Sofarefleksjoner

Ønskeliste

Har du ønskelister til bursdagen din? Det har ihvertfall jeg! Altså, nå er det ikke sånn at jeg pleier å sende voldsomme lister rundt, akkurat. Men det skal jeg gjøre nå.

Fødselsdager er et fenomen som ofte er mer til bry enn til glede. Som glødende fødselsdagsentusiast, har jeg  problemer med å skjønne dette.

I en ellers ganske tilbaketrukket hverdag, syns jeg det er hyggelig å få hilsner fra folk jeg ikke lengre har så mye kontakt med.


Hvilken annen dag kan du spise valgfri drittmat – helt uten å ha dårlig samvittighet?

Når passer det ellers å gå med bursdagskrone hele dagen, kanskje?

Men, tilbake til ønskelister…

Som barn var listene relativt ukompliserte; dukker, dukkeklær, såpebobler, fine hårspenner og bøker.

Så fulgte tenårene med ønskelister som steg radikalt i pris. Det ble nok ønskelister som fordret lommebøkene til Lottomillionærer i min nærhet. Sykkel, stereoanlegg, ny sovesofa.

En får vel skylde på pubertale skylapper. Skjønt, de derre Lottomillionær-
ønskelistene har jeg nok fortsatt med. Forskjellen er bare at de viser jeg ikke fram lengre.Men, i år skal jeg ønske meg noe. Av deg også. Selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre, og aldri har møttest.
Det er ikke en ting jeg ønsker meg, men en gjerning. Har du en person du vet du burde ha ringt til, eller sendt en melding til?

Du vet; onkelen du stadig tenker at du burde ringt til, men så koker det bort i hverdagslivets rutiner? Barna til en venn, som blir overlykkelige over å få brev i posten.

Når drakk du sist kaffe med en nabo? Hvor lenge siden er det du sendte en liten hilsen til en venn du ikke har sett på lenge?

Etter all sannsynlighet har du én eller flere personer i tankene akkurat nå.
Oppfyll mitt bursdagsønske; ta den telefonsamtalen, eller skriv den meldinga.

Det trenger hverken å ta lang tid, eller koste deg mye energi.
Send en hjerteemoji til en du savner.

Og du? Kanskje du mottar en koselig hilsen i retur?

Sofasatan Blues

Morsdag

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg hvor jeg ga uttrykk for irritasjon over konstruerte kjøpefestdager. Men så endte jeg opp med å skrive om sorg over noe som aldri ble til.


Så er den der igjen. Perioden før morsdag. Hvor butikker fylles med t-skjorter, krus og kort med «verdens beste mor». At en dag – som er skapt av handelsstanden – skal gå så inn på meg, er frustrerende.


I ukene før morsdag, stålsetter jeg meg før jeg drar og handler. Inni meg gjentar jeg til det kjedsommelige de samme setningene jeg har sagt til meg selv – og omverdenen – i alle år…

«Jeg er i allefall for syk til å ha barn.» «Det var meninga at jeg ikke skulle ha egne barn. Ellers hadde jeg kanskje ikke klart å engasjere meg så mye i de barna jeg jobbet med.» Og selv om begge deler stemmer, så har de en hul klang når jeg sier det.


For jeg ville jo det. Få barn. Bli mor.


Fra jeg gikk på ungdomsskolen, slet jeg med ualminnelig sterke menstruasjonssmerter. De første 3-4 dagene i hver syklus lå jeg bøyd over toalettskåla og kastet opp. Krampene var så sterke at jeg tilbrakte store deler av disse dagene i fosterstilling på varmt baderomsgulv.

Lege sendte meg til gynekolog. Der ble uttrykk som «en kvinnes lodd» og «det blir bedre når du får barn.» Akkurat som det virker beroligende på ei tenåringsjente! Så fikk jeg resept på muskelavslappende, med beskjed om at det var helt vanlig å ha litt vondt.


Fra da av nevnte jeg sjelden dette for leger. Ved hjelp av p-piller kunne jeg tilpasse så jeg hadde oppkastbøygen lagt til helger, så slapp jeg så mye fravær fra skole og arbeid.

