Stikkord: Mittsofaunivers

Feil i sangen
fra barnemunn

Feil i sangen

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Du har sikkert hørt artige historier om folk som feiltolker tekster. Men hva om det er sangens komponist som har bommet? Når et piratflagg og en sang setter fart på tankene til en liten filosof.

Jeg tilbringer mye tid på campingplass på sommeren. Å være fast gjest på camping er verdt et innlegg i seg selv, men det får bli senere. På store campingplasser med turister fra mange land, er det vanlig at folk henger ut flagg fra hjemlandet sitt.

Plassen hvor jeg holder til, ligger innenlands. Folk som er der fast kommer reisende fra en radius på ca 10 mil. Ingen langveisfarende folk fra Utlandia som ligger på plassen. Det forundrer meg derfor at de allikevel henger opp det norske flagget.

Flaggene henger oppe så lenge folk er der. Sjøl har jeg ikke helt sansen for å henge opp flagget så sant det ikke er merkedager. Derfor har jeg hengt opp et piratflagg. Totalt fritatt fra flaggregler og nasjonale stempler.

Piratflagg har vist seg gjentatte ganger å føre til at folk begynner å synge sjørøverviser.

«Kaptein Sabeltann er en farlig mann» Skøyern er på besøk, og har latt seg inspirere til spontansang. Dette barnet synger ikke sanger sånn uten videre. Han hører på tekstene, og anayserer dem. Grundig.

Vi går hånd i hånd ned mot stranda. Håndklær, bøtter, spader, solkrem og saft på flaske er med. «Hiiiiiv og hoi! Snart er skatten vår!» Skøyern synger av full hals imens vi trasker i takt.

«Da kan vi ta det rolig de neste hundre år!» Han stopper brått, og ser på meg. «Det må være feil!» «Hæ? Feil, hva er det som er feil?» sier jeg.

«Det må være feil i sangen! Han mener sikkert to dager eller noe sånt. DET ER VEL INGEN SOM VIL HVILE I HUNDRE ÅR!»

Den lille energibomba slipper hånda mi, og spretter videre. Selvfølgelig. Ingen fireåringer kan forestille seg at det går an å holde seg i ro så lenge…

Hundre sofaunivers
Sofarefleksjoner

Hundre sofaunivers

Kaffelatter6 kommentarer

For et år siden begynte jeg på en skriftlig reise i tid og rom. Minner og betraktninger kom ut i bokstavform. Hundre innlegg…

Gjentatte ganger har jeg vurdert å gi meg. Har en lei tendens til å hoppe etter Wirkola; sammenligner meg med bloggere som har holdt på lenge, og som har drøssevis av lesere. Er det noen vits når jeg ikke har så mange lesere? Og så tikker det inn en oppmuntrende melding, eller jeg får tilbakemeldinger fra folk jeg møter. Så skriver jeg vel litt til, da…

For å markere at jeg fortsatt skriver, og for å takke leserne for at de fortsatt leser, fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre litt ekstra ut av dette innlegget. Ville kombinere to av de tingene jeg liker best. Burde kanskje ha skrevet en tekst med kaffe som blekk, eller strikket noen setninger?

Valget falt på musikk. Jeg ville spille inn en tekst til ære for leserne mine, og for å klappe meg sjøl på skulderen. Men, jeg kunne ikke lage en tekst til en allerede eksisterende melodi uten å begynne å surre med royalties. Sånt no’ har jeg lite peiling på, så like greit å holde seg unna. Nei, jeg ville aller helst lage noe sjøl. Det var bare det da, at jeg ikke lager melodier…

«Jeg har et musikkproblem!» skrev jeg i en melding til Kompis. «Å? Noe jeg kan hjelpe til med?» svarte Kompis. Og det var det. To måneder senere; noen øvinger, skriving, omskriving og jobbing i studio, så «Mitt Sofaunivers» dagens lys.

Takk og atter takk til Freddy og Rune som har stilt opp med åpne sinn og gode idéer. Uten dere hadde innlegget blitt …en tekst… Dere har hjulpet meg å skape noe som overgikk alle forventninger!

