Noen ganger er det best å la folk bare være litt i fred. Det var bare det da, å skjønne når…

Jeg er under ingen omstendigheter av de som faller grasiøst. Det hender at man ser at folk går i bakken, og spretter opp igjen – som om de blir filmet i revers. Når jeg møter underlaget med annet enn føttene mine, så er det som regel som en deigklump som deiser i bordet. Armer og bein i alle retninger. Bærer jeg på noe, så spres det utover. Har jeg derimot hunder med meg, setter de seg – fascinerende nok – sporenstreks ned. Selv om jeg skulle komme til å miste grepet om båndet.

Nå faller jeg ikke på langt nær så ofte lenger, som jeg gjorde før jeg fikk briller. Da var det en periode hvor jeg hadde hullete bukser og nyplastrede knær støtt og stadig. Legene mente jeg falt som en følge av at jeg fikk panikkanfall. Årsaken viste seg å være skjeve hornhinner og ME-utmattelse. Anskaffelse av briller gjorde sitt til at jeg ikke faller så ofte lengre.

Å falle i seg selv er forsåvidt ikke noen katastrofe. Bortsett fra nevnte hull i bukser og knær, så har det ikke medført større skader. Noen forstuede fingre og blåmerker her og der, er til å leve med. Det som ikke er fullt så greit, er hvordan jeg reagerer når jeg slår meg…

Fra å være en relativt avbalansert person, blir jeg en furie når jeg blir utsatt for smerter av dette slaget. Istedetfor at kroppen omdanner endorfiner til smertestillende, virker det som det blir omdannet til rent raseri. Jeg har fått fremmede folk til å gå gråtende fra åstedet på grunn av de drøyeste gloser som kommer ut av kjeften min etter fall. Jeg bruker ord som jeg ikke trodde jeg hadde i vokabularet.

Kort guide til hva man ikke sier til meg ved fall:

• Gikk det bra? Nei, for helv… Jeg tryna som en potetsekk, og har slått meg halvt fordervet. Det går ikke bra!
• Slo du deg? Selvfølgelig slo jeg meg! Ellers hadde jeg vel ikke ligget her og kavet rundt som en idiot!

Det er uttalelser som dette; fra velmenende fremmede, som har fått meg til å si fæle ting. Og det beklager jeg på det sterkeste. Hva jeg har sagt, egner seg virkelig ikke på trykk.

Kjekken har forlengst skjønt at det er lurest å la meg være i fred. Helt og holdent i fred. Er vi sammen og jeg faller, ja da fordufter han. Og så er han grei nok til å observere meg fra avstand, imens han ber folk om å la meg komme til hektene på egenhånd.

For noen virker kanskje dette litt sært. For meg er det kjærlighet.