På et tidspunkt sluttet jeg på p-piller, og forsøkte å bli gravid. Og jeg mente at jeg ble det. Gang på gang, samme lekse. 10-15 dager etter at forventede blødninger uteble, kjøpte jeg graviditetstest. Blødningene kom som regel samme dag. Noen ganger var test nr.1 positiv og test nr.2 negativ.  Jeg skjønte at jeg bar på liv, men visste med meg selv at jeg kom til å miste det.

Bortsett fra at jeg hadde flere cyster på eggstokkene, ble det ikke konstatert noe unormalt. Men etterhvert ble jeg mer og mer sikker på at jeg aldri kom til å bære fram egne barn.

Snakket jeg om det? Nei, jeg gjorde ikke det. Har opp gjennom årene møtt flere kvinner som gjentatte ganger har fortalt at de er gravide, uten at det ble noen kul på magen. De ble ikke trodd.

Enten fordi de i utgangspunktet er kompulsive løgnere, eller fordi de var i samme situasjon som meg. Hva vet vel jeg. De ble møtt med liten eller ingen forståelse, og skrå blikk.


Så jeg holdt klokelig kjeft.


I 2008 fikk jeg endelig bekreftelse. En cyste vokste fra størrelsen på en drue til en grapefrukt på fem dager. Jeg ble innlagt til hasteoperasjon. Før operasjonen var jeg inne til samtale med kirurgen. Hun antok at jeg har Endometriose(1), men forklarte at det kun kan gis endelig diagnose ved operasjon.

Tanken på at over 25 års smerte-
helvete kunne bli historie, gjorde at jeg uten betenkningstid ga tillatelse til å fjerne livmor og eggstokkene. Da jeg visste at alle svangerskap etterlater et arr på livmoren, ba jeg kirurgen om å se etter om jeg hadde noen av disse.

Operasjonen gikk sin gang. Jeg var utrolig lettet da det hele var over. Bekreftelselse på Endometriose. Det var ikke bare i mitt hode. Smertene var reelle.

Beskjeden om at jeg aldri kunne få barn, og at jeg heller aldri hadde vært istand til å få det, var en lettelse. Da jeg spurte kirurgen om hun hadde sett etter arr, ble hun stille et øyeblikk. Så sa hun at hun hadde begynt å telle. Men at hum sluttet etter 30.


Mer enn 30 barn. Uten navn. Uten kiste.


Selvfølgelig hadde jeg ikke båret fram så mange barn. Men vissheten om at jeg har hatt rett hver gang, er bittersøt.

Og ja; jeg innrømmer det gjerne… Når morsdagen kommer, så er jeg nok ikke i mitt ess. Jeg sørger over så alt for mange avbrutte svangerskap. Sørger over drømmer som ikke ble til virkelighet.

Misforstå meg rett; jeg har gledet meg med venninner når de har fått barn. Men etter å ha holdt nyfødte barn som har blitt til rundt meg, har ført med seg mye babyblues. Det blir et motstridende følelseskaos som veller opp i meg. Gleder meg på deres vegne, men deler av meg ønsket at det var mine barn.


For litt siden kunne jeg for første gang i mitt liv holde et nyfødt barn i armene uten å kjenne på babybluesen.


Godt! Så er jeg på vei inn i en ny fase.


Kilde:
(1)Nesheim, Britt-Ingjerd. (2019, 26. september). endometriose. I Store medisinske leksikon. Hentet 8. februar 2020 fra https://sml.snl.no/endometriose

Sofarefleksjoner

Valgvettregler

Det er få ting som appellerer til min indre Tante Sofie, som politiske debatter. Da jeg var yngre, var jeg (som mange unge er) politisk fargeblind, og fant få, om noen feil ved politikken til partiet jeg hadde tilknytning til.

Nå for tiden skammer jeg meg på politikeres vegne i alle leire. For makan til barnehageretorikk som benyttes i politikken har jeg ikke opplevd siden jeg deltok i mitt første skolevalg på ungdomskolen.