🎶Mitt Sofaunivers 🎵🎶

Elisabeth Bergersen: Tekst, vokal og arrangering.

Freddy Liabø: Melodi, Gitarer (nylonstrenger og stålstrenger), kor, arrangering.

Rune van Deurs: Bass med bue,

perkusjon, kor, lydeffekter.

Lydtekniker: Rune van Deurs
Produsenter: Freddy Liabø og Rune van Deurs
«Mitt Sofaunivers» er innspilt i Quickstep Foley Studio

Løpestreng
Latterdøra

Løpestreng

Kaffelatter1 kommentar

Når hundelufting absolutt må skje på minst passende tidspunkt.

Etter en heftig nyrebekkenbetennelse for et par år siden, virker det som om blæra har slutta å varsle om at den er i ferd med å bli full, før den er helt overfylt. Ergo har jeg klart å opparbeide meg et betydelig merkverdig ganglag dersom det skulle haste brått å komme seg til toalettet. Noe det gjør både titt og ofte.

Hjemme går det bra. Samme hvor jeg er i leiligheten, er det kun få meter til do. På hytta derimot, er det verre… Særlig om morgenen; etter mange timers søvn, er jeg så nøden at det skvulper. Idet jeg våkner, er det på med det aller nødvendigste av klær, for så å krøke seg avgårde til toalettet.

Det er bare ett aber; hundene spretter også opp, løper bort til døra, helt klare for å bli luftet. Noen ganger skjærer jeg igjennom, og kjapper meg på toalettet først, før jeg lufter hunder. Andre ganger vinner to bedende blikk.

Kjekken sover galant gjennom dette sirkuset hver morgen, og har ikke tatt meg helt på alvor når jeg har ymtet frampå at det kunne være veldig greit med en løpestreng til hundene; slik at jeg kan feste dem til den, og de får gjort sitt fornødne imens jeg haster avgårde til en sterkt tiltrengt dotur.

Da jeg våknet, var jeg noe så inni hampekrattet nøden. Fikk trukket en kjole over hodet, og satte kurs mot døra. Der sto Tassebass – like nøden som mor, og pep ut sin nød.
«Åååå, må du akkurat nå?» jamret jeg til hunden. Han så forhåpningsfull på meg. Jeg skottet bort på Kjekken. Ingen reaksjon. Tassebass logret med halen, og tok en lykkepiruett. Ikke sjans i havet at jeg klarer å motstå ham når han sier så tydelig ifra…

På med båndet, og ut døra i full fart. «Tisse nå da!» Men neida, plutselig skulle hver stein snuses på, hver kongle skulle betraktes og hvert grasstrå skulle katalogiseres. «Kom igjen!» jamret jeg, og skalv av blærespreng. Han strakk seg, og gjespet imens han lette etter en egnet plass å gjøre sitt fornødne.

Jeg tenkte på Saharaørkenen. Jeg tenkte på tørr kjeks. Jeg tenkte på tørkeruller og trekkpapir. Jeg tenkte at «nå er det for sent…»

Så sto jeg der da, med en hund i bånd, og tisset på meg.

Jeg vet ikke hvem som var mest forfjamset; jeg, som ikke klarte å holde meg, eller Tassebass som opplevde at mor tisset rett ved siden av ham. Kunne hunder måpe, så ville han hatt kjeften på vidt gap. Mulig trodde han at jeg markerte, for han har ikke gjort fra seg der siden.

Sjøl var jeg letta over at det ikke var noen andre som hadde stått opp på dette tidspunktet. Følte meg virkelig ikke høy i hatten der vi sto. Sjeleglad for at ingen hadde sett meg.

