Pelskledd terapi

Einar

Noen ganger; når man sitter og nyter en nytraktet kopp kaffe, sola titter frem og livet i sin helhet er helt greit… Da hender det at man blir vitne til møter mellom tamme og ville dyr, som er nesten for gode til at det er sant.

Einar er et ekorn som holder til rundt der jeg drikker kaffe for tiden. Det er ikke en overdrivelse å si at Einar og Tassebass har et noe anstrengt forhold.

(Mel. Høyt på en grein)

Høyt i et tre et ekorn
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Høyt i et tre
et ekorn satt.

Han sanket fine kongler
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Han sanket fine kongler små.

Nede på bakken sto det
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Nede på bakken sto en hund.

Han ville jage ekorn.
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Han ville jage ekorn vekk.

Da tok det lille ekorn
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Da tok det lille ekorn konglen fatt.

Den traff den sinte hunden
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Den traff den sinte hunden i hodet.

Da ble den sinte hunden
Boff boffeloff
boff boff.
Boffeloff boffeloff.
Da ble den sinte hunden taus.

Og sånn går dagene.

Pelskledd terapi

Så er det på’n igjen…

Innlegget som følger ble skrevet og publisert ifjor. Da jeg ønsket å annonsere for det på Facebook, ble det stoppet i sensuren. De mente at innlegget kunne virke støtende, og at Tassebass kunne bli krenket.

Jeg skrev et utfyllende svar, hvor jeg redegjorde at Tassebass er en hund, og at han slettes ikke bryr seg om hva jeg skriver. Til ingen nytte. Innlegget ble nektet annonsering.

Så i år forsøker jeg på nytt. Med ny overskrift. Så får vi se om Facebook gjennomskuer evenuelle krenkelser på Tassebass’ vegne…

Alle som har vært i nærheten av ei tispe i løpetid og tiden som følger, skjønner betydningen av ordet «bitch». Å ha ei løpsk tispe og en overivrig hannhund sammen, setter hundeeierlivet på prøve…

Du veit den klamme følelsen, når det kjennes ut som du er med i en krysning av Big Brother og Paradise Hotel? Ikke?

Prøv et par netter i en liten hytte med to hunder; hvorav den ene har løpetid, og den andre er kastrert (men husker sånn langt der inne at det er noe med den lukta).

Hun med løpetid vil stemme ut grabukken, som uler, piper og finner på alle dårlige partytriks som finnes.

Den følelsen.

Tassebass flyr rundt, vill i blikket og helt fortvilt. «Det er et eller annet! Jeg vet ikke om jeg er tissetrengt, kåt eller sulten! Men det eeeeeeeer noe!»

Tussetass ser på ham med forakt fra gjemmestedet sitt under benken. Sukker tungt, og prøver å gjøre seg så liten som mulig. I neste øyeblikk kan hun gå forbi ham og vifte kokett med halen, og sende en aldeles uimotståelig godlukt i retning Tassebass.

Sånn går dagene. To ganger i året lover jeg meg selv at jeg aldri skal ha hannhund og tispe samtidig igjen.

Tassebass raller rundt som en desperat fyr på vei hjem fra en fuktig aften på byen, som i et siste krampaktig forsøk på å få napp prøver seg på samtlige damer i drosjekøen.

Tussetass er tvetydigheten selv; vil, vil ikke, vil, vil ikke. Du kan få meg, ha deg vekk.

Og med ett, like brått som galskapen starter, ligger de plutselig inntil hverandre og sover igjen. Som om ingenting skulle ha skjedd.

Rovdyret sover.

Løpetiden er over.

Pelskledd terapi

Trøstepatruljen

Jeg har delt inn livet mitt i flere før og etter-epoker. Livet før hund var friere, men på ingen måte rikere. Til tross for sporadisk smugspising av bæsj, upassende interesse for andres underliv og roting i søpla dersom de får mulighet til det, ville jeg ikke vært mine firbente samboere foruten.

Tassebass er en renraset bakgårdsmiks. Skikkelig eventyrblanding. Han ble født på mitt soverom. Jeg har fulgt ham fra første åndedrag. Fra han var like liten som en damefot.

Allerede i valpebingen var han noe for seg selv. Hver natt krøp han bort fra klyngen av sovende valper; spiste litt, gjemte unna noen godbiter til senere, før han bokstavelig talt hev seg over flokken, så alle de andre våknet. Når han hadde vekket søsknene; som da begynte å sjangle trøtte og forvirret rundt i bingen og stelle i stand et skikkelig haraball, kunne Tassebass legge seg på favorittplassen sin helt innerst i et hjørne, og sove videre.

Da Tassebass og søsknene hans skulle legges ut for salg, glemte jeg nesten helt tilfeldig å legge ved bilder av ham. Heldigvis var det skylapper både her og der, for det var heller ingen andre som oppdaget dette. Tassebass hadde allerede krøpet inn i hjertet, og det var umulig å gi ham fra seg. Seks valper forsvant ut, og større seng kom inn. Nå skulle det være plass til to hunder.

En liten snåling ble til en litt større snåling. Tøff i trynet, men ikke fullt så høy i hatten når det kommer til et stykke. Hadde Tassebass fått vilja si, så hadde alle han anser som en del av flokken vært sammen hele tiden. Å bli forlatt er ugreit. Selv om det fortsatt er andre tilstede. «Kan vi ikke bare være sammen’a?»

Da jeg skrev dette innlegget, hadde jeg tenkt å tegne Tassebass. Og det gjorde jeg – i utallige varianter. Men det ble ikke riktig. Kanskje ren hengivenhet ikke lar seg fange av streker? Jeg endte tilslutt opp med å legge ved et foto som jeg drodlet oppå. Så får de andre tegningene bli stående som vitner på at jeg ikke skal søke jobb som portrettillustratør med det første…

Jeg har ofte undret meg over hva han ville sagt dersom han hadde verbalt språk. Da han var yngre, skjønte han ikke at jeg trengte total stillhet rundt meg når migreneanfallene satte inn. Han oppfattet helt klart at jeg var dårlig, men i stedet for å ligge inntil meg, stilte han seg opp ved inngangsdøra og bjeffet av full hals til alle som gikk forbi.

Jeg fantaserte om at han var en sint dørvakt, som brølte til folk; «IKKE GÅ FORBI DØRA VÅR! MOR ER DÅRLIG OG TRENGER RO! HYSJ, SA JEG! HOOOLD KJEEEEEFT!!!»

Dette har heldigvis dempet seg med årene. Når jeg nå har en dårlig dag, holder Tassebass seg i umiddelbar nærhet. Om dette er til egen vinning (hvis mor er glad og frisk er det større sjans for kos, tur og godis), eller om det er fordi han er intuitiv? Det spiller egentlig ingen rolle.

Han ligger hos meg i senga eller på sofaen og er mykheten sjøl. Får jeg krampesmerter, så ligger han oppå bena mine eller tett inntil meg. Slikker vekk tårer og venter sammen med meg til det blir bedre. Trøstepatruljen er alltid beredt!

Det samme skjer dersom jeg er lei meg. Det vil si; Tassebass merker forskjell på hva jeg gråter for. Sitter jeg og sipper til en film eller noe jeg leser, tar ham det hele med knusende ro. Er jeg lei meg, derimot – så hopper han opp i sofaen og er der. Trøstepatruljen er parat.