Dette innlegget handler litt om hvorfor jeg ikke har tv-kanaler i heimen, men mest om hvorfor valgkampen burde vært inspirert av fjellvettreglene.

I 2008; da fjernsynet gikk over til bakkenett, valgte jeg å ikke koble meg på. Tenkte at det kunne være greit med litt pause fra tv, og var i prinsippet motstander av å betale for kanaler som i allefall proppet meg full av uønsket reklame.

Jeg har fortsatt ikke tv-signaler. I perioder hvor det er store idrettsbegivenheter eller valg, savner jeg det ihvertfall ikke. Leser og hører på radioen. Får med meg mer enn nok gjennom disse informasjonskildene.
Da jeg var 19 år, og gikk til valgurnene for første gang, syntes jeg den opphetede stemningen partiene imellom var spennende og engasjerende. Nå syns jeg det bare er traurig og utmattende.

Gjennomgående tema er å fortelle hva de andre gjør feil, heller enn å fortelle hva de selv står for som politiske partier. Og retorikken minner til forveksling om den treåringer har i sandkassa.

Derfor har jeg latt meg inspirere av de gamle fjellvettreglene fra 1952, og laget et forslag til valgvettregler som burde være obligatoriske for politikerne.

VALGVETTREGLER:
1. Legg ikke ut på valgkamp uten forberedelser og retorikktrening.
2. Si hva du står for. Ikke hva andre ikke står for.
3. Vis respekt for velgerne og opinionsmålingene.
4. Vær rustet mot sleivspark og kulde fra andre politikere. Ha alltid klare fakta parate. Ikke ulne svar og ryktebaserte fakta.
5. Lytt til erfarne politikere. Og mora di, dersom det er mulig.
6. Bruk ditt partiprogram som kart og kompass. Jeg vil vite hva du står for, ikke hva du mener om alle andre.
7. Gå ikke alene. Vær villig til å gå i koalisjon med andre partier. Sperregrensa kan komme til å velte deg dersom du er for liten.
8. Vend i tide, det er ingen skam å snu. Har du sagt eller gjort noe som er dumt, be om unnskyldning, og vær villig til å se at du ikke alltid har rett.
9. Spar på kreftene og gjem deg under ei dyne om nødvendig. Ikke drukne deg i pils og si idiotiske ting på tv. Ikke.

Og til alle dere andre, som ikke er politisk aktive; Kom deg opp av sofaen, og gå til valgurnene. Dersom du ikke stemmer, bør du heller ikke si et kløyva ord om norsk kommunepolitikk de neste fire år.

Godt valg!

Kaffelatter på bygda

Vedskjulet

Det sies at man bearbeider dagens hendelser i nattens drømmer. Noen ganger kan det gå litt over styr.

Det var ikke så lenge etter at flyttelasset hadde kjørt fra byen. Ved et par anledninger hadde folk på mitt nye hjemsted brukt ord og vendinger jeg ikke var helt sikker på betydningen av.

Jeg smilte da, og nikket som om jeg forstod. Noe jeg ikke nødvendigvis gjorde. Men, ettersom Kjekken opprinnelig kommer fra samme fylke, kunne jeg spørre ham i smug. Ikke pokker om byfrua skulle la seg vippe av pinnen!

Av en eller annen grunn gikk dette inn på meg. Jeg ble grepet av en irrasjonell redsel om at jeg skulle gå rundt og med et fårete smil og nikke uforstående til folk i uoverskuelig framtid.

Bygdetrollet manifisterte seg i mitt hode. Og det var jeg som var trollet.

En morgen våknet jeg grytidlig. Ute var det bekmørkt. Termostaten var veldig blå, og vedkurven var tom. Typisk! At ingen av oss hadde hentet ved kvelden før…

Det var bare å få på seg klær og hodelykt, og hutre seg ut i vedskjulet etter brensel. Snøen knitret under støvlene. Fiklet med låsen som var vanskelig å få opp med litt for store hansker.

I dét jeg slo opp døra, så jeg det… Ikke én, ikke ti, men hundre, kanskje tusenvis av kravlende små innsekter! De krøp rundt, og dannet nærmest tepper rundt vedkubbene.