Men hva nå? Heldigvis hadde jeg ikke gummistøvler på meg. I så fall ville de ha vært våte inni nå. Tråkket ut av flippfloppene, Følte sterkt på at jeg ikke er i «riktig» alder til å hanskes med eget tissetøy. Alt for gammel, eventuelt alt for ung til dette…

Vet ikke hvor lenge jeg sto der, stiv som en saltstøtte. Tydeligvis en stund, for Tassebass begynte å dra i båndet og ville inn igjen. Jeg trampet bredbeint inn i hytta. «Går det bra?» sa Kjekken med hes sovestemme. «LØPESTRENG!» hveste jeg. «Nå har jeg stått utenfor her og tissa på meg, fordi vi ikke har en @#$& LØPESTRENG!»

Det kan være at jeg brukte noen kraftsalver innimellom der… Tilslutt sa jeg at «akkurat nå er jeg dritt… Nei PISSESUR på deg! Gi meg fem minutter, en dusj og en halv kopp kaffe, så kan jeg kanskje si noe fornuftig!» Så slang jeg vaieren til løpestrengen på senga, rev med meg et håndkle, og strenet avgårde.

Og snipp, snapp, snute – fem minutter senere var alt sinnet ute.

Gjett hvem som monterte løpestreng samme dag…

Ti på topp sanger fra tribunen
Lek med Lister

Ti på topp sanger fra tribunen

Kaffelatter3 kommentarer

Det er enkelte samtaleemner som kan bli til de rene vepsebol dersom man ikke trår varlig med visse folk. Fotball er et av dem.

Det er så det kan gå helt i stå for de av oss som ikke følger intenst med. Det er nasjonale serier og cuper, Champions League, EM, VM, og så videre.

Mange har attpåtil favorittlag i flere land på én gang, og følger dermed ørtogførti cuper og serier samtidig.

Før jeg går videre; kan vel knapt huske å ha hørt noen uttale fotball korrekt. De fleste sier FOPPALL. Ergo skriver jeg foppall heretter.

Jeg var i en periode sånn passe ivrig foppallsupporter. Fikk med meg noen kamper på diverse stadioner, eller så kampene på en dertil egnet foppallpub.

Så ble jeg dårlig, og klarte hverken å gå på kamp, eller være tilstede på puben da det ble for mye støy. Sakte, men sikkert mistet jeg den store interessen.

Men én del av foppallkulturen har aldri sluttet å fascinere meg: SUPPORTERSANGENE.

En av mine musikklærere på høyskolen sa noe om at skal du høre kraftfulle mannskor, så gå på foppallkamp.

Hun hadde et poeng der. Samme hvor dårlige tekstene er, og samme hvor rævva enkelte av melodiene er; det er en kraft over disse sangsekvensene som vil få alt som er av korforbund og dirigenter til å vri seg av misunnelse.

Supportersanger er vel det nærmeste vi kommer til Maorifolkets «Haka» her i Norge.

Jeg har laget en liste over supporter-sanger som fascinerer meg. Enten fordi de er artige, noen fordi de er fengende, eller fordi lagene har adoptert sanger som gjør seg sabla godt som supportersanger.

Da jeg skrev dette blogginnlegget, kom det et par sure oppstøt fra sidelinja om «sviker» og «gå’kke an å ta med det eller det laget.» Sorry Mack; min blogg, mitt innlegg. Her kommer musikken i første rekke.

Jeg har laget en liste som på en måte er todelt. De første fem sangene er skrevet til ett konkret lag, som en supportersang.

De siste sangene er såkalt adopterte; det vil si at et lag bruker en sang som er skrevet av en artist som en underholdningssang, og bruker den som en av «sine» sanger.

