til stolen hvor hun satt; ga henne en god klem, og hvisket inn i øret hennes «Vil du være mormoren min?» «Hva?» Hun så litt overrasket på meg. «Får jeg lov til å si at du er min mormor?» Hun smilte; trakk meg inntil seg, og ga meg en klem imens hun hvisket «Klart jeg kan være mormoren din!»

Og sånn ble det. I nærmere 40 år fikk jeg låne en mormor. Mange år senere sa hun at hun hadde mange barnebarn, men bare ett som hadde valgt henne selv.

Senere har jeg adoptert flere hunder. Jeg har til og med spontanadoptert to dansker. Men ingenting kan slå den følelsen av å være fem år, og nettopp ha fått seg en splitter ny mormor.

Det var den gang

Sitter fast!

Nysgjerrigheten har ført meg på mange eventyr. Noen ble mer spennende enn jeg egentlig hadde tenkt meg…

Hva ville skjedd hvis jeg bare… Lurer på om jeg klarer… Som barn var jeg ganske pysete. Likte egentlig best å henge i skjørtene til moren min. I fantasien derimot, var jeg både vill og gæærn. Dog hendte det av og til at jeg ble fristet til å kjenne på, smake på, føle på. Som oftest endte dette i hyl og skrik, fordi jeg hadde en tendens til å sette meg fast på de merkeligste steder.

Jeg sto og ventet på bussen med moren min. Det var vinter, og kuldegradene hadde gjort byen hvit og glitrende. Jeg var særdeles fascinert av istapper og snøkrystaller. Det hang store, fristende spetter ned fra takrenner og hustak. Min mor og jeg var noe uenige om hvorvidt det var greit å spise disse istappene.

Jeg så aldri noe til den marken hun påsto var inni der.

Riktignok var det ikke noen istapper på bussholdeplassen, men det var fullt av bittesmå snøkrystaller på stolpen der hvor rutetidene sto. Det glitret så fint! Og jeg måtte… Bare smake… Bittelitt…

Jeg stakk tunga bortpå stolpen, og det gikk som det gjerne gjør med tunger på frossent metall. Den satt seg fast. Da bussen kom rett etterpå, sto jeg – med tunga fryst fast i stolpen og hylte, imens moren min forsøkte å dra meg løs. Enden på visa ble at bussjåføren kom ut av bussen, og dro meg løs. Vi kom oss med bussen. Jeg med blødende tunge og munnen full av papir.

Lenge etterpå kunne jeg se rester av tungespissen min på stolpen.

Det var den gang

Yrkesvalg 

Hva ville du bli da du fantaserte om framtiden som barn? Selv begynte jeg å dytte rundt på andres barnevogner fra jeg kunne stå på egne ben, så det er kanskje ikke så underlig at jeg endte opp som førskolelærer.

Men veien dit var lang, og særlig i barndommen hadde jeg endel… ehhh… interessante tanker om yrkesvalg. Det vil si, yrkene i seg selv er det overhode ikke noe å si på. Det er vel heller begrunnelsen for hvorfor jeg ville ha de spesifikke yrkene som var noe merkelig.

  • Frisør: Ubegrenset tilgang til krøllspenner. (Husk at dette var i permanentens glanstid). Få lov til å holde hårnåler mellom leppene uten at mamma sier at jeg kan svelge dem. Feste kreppbånd rundt halsen på folk, og ta på dem kapper. Bruke skarp saks. Heise stolene opp og ned. Holde fram speil, og si «nå ble du fin«.
  • Jobbe i kjøttdisk: Bruke hårnett og plastforklær. Skjære pålegg på sånn maskin som bråker. Pakke inn all maten. Ha klistremerke (prislappen) på hånda før jeg fester det på pakka. Eventuelt skrive på pakka med tusj. Trykke på knappen, og si «værsågod neste!»
  • Elektriker: Være veldig sterk. Få egen verktøykasse med navnet mitt på. Ha forskjellig teip i mange farger. Gå med arbeidsbukse med kniv og tommestokk i lomma. Spise matpakke i en brakke; fortelle vitser, banne og tøyse masse.
  • Sykepleier: Gå med kjole hver dag. Ha opp/nedklokke. Trille rundt med traller. Gi medisin i en liten kopp. Servere masse saft. Komme når noen trekker i en snor.
    Heise senger opp og ned. Si rare ting som «Hvordan har vi det i dag?» Sette på bandasjer og plaster. Hente blod ut av armen med en sprøyte.
  • Sitte i luka på Posten: Sitte bak en skranke på kontorstol. Ha masse stempler, binders i boks, gummifingerbøl, svamp og kulepenn som sitter fast i disken. Klistre små merker i bankbok når noen setter inn penger. Hente pakker bak på lageret. Skrive på lapper og rive av kopi. Stemple masse. Ha nøkkel til alle sparegriser.