Å nei! Æljmidd!

Nå vet du kanskje ikke hva æljmidd er? Det er små biller med gevir som lever av barken og støvet fra bjørkeved. Når de støter sammen i kamp om føden, kan du høre dem stange hverandre. Det høres nærmest ut som en knitrelyd.

Her sto jeg og så på bølgende tepper av æljmidd som sloss om veden, som forsåvidt skulle være med meg inn. Det knitret nærmest som en høyspentledning der inne. Men ved måtte jeg ha, koste hva det koste ville.

Panisk begynte jeg å stikke hånda inn i vedhaugen; børste og blåse vekk æljmidd så godt jeg kunne, før jeg la dem i vedkurven.

Med ett bråvåknet jeg, dyvåt av svette.

Kanskje hadde jeg ropt ut i søvne. Ikke vet jeg, men Kjekken våknet, og spurte om hva som var i veien. Jeg fortalte om marerittet med æljmidden i vedskjulet. Fortsatt i halvsøvne spurte jeg; «Hva skulle vi gjort da, hvis vi virkelig fikk æljmidd på veden?»

Og det var da Kjekken ga meg et sånt svar som gjør at det er akkurat han som er Kjekken. Så beroligende og så enkelt. Akkurat hva jeg trengte å høre på det tidspunktet.

«Æljmidd på veden? Vi brenner’n opp!»

Det var den gang

Smittefare

Livet kan være brutalt. Som for eksempel når du har blitt utsatt for livsfarlig smitte, og med ett skjønner at du kan risikere å dø.

Da jeg gikk i 1.klasse på barneskolen, hadde læreren vår en fiks idé om at det var lurt å plassere de uroligste barna sammen med de roligste. Jeg var stille og beskjeden; ergo ble jeg plassert ved siden av klassens ubestridte urokråke.

Det kan være at jeg hadde en beroligende effekt på ham, men han skremte vettet av meg støtt og stadig. Så noen vinn/vinnsituasjon var det overhode ikke snakk om.

La oss kalle ham Dennis (etter tegneseriefiguren). Dennis bestemte raskt at vi var bestevenner, og at vi skulle leke sammen rett som det var. Sjøl var jeg ikke så voldsomt keen på å ha en venn som hoppet på meg, og slang meg i bakken i tide og utide. Men; som det forsiktige barnet jeg var, så turde jeg ikke å si nei.

Det hele eskalerte da Dennis en dag kom på skolen, og ga meg den dødelige sykdommen. Da fikk jeg faktisk nok!

Det hadde ringt inn til 1.time, og vi hadde kommet inn i klasserommet og satt oss ned på plassene våre. Dennis rotet rundt i sekken sin. Så tok han noe opp fra sekken, holdt det i hånden med knyttet neve. Med ett slo han meg i siden, og tørket hånden på genseren min. Så sa han: NÅ HAR JEG SMITTET DEG MED DUREX!

Det sier seg selv, at jeg fikk fullstendig panikk! Gråtende, pakket jeg sakene mine, og løp forbi læreren vår. Hun forsøkte å holde meg igjen, men jeg var så redd, at jeg rev meg løs og ropte «JEG VIL TIL MAMMA!»

Snørr og tårer rant. Med hjertet i halsen og skjelvende knær, kom jeg meg hjem så raskt jeg kunne. Løp og løp, imens jeg hikstende prøvde å børste vekk smitten.

Da jeg kom hjem, ble jeg tatt imot av en bekymret mor. «Hva i all verden er det som har skjedd, og hvorfor kommer du hjem nå?» Fortsatt fullt påkledd, og med ranselen på ryggen – dumpet jeg ned på en kjøkkenstol.

«DENNIS HAR SMITTA MEG MED DUREX, OG NÅ KOMMER JEG TIL Å DØØØØ!» Jeg knakk fullstendig sammen. Mamma snudde seg mot kjøkkenbenken og fortsatte å skrelle gulrøtter (kanskje også for å skjule et smil?).

«Det går bra. Går over i løpet av dagen, det!»