Supportersanger skrevet til klubbene:

  • 20.000 tomme seter– Klovner i Kamp: Cupfinalen 2004 for Lyn. (Video hentet fra YouTube) Aldri noen sinne har en supportersang irritert meg noe så til de grader. At erkerivalen i byen skulle få seg en så kul låt er utrolig frustrerende. Den er kjempetøff. ÆSJ!
  • Rosenborgsangen – Thorstein Flakne/Dag Ingebrigtsen for RBK (Video hentet fra YouTube): Mange mener at dette er en dårlig låt. Jeg er sterkt uenig. Hvorfor? Hvis du i det hele tatt var født i 1988, så er sjansen stor for at du kan HELE sangen. Hvor mange andre motstanderlag sine sanger kan du godt? Flakne/Ingebrigtsen skrev en hit. At man blir lei en sang er noe helt annet. Men de fikk det til. Det skal de ha.
  • Faen i hælvete – Bare Egil & Ikke Bare Bare Egil Band Band for Grorud IL (Video hentet fra YouTube): Herr Hegerberg bestemte seg for å være behjelpelig med å skrive supportersanger til flere foppallag. Grorud IL var et av dem. Jeg flirer meg skakk når jeg tenker på hvor begeistret mammaene til Lilleputtspillerne egentlig er, når de små, håpefulle podene flyr rundt og gauler «Faen i hælvete». Sjøl gauler jeg i vei hver gang jeg hører den.
  • Bønda i fra Nord – Racer, for det norske Herrelandslaget (Video hentet fra YouTube): Dette er jo solid rock som står for seg selv. Nøff sedd.
  • The Fields of Anfield Road – Pete St. John laget i 1979 teksten på melodien «The Fields of Athenry» som supportersang til Liverpool FC (Video hentet fra YouTube). Jeg har hørt mange engelske supportersanger. Denne er min favoritt. En god ballade, som høres fantastisk ut når den blir sunget på kamper.

Adopterte sanger:

  • Vålerenga Kjerke – Bjølsen Valsemølle. Brukes som supportersang av VIF (Video hentet fra YouTube). Ja, det er én by og ett lag. Og jeg ble rørt til tårer hver eneste gang jeg sto sammen med Klanen og sang denne sangen. Låta i seg sjøl forteller en sterk historie fra Oslo, og egner seg utmerket som supportersang for laget som delvis har samme navn som sangen.
  • Just i dag är jag stark– Kenta. Brukt som supportersang av Hammarby IF (Video hentet fra YouTube). Dette er en görbra sang. Som supportersang er den fantastisk.
  • You’ll Never Walk Alone skrevet av R. Rodgers/O. Hammerstein II. (Video hentet fra YouTube) Brukt som supportersang av Liverpool, Celtic og Dortmund: Lite ante vel herrene Rodgers og Hammerstein II da de skrev låta som en av mange melodier til en musikal, at den skulle ende opp med å bli kanskje tidenes mest spilte supporterlåt for flere foppallag. Vi kjenner utgaven til Gerry and the Pacemakers best. Den spilles før kamper, og etter kamper. Og i oppladningen til Champions League-finalen spilles den både til frokost, middag og kvelds. Takk og pris at sangen er god. Ellers hadde jeg klikka i vinkel snart.
  • Blue Moon – R. Rodgers/L. Hart. (Video hentet fra YouTube) Brukes som supportersang av Manchester City: Før jeg klikket meg inn på en YouTubevideo for å høre supporterne synge denne, var jeg mildt talt skeptisk. Denne sangen kunne da ikke egne seg som allsang i så store forum? Der måtte jeg pent spise min musikkteoretiske hatt, for det høres fenomenalt bra ut!
  • I’m Forever Blowing Bubbles – J. Brockman/ N. Vincent. (Video hentet fra YouTube) Brukes som supportersang for West Ham United: Nommin… Å høre så mange menn synge en så søt sang gjør meg en smule ør. Ikke sikker på om det kaller på morsinstinktet i meg, eller om det er litt sånn «mann-i-bar-overkropp-med-kattunge-sexy». Ganske forvirrende, og fint på én gang.
  • Sámiid Æddnan – Sverre Kjeldsberg/Mattis Hætta: Sangens refreng blir (om enn ikke i joikeformat) brukt av supporterne til den engelske foppallklubben Accrington Stanley FC (Video hentet fra YouTube). Slettes ikke noen dum tribunesang!
Supportersanger er kanskje det jeg liker best ved foppall.

