Når du ser at noe er forandret, men omstendighetene gjør at du ikke kan se ordentlig etter…

I mine yngre dager gikk jeg mye på nudiststrender om sommeren. Det er befriende å kjenne sol, vind og vann slippe til i alle kriker og kroker. Strikker strammer ikke, ingenting blir presset inn i ukomfortabelt badetøy. Kropp får være kropp, så får det være at man syns at man har for mye eller for lite, eller at eksteriør mangler.

På disse strendene er det stort sett opplevelsen av å være i ett med naturen som betyr noe. Så får andre eventuelt velge «visesegfremstrender» i heite badedrakter og fleksende muskler, om de ønsker det.

Dagens innlegg foregår; som du sikkert allerede har fått med deg, på en nudiststrand. Det var midt på sommeren, og dette var et av de årene hvor det ikke krydde med godværsdager. Ergo så stimlet folk seg sammen på strendene som sild i tønner når sola først tittet frem. Og for å si det sånn, det er akkurat slik det føles når det er overfylt på nudiststrender. Man blir liggende så tett, at andres nakenhet kan bli litt påtrengende.

Jeg var først og fremst der for å bade. Planen var klar; svømmetur, kjøpe is, for så å ta en dukkert igjen før jeg pakket sammen og dro hjem. Etter første svømmetur gikk jeg mot kiosken.

Med ett ble jeg var et kjent ansikt. Bekjent satt på et pledd ved stien. Vi hilste, og utvekslet noen høflighetsfraser før jeg gikk videre mot kiosken. Men det var noe som plaget meg… Det var noe som ikke stemte med Bekjent… Jeg kunne ikke sette fingeren på det, og følte meg egentlig ganske teit.

Det eneste jeg hadde lyst til, var å gå tilbake og studere ham inngående. Men man gjør bare ikke det på nudiststrender! Det ansees ikke som god kutyme å glane på folk på disse strendene. Det er jo nettopp noe av det som gjør det så befriende å oppholde seg der, at du slipper folk som måler deg opp og ned med blikket.

Men nå var jeg altså kommet opp i et kinkig dilemma. Jeg ville veldig gjerne finne ut av hva som var annerledes ved Bekjent, men kunne ikke stirre. Løsningen fikk bli å gå forbi ham flere ganger.

Jeg smatt ut av køen, og gikk tilbake. «Ikke nok penger», plumpet det ut av meg da jeg slentret forbi ham. Hva sa du egentlig nå? tenkte jeg for meg selv. Det er da vel ingen som tror at jeg har gravd ned reservekontoen min i sanda her? Vel tilbake ved badehåndkledet mitt, surret jeg litt planløst rundt, før jeg gikk tilbake mot kiosken.

Bekjent satt og snakket med noen andre da jeg gikk forbi for tredje gang. «Mmm, nå skal det bli godt med en is, altså! Skal jeg ta med noe til deg, eller?» Jeg kunne ha bitt av meg tunga der jeg sto. Dette var en fyr jeg nikket en hilsen til om vi møttes på gata. Ikke en jeg ønsket å sitte naken sammen på et pledd og spise is… Bekjent så opp, og virket nesten litt beklemt. «Eh, nei ellers takk! Ikke akkurat nå…»

Jeg rødmet, og gikk med raske skritt mot kiosken. Nå hadde jeg oppført meg som en tulling; strenet frem og tilbake og vært uvanlig frampå. Han trodde vel ikke at jeg prøvde å legge an på ham? Jeg måtte tvinge beina til å stå rolig i køen. Stirret ned i bakken, og var skikkelig ubekvem.

Kjøpte den minste isen de hadde, så jeg kunne komme meg så raskt som mulig ut i vannet igjen. En god svømmetur nå, så bussen hjem! Svømte en god stund, og pakket sammen sakene mine. Her ville jeg ikke være lengre enn nødvendig!

Sa «ha det! » til Bekjent da jeg gikk forbi. Han så såvidt opp. Filler’n også! Alt dette oppstyret for ingenting! Jeg hadde fortsatt ikke funnet ut hva som var annerledes ved ham, og nå var det altfor sent å spørre.

Da jeg kom fram til holdeplassen, så jeg bussen kjøre avgårde rundt svingen. Følte at det var en slags rettferdighet i at jeg måtte stå i nærmere en halvtime og vente på neste buss, imens jeg skammet meg over nysgjerrigperoppførsel.

Plutselig så jeg at Bekjent kom mot bussholdeplassen. Jeg så, og begynte å le – høyt. Barten! Han hadde fjernet barten! Med klærne på var det svimlende enkelt å se. «Ha ha, det var barten din! Barten er borte!» nærmest brølte jeg til Bekjent. Han begynte å le. «Er det derfor du har vært så pratsom i dag!»

Det er mange år siden jeg så Bekjent sist. Vi pratet aldri så mye mer sammen etter hendelsen. Men i lang tid i etterkant; hver gang vi møttes, la Bekjent en finger flatt under nesa, som om det var en bart…