Siden mamma hadde svar på alt, ble jeg umiddelbart beroliget. Så bra! Jeg kom til å bli frisk igjen!

Kuren for Durexsmitten ble et varmt bad og alenetid med mamma. Og joda, jeg kom fra det hele uten varige mén.

Kaffelatter på bygda

På flyttefot

Jeg har flytta. Ut av Oslo. For første gang i mitt liv. Også jeg, som har alltid ansett meg sjøl som innbarka byjente…

Liker lukta av varm asfalt etter lett sommerregn. Liker caféer med rykende ferske bakervarer og god kaffe. Liker innvandrerbutikker med hyllene fulle av krydder og frukter jeg ikke kan navnet på.

En kan være selvstendig i by’n. Med trikker som går hvert 5.minutt og butikker overalt, har man alt man trenger innen gåavstand.

Men så har det seg sånn, at helsa har blitt dårligere. Å bo i 3.etasje uten heis ble til slutt et uoverkommelig problem. Jeg løste det ved å slutte å gå ut. Isolerte meg mer enn godt var.

Konstant støy fra uendelige byggeprosjekter i Oslo sentrum gjorde det uutholdelig å være hjemme på sommeren. Det var leit å kjenne på at jeg mistrivdes i byen som i så mange år har gitt meg så mye.

Bikkjene var stressa. Jeg var dårlig. Det var på tide med forandring.

Inntar BygdeNorge med forsiktige skritt. Når man har tilbrakt nærmere 50 år i storbyjungelen, kan overgangen til en liten kommune bli stor.

Min største frykt er hverken ensomhet eller kjedsommelighet. Her boltrer hundene seg ute. Jeg har større bevegelsesradius, ved å slippe trapper. Fuglene kvitrer i trærne rundt meg. Kjekken er fortsatt Kjekken.

Å komme i kontakt med folk? Vis meg et veien til et kor eller et husflidslag, så blir jeg kjent med noen.

Nei, min største frykt er å bli oppfattet som ei fisefin byfrue som har urealistiske hipsterdrømmer om økologisk jordbruk og bonderomantikk.

Jeg er ikke typen til dét. Jeg har rett og slett bare flytta.

Sofarefleksjoner

Klemmen

Mange sier at et godt håndtrykk kan være avgjørende for førsteinntrykket folk får av deg. Det kan godt hende, men en god klem har like stor betydning for hvordan jeg «leser» folk.

Likeså mange varianter av klemmer som utveksles, finnes det mange typer klemmere.

KLEMMERTYPER:

  • Klemmehateren: Hater som sagt å klemme andre. Følger kotymer om å klemme der det forventes. En spontan klem fra en klemmehater står allikevel høyt oppe på lista mi over gode klemmer. Har jeg utløst en reaksjon som får en klemmehater til å streife kinn mot kinn, ja da er det vel en god grunn til nettopp dét.
  • Stressklemmeren: Kan lett forveksles med klemmehateren. Stressklemmeren har nok forsåvidt ikke noe imot å klemme, men i effektivitetens navn skal klemmer – som alt annet – gjøres unna i en fei. Se opp for en stressa stressklemmer. Klemmer fra disse kan føre til utilsiktede springskaller.
  • Kontinentalklemmeren: Fortsatt lar mange nordmenn seg overrumple av Kontinentalklemmeren. Klemming eller til og med et kyss på hvert kinn?! Sjøl syns jeg det er en fin måte å klemme på. Hvert kinn får sin hilsen. Det blir komplett.
  • Slimålklemmeren: Pass deg for slimålklemmeren! Dette er en person som ser sitt snitt til å presse seg alt for tett inntil deg, og lar neppe sjansen gå fra seg til å la hendene fomle rundt områder en strengt talt bør spørre om lov til å inspisere. En beruset slimålklemmer kan risikere å ende opp i tumulter på grunn av tentakkelvirksomheten sin.
  • Hjerteklemmeren: Dette er Créme de la Créme blandt klemmertypene. En hjerteklemmer gir skikkelig gode klemmer, som varmer langt inn i hjerterota. Hjerteklemmerens klemmer burde skrives ut på resept. Får du en klem av en hjerteklemmer, så stopper verden opp et øyeblikk. Du drukner i et favntak som sier så mye. Eksakt hva er ikke så viktig å sette ord på. Det er hengivenhet, vennskap, kjærlighet, glede eller sorg. Ikke alt trenger ord.