Jeg har laget en liste på Spotify. Den finner du via litt omveier HER, eller søk på «Sanger fra tribunen- Mitt Sofaunivers» direkte på Spotify.

Ikke alle sangene jeg har nevnt ovenfor er på spillelista, da de ikke var mulig å finne. Kanskje like greit; da slipper jeg å irritere meg over LYN-sangen…

Skulle det være noen sanger du mener jeg har glemt, skriv gjerne en kommentar.

Med det ønsker jeg alle foppallsupportere en fortsatt fin sesong!

Y.N.W.A .

Så er det på’n igjen…
Pelskledd terapi

Så er det på’n igjen…

Kaffelatter1 kommentar

Innlegget som følger ble skrevet og publisert ifjor. Da jeg ønsket å annonsere for det på Facebook, ble det stoppet i sensuren. De mente at innlegget kunne virke støtende, og at Tassebass kunne bli krenket.

Jeg skrev et utfyllende svar, hvor jeg redegjorde at Tassebass er en hund, og at han slettes ikke bryr seg om hva jeg skriver. Til ingen nytte. Innlegget ble nektet annonsering.

Så i år forsøker jeg på nytt. Med ny overskrift. Så får vi se om Facebook gjennomskuer evenuelle krenkelser på Tassebass’ vegne…

Alle som har vært i nærheten av ei tispe i løpetid og tiden som følger, skjønner betydningen av ordet «bitch». Å ha ei løpsk tispe og en overivrig hannhund sammen, setter hundeeierlivet på prøve…

Du veit den klamme følelsen, når det kjennes ut som du er med i en krysning av Big Brother og Paradise Hotel? Ikke?

Prøv et par netter i en liten hytte med to hunder; hvorav den ene har løpetid, og den andre er kastrert (men husker sånn langt der inne at det er noe med den lukta).

Hun med løpetid vil stemme ut grabukken, som uler, piper og finner på alle dårlige partytriks som finnes.

Den følelsen.

Tassebass flyr rundt, vill i blikket og helt fortvilt. «Det er et eller annet! Jeg vet ikke om jeg er tissetrengt, kåt eller sulten! Men det eeeeeeeer noe!»

Tussetass ser på ham med forakt fra gjemmestedet sitt under benken. Sukker tungt, og prøver å gjøre seg så liten som mulig. I neste øyeblikk kan hun gå forbi ham og vifte kokett med halen, og sende en aldeles uimotståelig godlukt i retning Tassebass.

Sånn går dagene. To ganger i året lover jeg meg selv at jeg aldri skal ha hannhund og tispe samtidig igjen.

Tassebass raller rundt som en desperat fyr på vei hjem fra en fuktig aften på byen, som i et siste krampaktig forsøk på å få napp prøver seg på samtlige damer i drosjekøen.

Tussetass er tvetydigheten selv; vil, vil ikke, vil, vil ikke. Du kan få meg, ha deg vekk.

Og med ett, like brått som galskapen starter, ligger de plutselig inntil hverandre og sover igjen. Som om ingenting skulle ha skjedd.

Rovdyret sover.

Løpetiden er over.

MR med komplikasjoner
Latterdøra

MR med komplikasjoner

Kaffelatter1 kommentar

Jeg skulle sjekke hodet. Muligens for å se om det var noen løse skruer der, eller kanskje noe annet. Det er i utgangspunktet ikke særlig behagelig å ligge helt stille inne i en MR-trommel. Når radioen blander seg inn i tillegg, blir det nesten kav umulig å holde seg i ro…

Radiografen tok meg vennlig imot; informerte meg om hva som skulle skje, og forklarte at jeg måtte ligge heeeeelt stille.

Opp på benken, på med hørselvern og gitter foran hodet. Alarmknapp i hånda, sånn i tilfelle. Har ikke klaustrofobi, men det ER veldig trangt inni der. Så det var faktisk ganske betryggende med den knappen.

