Jeg var ingen rebell som barn og ungdom. Hadde mine meninger, ja – og markerte meg med sær klesstil, ja. Men noe voldsomt med ugagn drev jeg egentlig ikke med. Derfor er det for meg til dags dato et mysterium at jeg skulle få en fiks idé som dette…
Ikke langt unna mitt barndomshjem; midt mellom blokker, rekkehus og villaer ligger et kloster. Omringet av trær. Grønt og frodig, som en miniatyrutgave av Edens hage.
Kvelden var fortsatt lys, og jeg var ute og syklet med Venninne. Vi hadde tråkket rundt en stund, da vi kom til klosteret. Hmmm, hva med å ta en liten titt inn i klosterhagen? Syklene ble parkert på behørig avstand, før vi klatret over gjerdet.
Epletrærne bugnet, og det luktet eventyrlig av søt frukt. Jeg kunne ikke motstå fristelsen… Hadde plukket et eple; puttet det i jakkelomma, og var i ferd med å plukke et til, da jeg hørte en stemme bak meg: «Jeg ser vi har fått besøk!» Jeg stivnet helt, paralysert av å bli tatt på fersken.
«Kom!» Den milde, men bestemte stemmen tilhørte en eldre nonne. Hun tok meg og Venninne i hendene og leide oss inn i klosteret. Vi fikk omvisning. Eplet brant i lomma. Vi fikk servert te. Eplet hang tungt i lomma. Vi ble fulgt til porten og fikk med en velsignelse på vei ut. Eplet? Det plasserte jeg ubemerket på fruktfatet hjemme…
Mitt Sofaunivers 