Hvordan en mobil som hang seg opp uten at jeg la merke til det, skulle føre til en av de merkeligste telefonsamtaler jeg noen gang har hatt.
Jeg har alltid vært glad i tekniske duppeditter. Telefoner intet unntak. Endelig satt jeg med en ny telefon i hånda. O lykke!
For at det nye vidunderet skulle lades skikkelig, satt jeg inn SIM-kortet i den gamle telefonen, og skrev en fellesmelding for å varsle om endringer. «Jeg har fått nytt telefonnummer. Heretter kan du nå meg på ********. Ha en fortsatt god helg.» Så ble meldinga sendt til så å si alle på kontaktlista mi.
Uten å tenke noe mer på saken, tok jeg meg en dusj. Brukte god tid på badet. Da jeg sjekka mobilen etter 20 minutter, ble jeg helt satt ut. Et ti-talls SMS, og nesten like mange tapte anrop ventet på meg.
Hjertet begynte å slå fortere. Hadde det skjedd noe alvorlig?! Med skjelvende hender tok jeg opp mobilen, og begynte å lese meldingene.
De inneholdt stort sett samme type beskjed; «Takk for ÅTTE meldinger om nytt telefonnummer. Holder nå, eller?»
Oi, telefonen hadde hengt seg opp, og jeg hadde drevet med andre ting såpass lenge at den hadde fått tid til å spytte ut et betydelig antall meldinger. Rundt 800 stykker faktisk!
Det var da voldsomt! Jeg skrudde straks av telefonen, og startet den opp igjen. Flere grunner til at jeg hadde kjøpt ny telefon, ja! Sendte en beklagelse til de som hadde meldt ifra, og håpet på at ikke den skulle gå amok igjen.
Litt senere ringte en venninne. Vi hadde ikke sett hverandre på en god stund, og hun visste ikke at jeg hadde en løpsk telefon. Hun stusset over alle meldingene som poppet opp på skjermen hennes fra et ukjent nummer.
Som så mange andre, er Venninne skeptisk til å svare på anrop fra ukjente nummer. Men, når det kom så mange meldinger på rappen, tok hun sjansen og ringte opp igjen. Jeg; på min side, ble glad for å høre stemmen hennes, og nærmest hvinte av begeistring da hun ringte. «HEIIII!»
Venninne ble brått bekymret. Det var da voldsomt med entusiasme! Hadde det rablet helt for meg? Var dette et slags rop om hjelp? Samtalen som fulgte var av det bisarre slaget. Vi satt begge på offentlig transportmidler; og med kjøring inn og ut av tuneller, var det mye bakgrunnsstøy i begge ender.
- VENNINNE: (Med veldig formell stemme) «Hallo, det er Venninne. Hvem er det jeg snakker med?»
- JEG: (hvinende, blid og fornøyd) «HEEEEEI Venninne! Det er jo bare meg!»
- VENNINNE: (Med bekymret stemme) «Ehhh, går det bra med deg? Jeg fikk så mange meldinger…»
- JEG: *lo* «Ja, jeg skulle bare melde fra om nytt nummer. Så gikk jeg i dusjen, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt 800 meldinger!» *lo enda mer*
- VENNINNE: «Oi, blir ikke det veldig dyrt da? Hvor er du forresten?» (på dette tidspunktet kunne jeg høre på stemmen hennes at hun var bekymret. For hva da, egentlig?)
- JEG: «Nei altså, jeg har gratis meldinger.» (Jeg reiste meg opp, og gjorde meg klar til å gå av.) «Jeg er på linje 5, ehhh t-banen, men skal av på neste stasjon.»
(Her har kombinasjonen av at jeg snakket litt for raskt, og folkemengder i begge ender av samtalen og støy fra t-banene gjort at Venninne hørte feil. Mulig noen i nærheten av meg snakket arabisk. Hun oppfattet det slik: «Jeg er på LInje 5, ehhh t-BANen, men skal av på neste stasjON.»)
- VENNINNE: *brølte* «ER DU I LIBANON?!»
- JEG: (lettere forvirret) «Ehhh nei, jeg er på Tøyen…»
- VENNINNE: (nå minst like forvirret som meg) «Så du er ikke i Libanon, altså? Det går bra med deg?»
Jeg vet ikke hvem av oss som først brøt ut i latter. Jeg vet bare at jeg lo så tårene trillet da jeg gikk av banen.
Fortsatt ikke i Libanon.
Mitt Sofaunivers 