Om du så bare har én hjerteklemmer rundt deg, ja da er du heldig.

Jeg har flere.

Sofarefleksjoner

Ulljakker

Livet tar noen rare vendinger. Ikke nødvendigvis dårlige retninger, men enkelte ganger allikevel ikke som forventet.

Ikke visste vel
jeg
at jeg skulle
ende opp
som en av de damene
som alltid sleper rundt
på et sjal
eller en varm jakke.

Det er da bare
gæmliser
som gjør det,
mumler jeg
for meg selv,
og ser meg i speilet.

Lar fingrene
gli gjennom håret.
Stålgrått,
nesten hvitt.

Jepp!
Bare gæmliser,
konstaterer jeg
og pakker
meg godt inn i jakka.

Latterdøra

Forvandlingen

Når du ser at noe er forandret, men omstendighetene gjør at du ikke kan se ordentlig etter…

I mine yngre dager gikk jeg mye på nudiststrender om sommeren. Det er befriende å kjenne sol, vind og vann slippe til i alle kriker og kroker. Strikker strammer ikke, ingenting blir presset inn i ukomfortabelt badetøy. Kropp får være kropp, så får det være at man syns at man har for mye eller for lite, eller at eksteriør mangler.

På disse strendene er det stort sett opplevelsen av å være i ett med naturen som betyr noe. Så får andre eventuelt velge «visesegfremstrender» i heite badedrakter og fleksende muskler, om de ønsker det.

Dagens innlegg foregår; som du sikkert allerede har fått med deg, på en nudiststrand. Det var midt på sommeren, og dette var et av de årene hvor det ikke krydde med godværsdager. Ergo så stimlet folk seg sammen på strendene som sild i tønner når sola først tittet frem. Og for å si det sånn, det er akkurat slik det føles når det er overfylt på nudiststrender. Man blir liggende så tett, at andres nakenhet kan bli litt påtrengende.

Jeg var først og fremst der for å bade. Planen var klar; svømmetur, kjøpe is, for så å ta en dukkert igjen før jeg pakket sammen og dro hjem. Etter første svømmetur gikk jeg mot kiosken.

Med ett ble jeg var et kjent ansikt. Bekjent satt på et pledd ved stien. Vi hilste, og utvekslet noen høflighetsfraser før jeg gikk videre mot kiosken. Men det var noe som plaget meg… Det var noe som ikke stemte med Bekjent… Jeg kunne ikke sette fingeren på det, og følte meg egentlig ganske teit.

Det eneste jeg hadde lyst til, var å gå tilbake og studere ham inngående. Men man gjør bare ikke det på nudiststrender! Det ansees ikke som god kutyme å glane på folk på disse strendene. Det er jo nettopp noe av det som gjør det så befriende å oppholde seg der, at du slipper folk som måler deg opp og ned med blikket.

Men nå var jeg altså kommet opp i et kinkig dilemma. Jeg ville veldig gjerne finne ut av hva som var annerledes ved Bekjent, men kunne ikke stirre. Løsningen fikk bli å gå forbi ham flere ganger.

Jeg smatt ut av køen, og gikk tilbake. «Ikke nok penger», plumpet det ut av meg da jeg slentret forbi ham. Hva sa du egentlig nå? tenkte jeg for meg selv. Det er da vel ingen som tror at jeg har gravd ned reservekontoen min i sanda her? Vel tilbake ved badehåndkledet mitt, surret jeg litt planløst rundt, før jeg gikk tilbake mot kiosken.

