MR med komplikasjoner

Jeg skulle sjekke hodet. Muligens for å se om det var noen løse skruer der, eller kanskje noe annet. Det er i utgangspunktet ikke særlig behagelig å ligge helt stille inne i en MR-trommel. Når radioen blander seg inn i tillegg, blir det nesten kav umulig å holde seg i ro…

Radiografen tok meg vennlig imot; informerte meg om hva som skulle skje, og forklarte at jeg måtte ligge heeeeelt stille.

Opp på benken, på med hørselvern og gitter foran hodet. Alarmknapp i hånda, sånn i tilfelle. Har ikke klaustrofobi, men det ER veldig trangt inni der. Så det var faktisk ganske betryggende med den knappen.

Ved spørsmål om hvilken radiokanal jeg ville høre på, valgte jeg en av de «sikre» stasjonene; som ikke spiller FOR ungdommelig musikk, og som ikke har programledere som får meg til å knekke sammen av latter. Det hadde jo vært dumt, å ødelegge hele skanninga bare fordi jeg lå og lo underveis.

Jeg lukket øynene, og fokuserte på musikken idet jeg ble ført inn i trommelen. Selv med hørselvern og musikk på ørene kunne jeg høre hvordan det smalt og summet rundt meg. Stille nå, ligg helt stille. Tenkte at jeg kunne beregne tiden sånn cirka utfra hvor mange sanger som ble spilt.

*Dunk, dunk, dunk*. Maskinen gikk for fullt rundt hodet mitt. Tenkte på hvordan bilder av hjernen ser ut. Fniste litt ved tanken på at min hjerne er som oftest fylt av strikkeoppskrifter, tekster og musikk.

Tenk om de kunne se hva folk tenkte…

«Da er det tid for neste spørsmål i quizen.»

Radiostemnen fikk meg til å spisse ørene. Jeg digger quiz! «Vi vil ha navnet på skuespilleren som spilte mot Richard Gere i «Pretty Woman». JULIA ROBERTS! Det var like før jeg skrek ut svaret. Neste sang ble spilt. Hvor ofte hører jeg på sånne quizer? Ikke så ofte. Og nå kunne jeg ha deltatt… Ja ja. Stille nå, ligg helt stille.

«Ja, da venter vi bare på ditt svar» sa Radiostemmen.

«JULIA ROBERTS! HALLO, JEG VET HVEM DET ER!»

Nå ble jeg skikkelig utålmodig. Det var da som bare… Med ett stanset bråket rundt meg. I dèt jeg ble ført ut av trommelen, hørte jeg Radiostemmen si «og da har vi en lytter med oss…»

«Gikk det greit?» Radiografen ventet smilende utenfor trommelen. «Joda, men det var like før det hele gikk til helvete!» svarte jeg. «Å, ble du redd?» sa hun med bekymret mine. «Nei da, men jeg kunne jo svaret på quizen!» Hun lo. «Ja da må du se å komme deg ut, så du får svart!»

På vei ut derifra, fantaserte jeg igjen om hva de ville sett dersom de kunne sett hva jeg tenkte. Jeg flirte for meg sjøl.

Da ville de store deler av undersøkelsen sett vekselbilder av en mobil, og Julia Roberts i høye støvletter.