Imens jeg har skrevet dette innlegget, har jeg tenkt på hva det er mest sannsynlig at jeg hadde ønsket å bli dersom jeg var barn i dag? Kom fram til at jeg ville ha fantasert om å bli Batmanprinsesse som passer på Yodababyer. Jeg mener, noen må jo passe dem òg!

Det var den gang

Boblejakka

Når en gjør valg som får pinlige konsekvenser, men som muligens er verdt det allikevel… Et innlegg om få ord, ei fæl boblejakke og en sabla kul Walkman.

Høsten 1983. Jeg begynte på ungdomsskolen, og livet besto etter min mening hovedsakelig av kvisekriser, elsker/elsker ikke og hormonelle krumspring. Egoet var høyst tilstedeværende, og konsekvenstenkinga ikke fullt så godt utviklet. Verden sirklet rundt meg – ikke omvendt. Voksne var stort sett imbesile idioter, som lett lot seg lure av min ungdommelige genialitet… Trodde jeg…

For å vise hvor voksen jeg var blitt, ville jeg handle vinterklær på egenhånd. Og joda, jeg fikk penger med hjemmefra for å gå ut i den store verden og gjøre egne innkjøp. Behovet for ny vinterjakke var prekært. Og jeg skulle kjøpe det altså – banna bein – hadde det ikke vært for den kule Walkman’en som var utstilt i vinduet til elektronikkbutikken på det lokale kjøpesenteret. Bare tanken på å kunne ha en kassettspiller som var så liten at jeg kunne ha den i lomma; og høre på musikk imens jeg gikk rundt, var besnærende.

Det gikk et par dager. Pengene brant i lomma, og jeg var som besatt av tanken på å eie dette elektroniske vidunderet av en nyskapning. Tilslutt gikk jeg inn i butikken for å se på den. Jeg var sjanseløs fra jeg satte foten innenfor døra. Fra høyttalerne dundret David Bowie’s «Let’s dance». Det var siste spikeren i kista. Jeg var solgt. Litt senere kom jeg ut fra butikken. I en altfor tynn jakke. Med en flunkende ny Walkman i lomma. Og hørte på David Bowie. «Put on your red shoes and dance the blues».

Men hva nå? Hvordan skulle jeg kunne komme hjem uten penger, uten vinterjakke men med en Walkman?

Med pubertalt overmot tenkte jeg at dette kunne skjules.

Dersom jeg smuglet Walkman’en inn på rommet – og bare hørte på musikk der, så ville de nok ikke merke at jeg ikke hadde kjøpt den jakka. Akkurat…

Høsten krøp inn under huden, og temperaturen på gradestokken gikk stadig nedover. I mangel av en god vinterjakke, begynte jeg å pakke meg inn i stadig flere tykke gensere under olajakka. Tilslutt følte jeg meg som en stappa julegris der jeg dro på meg en jakke som ble trangere for hver nye genser som kom under. Jeg frøs allikevel da det ble kuldegrader. Men pengene til vinterjakke var brukt opp, så jeg bet tennene sammen, og lot som ingenting.


Foreldrene mine nevnte ikke hendelsen med et eneste ord. Selvfølgelig hadde de fått med seg det faktum at vintertøy manglet , men valgte å avvente situasjonen, og se hva som skjedde. Jeg fløt fortsatt på overmot, men en kime av tvil hadde begynt å spire i meg. Den dårlige samvittigheten gjorde at jeg hørte mindre og mindre på musikk via Walkman’en. Det var da merkelig at de ikke hadde sagt noe som helst? De måtte da ha oppdaget det nå?

Om det var manglende vinterjakke, eller rett og slett bare basillusker som fløy i luften, er ikke godt å si. Resultatet av en tynnkledd høst ble i hvert fall at jeg ble helt nedsausa i en voldsom forkjølelse. Etter et par dager med fravær fra skolen, skulle jeg tilbake.Da hang den plutselig der. En av mammas urgammel boblejakker fra 70-tallet engang.

Nå må du huske på at tidlig på åttitallet så var ikke klær fra 70-tallet vintage. De var bare håpløst umoderne, og ikke noe de fleste tenåringer ville bli sett med. I hvert fall ikke ei jente på 13 år, som følte seg merkelig nok fra før, og som helst ville være usynlig. Rød av skam tok jeg på meg jakka, og gikk duknakket til skolen.


Gjett hva jeg fikk til jul det året? Joda, etter å ha gått med skammens jakke en stund, lå det heldigvis en ny vinterjakke under juletreet. Aldri har vel uuttalte ord vært så effektive.Da jeg neste gang fikk penger til å handle klær, kjøpte jeg akkurat det jeg hadde fått beskjed om…

Det var den gang

Krokodilleungen

En liten fortelling om å være på bærtur – i dobbelt forstand.

