Publisert i Latterdøra

Rudolf på trikken

Nok en gang har jeg klart å sette meg selv i klemma.

Jeg har en ualminnelig svakhet for julegensere. Desto mer prangende eller tåpelige, desto bedre. I fjor fikk jeg blant annet tak i en reinsdyrgenser. Med bjeller og gevir på hetta. Aldeles fantastisk grell. Den ble sporenstreks kalt Rudolf. Det er dog slik, at ikke alle ser samme skjønnhet i disse kreasjonene slik jeg gjør.

Det var en av de kaldere dagene i desember. Jeg tok på meg Rudolf for første gang. Skulle noen ærender nede i sentrum. Dro hetta godt over hodet, og hutret av frost imens jeg ventet på trikken. Da den endelig kom, kunne jeg ikke komme meg raskt nok ombord. Beholdt hetta på. Fant ut at dersom jeg nikket litt tydelig med hodet, vippet geviret på hetta fram og tilbake. Ganske artig i grunnen. Hvis jeg bare åpnet kåpa ørlite, så klirret det i bjellene som var festet til genseren òg. Stilig!

Ok, så var dette et av de øyeblikkene hvor jeg glemte tid og sted, og muligens ikke oppførte meg slik kåpekledde damer i midten av 40-årene pleier å gjøre. Der jeg satt og flirte for meg selv; imens jeg ristet lett på overkroppen for å høre bjellene, samtidig som jeg dro i geviret på hetta for å se nærmere på det.

I og med at det var festet til en hette som satt fast i genseren jeg hadde på meg, ble jeg sittende og stirre på det med øyne som nærmest gikk i kryss oppover for å få et glimt av hodepynten. Skulle jaggu ikke forundre meg om tunga stakk litt ut til siden òg. Den har det med å gjøre det dersom jeg er veldig fokusert på noe. Men skitt au, dette var moro!

Når jeg tenker tilbake på hendelsen, så er det muligens ikke så merkelig at jeg ble møtt på den måten jeg ble.

Plutselig kjente jeg en hånd klemme til rundt underarmen min. Ikke ubehagelig. Mer som en hilsen. Et eldre ektepar gikk forbi meg på vei mot dørene. Hun så på meg med et yndig smil. Med langsom, tydelig og høy røst sa hun «Så fiiiin genser du har!» Hun klemte armen min én gang til, som en bekreftelse til hva hun hadde sagt. I det øyeblikket hun henvendte seg til meg, skjønte jeg intuitivt hva som var i ferd med å skje.

Min lille virkelighetsflukt hadde blitt lagt merke til, og hun trodde åpenbart at jeg ikke var ved mine fulle fem.

Her tikket den delen av meg inn, som ikke vil såre andre unødig. Dilemmaet for min del var nå som følgende: Skulle jeg irettesette henne for å prate til et voksent menneske (uansett funksjonsnivå) som om det var et lite barn, eller skulle jeg la henne slippe unna i den tro at hun hadde hatt en «vær snill mot de som er annerledes»-opplevelse rett før jul?

Jeg valgte minste motstands vei, og gjorde det eneste jeg kunne komme på i farta: Med den ene hånden fortsatt i et grep rundt geviret, smilte jeg bredt, nikket og holdt den andre tommelen opp. Uten å si et ord. Damen var straks med på notene; idet hun gikk av trikken holdt hun begge tomlene opp for meg.

Rudolf forholdt seg relativt rolig resten av trikketuren…

Forfatter:

Music, writing, knitting and coffee. The love for my dogs and family. Wow! That sounds boring...

9 kommentarer om “Rudolf på trikken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s