Ved spørsmål om hvilken radiokanal jeg ville høre på, valgte jeg en av de «sikre» stasjonene; som ikke spiller FOR ungdommelig musikk, og som ikke har programledere som får meg til å knekke sammen av latter. Det hadde jo vært dumt, å ødelegge hele skanninga bare fordi jeg lå og lo underveis.

Jeg lukket øynene, og fokuserte på musikken idet jeg ble ført inn i trommelen. Selv med hørselvern og musikk på ørene kunne jeg høre hvordan det smalt og summet rundt meg. Stille nå, ligg helt stille. Tenkte at jeg kunne beregne tiden sånn cirka utfra hvor mange sanger som ble spilt.

*Dunk, dunk, dunk*. Maskinen gikk for fullt rundt hodet mitt. Tenkte på hvordan bilder av hjernen ser ut. Fniste litt ved tanken på at min hjerne er som oftest fylt av strikkeoppskrifter, tekster og musikk.

Tenk om de kunne se hva folk tenkte…

«Da er det tid for neste spørsmål i quizen.»

Radiostemnen fikk meg til å spisse ørene. Jeg digger quiz! «Vi vil ha navnet på skuespilleren som spilte mot Richard Gere i «Pretty Woman». JULIA ROBERTS! Det var like før jeg skrek ut svaret. Neste sang ble spilt. Hvor ofte hører jeg på sånne quizer? Ikke så ofte. Og nå kunne jeg ha deltatt… Ja ja. Stille nå, ligg helt stille.

«Ja, da venter vi bare på ditt svar» sa Radiostemmen.

«JULIA ROBERTS! HALLO, JEG VET HVEM DET ER!»

Nå ble jeg skikkelig utålmodig. Det var da som bare… Med ett stanset bråket rundt meg. I dèt jeg ble ført ut av trommelen, hørte jeg Radiostemmen si «og da har vi en lytter med oss…»

«Gikk det greit?» Radiografen ventet smilende utenfor trommelen. «Joda, men det var like før det hele gikk til helvete!» svarte jeg. «Å, ble du redd?» sa hun med bekymret mine. «Nei da, men jeg kunne jo svaret på quizen!» Hun lo. «Ja da må du se å komme deg ut, så du får svart!»

På vei ut derifra, fantaserte jeg igjen om hva de ville sett dersom de kunne sett hva jeg tenkte. Jeg flirte for meg sjøl.

Da ville de store deler av undersøkelsen sett vekselbilder av en mobil, og Julia Roberts i høye støvletter.

Barn som forteller vitser
Det var den gang

Barn som forteller vitser

Kaffelatter4 kommentarer

Husker du den første vitsen du lærte? Jeg lagde en selv. Det er ikke dermed sagt at den var god.

Små barn forteller ofte ganske teite vitser. I beste fall har de dårlige poeng. Ofte forteller de den samme vitsen om igjen og om igjen. I verste fall har barnet glemt deler av vitsen, og forteller noe som egentlig bare blir helt meningsløst.

«Har du hørt om dansken og svensken og nordmannen som…» «Kom an, Ketchup!» Vi fortalte dem som barn, og flere av de samme vitsene blir jammen fortalt av små barn den dag i dag.

Vitser formidles ofte fra de store barna, til de mindre. På samme måte som annen kunnskapsformidling mellom barn. Noe funker, mens andre ting blir vridd på eller forandret til det ugjenkjennelige underveis. (Eksempelvis forplantningslæren.)

Den første vitsen jeg kan erindre å fortelle, fant jeg på selv. Vitsen i seg sjøl var totalt blottet for humor, og helt poengløs. Jeg hadde ikke fått med meg oppbyggingen av vitser, men det trengte jeg for så vidt heller ikke, for folk lo som bare det når jeg fortalte den!

Det har seg slik, at jeg var så full av forventninger da jeg fortalte vitsen, at det nok var mitt oppsyn folk lo av. Tross alt, det er en viss sjarm over et barn som stråler av glede, og som finner sin egen historie så fornøyelig at hun hikster av latter når hun forteller vitsen…

Men kunsten å få andre til å le, er ikke den verste form for bekreftelse en unge kan være ute etter.