Friluftsliv var en viktig del av helger og ferier i min oppvekst. Ut på tur, aldri sur. Noen ganger hadde jeg sikkert mere lyst til å være hjemme og leke med dukker eller i sandkassa, men fysisk fostring sto i høysete. Unger, sekker og annet pikkpakk ble stablet inn i bilen, og så bar det avgårde til skogs. Jeg mener på ingen måte å klage altså, for det var alltid mye morsomt å finne på når vi kom fram. Men dørstokkmila eksisterer for små barn òg .

Vi lærte å gjenkjenne spor og bæsj fra forskjellige dyr. Navnet på fugler og planter. Kongler, bark og pinner ble fort til bondegårder med dyr. Jakten på den ultimate, glatte og fine steinen gjentok seg til stadighet. Vi dro et lite stykke ut av byen. Inn i skogen i området rundt der hvor julenissen bor. Med eventyret om snekker Andersen friskt i minne, var jeg på evig utkikk etter nissen og små nissebarn hver gang vi var til skogs. Kanskje denne gangen?

Denne dagen skulle vi på blåbærtur. Utstyrt med bøtter og bærplukkere, skulle vi plukke blåbær til syltetøy. Vel framme, var det tydelig at vi var kommet til rett plass. Det så ut som om det var et hav av blåbær. Hele skogen luktet søtt av disse blå herlighetene.

De voksne plukket kjapt og effektivt. Jeg plukket fem millioner tusen bær eller noe sånt. Og så satt jeg meg ned og spiste alt. I spannet var det uhorvelige mengder blader. Hmmm, kanskje jeg ikke hadde plukket så mye allikevel? Med ny iver plukket jeg tilsvarende nye fem millioner tusen og to bær. Satt fra meg spannet. Sa ifra at jeg skulle gå og lete etter nissen. Gikk i en liten sløyfe rundt foreldrene mine. Tittet særlig nøye rundt stubber og store steiner. Heller ikke denne dagen fant jeg noen nisser. Det jeg derimot fant, var mer enn jeg egentlig ville se.

Da jeg bøyde meg ned for å se mellom to store steiner, kom den snikende. Liten, lydløs og fryktelig skummel. Jeg satte i et hyl. «Krokodilleunge! Krokodilleunge!» «Hæ?» De voksne ristet på hodet, og sa at det ikke fantes krokodiller i skogen. «Ja men, jeg sååå den jo! Kanskje den har rømt fra et sirkus?» På dette tidspunktet var jeg rimelig oppjaget, og syntes jeg så krokodiller overalt. Pappa løftet meg opp på en stor stein, og sa at ingen krokodiller (eller firfisler som han påsto at de het) ville tørre å klatre så høyt. Og der satt jeg resten av turen. Da vi kom hjem, viste han meg bilder av firfisler i et leksikon.

Jeg godtok det – under sterk tvil.

Tvilen har aldri helt sluppet taket. Kanskje ikke så rart? Følgende punkter taler sterkt for at jeg har hatt rett hele tiden:

  • Jeg faktisk kanskje nesten sikkert en krokodilleunge i skogen.
  • Det var et sirkus i byen på den tiden.
  • Nissen og familien hans bor der, så hvorfor ikke en krokodille?
  • Pappa sa antageligvis det der med firfisla for å berolige meg.

Det som vipper det hele, og som gjør at jeg allikevel ikke er helt sikker: Hvilke triks kan en krokodille, liksom…

Det var den gang

I garderoben

Barn ser verden ifra et froskeperspektiv. Det sier seg selv; at når en betrakter omgivelsene bokstavelig talt nedenfra, så ser alt annerledes ut enn det gjør gjennom de voksnes øyne. 

Jeg har alltid vært som en fisk i vannet, og elsket som barn å gå i svømmehaller. Det var en symfoni av klorlukt, nøkkel i strikk rundt ankelen, svømmeknapper og litt strenge badevakter. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var tiden jeg tilbrakte i garderoben.

Episoden jeg skriver om må ha vært imens jeg var ganske liten. Var ikke større enn at jeg sto i dusjen sammen med mamma etter at vi hadde vært i bassenget. Der var damer i alle varianter. Høye, lave, store og små. Pupper og rumper i diverse varianter.

Kvinnen som sto i dusjen tvers ovenfor oss, var godt voksen. Hun såpet seg inn, og vasket håret. Og hadde lange, fine pupper. Jeg ble utrolig fascinert over disse vidunderne som trosset tyngdekraften, og dinglet fram og tilbake da hun bøyde seg ned. Der og da var jeg fast bestemt på at jeg også ville ha lange pupper når jeg ble stor.

 

Mer enn tretti år skulle gå, da jeg plutselig kom til å huske denne episoden. Jeg er nydusjet, og står foran speilet. Jaggu har jeg fått lange pupper. Og kan ikke lenger helt forstå hva som var så stas med akkurat dèt…