Bekjent satt og snakket med noen andre da jeg gikk forbi for tredje gang. «Mmm, nå skal det bli godt med en is, altså! Skal jeg ta med noe til deg, eller?» Jeg kunne ha bitt av meg tunga der jeg sto. Dette var en fyr jeg nikket en hilsen til om vi møttes på gata. Ikke en jeg ønsket å sitte naken sammen på et pledd og spise is… Bekjent så opp, og virket nesten litt beklemt. «Eh, nei ellers takk! Ikke akkurat nå…»

Jeg rødmet, og gikk med raske skritt mot kiosken. Nå hadde jeg oppført meg som en tulling; strenet frem og tilbake og vært uvanlig frampå. Han trodde vel ikke at jeg prøvde å legge an på ham? Jeg måtte tvinge beina til å stå rolig i køen. Stirret ned i bakken, og var skikkelig ubekvem.

Kjøpte den minste isen de hadde, så jeg kunne komme meg så raskt som mulig ut i vannet igjen. En god svømmetur nå, så bussen hjem! Svømte en god stund, og pakket sammen sakene mine. Her ville jeg ikke være lengre enn nødvendig!

Sa «ha det! » til Bekjent da jeg gikk forbi. Han så såvidt opp. Filler’n også! Alt dette oppstyret for ingenting! Jeg hadde fortsatt ikke funnet ut hva som var annerledes ved ham, og nå var det altfor sent å spørre.

Da jeg kom fram til holdeplassen, så jeg bussen kjøre avgårde rundt svingen. Følte at det var en slags rettferdighet i at jeg måtte stå i nærmere en halvtime og vente på neste buss, imens jeg skammet meg over nysgjerrigperoppførsel.

Plutselig så jeg at Bekjent kom mot bussholdeplassen. Jeg så, og begynte å le – høyt. Barten! Han hadde fjernet barten! Med klærne på var det svimlende enkelt å se. «Ha ha, det var barten din! Barten er borte!» nærmest brølte jeg til Bekjent. Han begynte å le. «Er det derfor du har vært så pratsom i dag!»

Det er mange år siden jeg så Bekjent sist. Vi pratet aldri så mye mer sammen etter hendelsen. Men i lang tid i etterkant; hver gang vi møttes, la Bekjent en finger flatt under nesa, som om det var en bart…

Sofarefleksjoner

Grautgrams

Jeg hadde tenkt å skrive et oppløftende innlegg om havregrøtens fortreffeligheter. Men jeg er ikke så god til å juge…

Etter en sommer i slabbedaffens tegn, hadde jeg tenkt å bli flinkere til å spise frokost… Det vil si, å spise et eller annet vettugt innen et par timer etter at jeg har stått opp. Alt som var tidskrevende måtte skrelles bort. Her snakker vi om livsvarig motstand mot frokost, så det måtte bli noe som kunne inntas på sparket. Å varme opp halvstekte rundstykker tar for lang tid, brødskiver frister ikke på morgenen. Tåler ikke ditt og datt…

Valget falt derfor tilslutt på havregrøt. Og det er ikke til å stikke under en stol – jeg syns havregrøt er noe forbanna herk. Har aldri hatt sansen for det, men ikke bare applauderer magen min hver gang jeg spiser det, det er dessuten veldig raskt å tilberede.

Kanskje ikke så rart havren henger med hodet. Grøten smaker deretter…

Det forhindrer ikke at jeg tenker på armod, elendighet og de finske søndagsmatinèene de sendte på NrK på 70-tallet. «Utvandrarane», «Ungen» og Hamsunsk tungsinn.

Når jeg presser i meg den gråaktige og dertil slimete substansen, hører jeg lille Cosette fra «Les Miserables» synge. Slik må hun ha hatt det. Akkurat sånn havregrøtsforferdelig grusomt.

Det er tre faktorer som får meg til å fortsette. Jeg blir mett på en behagelig måte. IBS-magen blir fornøyd. Og sist, men ikke minst; Tassebass sitter og ser på meg med blanke øyne.

Kanskje, hvis lykken er komplett – har jeg små rester av grøt igjen som havner ned på gulvet til ham så han kam sleike skålen ren. Han gyver på med dødsforakt. Som et bytte som skal felles.

Greit det, Tassebass. Drep grøten, bare ta’n!» mumler jeg for meg selv.