Jeg vil herved takke mine foreldre, tanter og onkler; Takk for at dere lo av den elendige humoren min! (Hmmm, dere ler fortsatt…)

Jeg har lyst til å fortelle vitsen til deg òg. Men jeg skal forsøke å gjenskape måten jeg fortalte den på. Da jeg var et blygt barn, tok jeg som oftest mot til meg, og nærmest ropte ut vitsen. Derfor skriver jeg monologen med store bokstaver. Se samtidig for deg ei lita jente, som er stappfull av forventning om å slå til med en alle tiders god historie, stå og brøle en vits. Ansiktsuttrykket mitt må ha vært ubetalelig…

«VIL DU HØRE EN VITS?» (Jeg ventet aldri på svar, bare kjørte på.) HE HE HE, «DET VAR EN GANG EN KROKODILLE!» *fnis* «OG NÅR DEN VAR FERDIG PÅ DO», HE HE HE HE, «SÅ SATT DEN FAST HALEN I DØRA!» HE HE HE HE…

På dette tidspunktet lo jeg så tårene trillet.

Paradokset; de voksne lo av meg, ergo fortsatte jeg å fortelle den samme vitsen…

Stand-up-komiker var neppe et av superlativene som ble brukt om meg…

Den pinlige dietten
Latterdøra

Den pinlige dietten

Kaffelatter4 kommentarer

Noen få stavelser feil. Ett lite ord kan gjøre så stor forskjell. På aksept og sosialt selvmord.

Før jeg ble skikkelig utredet for matallergi og fikk konstatert at jeg hadde IBS (Irritabel Tarmsyndrom), testet jeg i stadig mer desperasjon ut forskjellige dietter for å få bukt med mageproblemer. Disse diettene førte til vektnedgang, men ikke noe mer glad mage. FODMAP-redusert kosthold viste seg å være redninga for meg, men det får eventuelt bli tema i et annet innlegg.

Da denne episoden inntraff, gikk jeg på Candida-dietten; hvor tanken er – i korte trekk – at man har en soppinfeksjon i magen, og fjerner mat som inneholder gjær og sukker fra kostholdet.

Dietten var omfattende, og jeg hadde et strengt matregime. Som forventet; vektnedgang forbindes med slanking, og omgivelsene rundt meg fokuserte stort sett på det faktum at jeg krympet. At jeg hadde sterke magesmerter som jeg så gjerne ville bli kvitt, så ikke ut til å være særlig adekvat.

Det er ikke til å stikke under en stol, at jeg gikk ned mange kilo. Men når man har alt for mange kilo ekstra, er det ikke de ti første kiloene man går ned som syns. Det er de ti neste.

Etter å ha gått på dietten i en god stund, begynte det virkelig å synes at jeg minsket i omfang. Såpass at det ble en snakkis blant kollegaer. Sånn er det nå engang, at folk snakker om hverandre. Trenger ikke være noe gæærnt med det.

Da jeg kom inn på personalrommet i lunsjen, var tydeligvis «vidunderdietten» et tema. På dette tidspunktet var jeg skikkelig gladsingel. Etter ti år i et dysfunksjonelt forhold, kysset jeg gjerne kjekke gutter som krysset mine stier.

Det var vel kanskje derfor jeg synes følgende hendelse ble ekstra pinlig…

«Hei du!» En av kollegaene henvendte seg til meg. «Hei!» Jeg stoppet opp ved bordet hvor en fem-seks kollegaer satt. «Det er Klamydia du har, ikke sant?» «Hva?!?» Jeg rødmer ikke så ofte, men nå kokte det i toppen idet jeg kjente at jeg blusset opp.

«Nei, jeg håper da ikke det!» Jeg må ha sett rimelig fortvilet ut. «Ja, men går ikke du på sånn Klamydiadiett da?» Dæven, som jeg lo! «Nei, jeg har ikke noen kjønnssykdom å snakke om. Candidadietten, mener du vel.»

Det ble mye fnising i den pausa.