Stikkord: Sofarefleksjoner

Ønskeliste
Sofarefleksjoner

Ønskeliste

Kaffelatter2 kommentarer
Har du ønskelister til bursdagen din? Det har ihvertfall jeg! Altså, nå er det ikke sånn at jeg pleier å sende voldsomme lister rundt, akkurat. Men det skal jeg gjøre nå.

Fødselsdager er et fenomen som ofte er mer til bry enn til glede. Som glødende fødselsdagsentusiast, har jeg  problemer med å skjønne dette.

I en ellers ganske tilbaketrukket hverdag, syns jeg det er hyggelig å få hilsner fra folk jeg ikke lengre har så mye kontakt med.


Hvilken annen dag kan du spise valgfri drittmat – helt uten å ha dårlig samvittighet?

Når passer det ellers å gå med bursdagskrone hele dagen, kanskje?

Men, tilbake til ønskelister…

Som barn var listene relativt ukompliserte; dukker, dukkeklær, såpebobler, fine hårspenner og bøker.

Så fulgte tenårene med ønskelister som steg radikalt i pris. Det ble nok ønskelister som fordret lommebøkene til Lottomillionærer i min nærhet. Sykkel, stereoanlegg, ny sovesofa.

En får vel skylde på pubertale skylapper. Skjønt, de derre Lottomillionær-
ønskelistene har jeg nok fortsatt med. Forskjellen er bare at de viser jeg ikke fram lengre.Men, i år skal jeg ønske meg noe. Av deg også. Selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre, og aldri har møttest.
Det er ikke en ting jeg ønsker meg, men en gjerning. Har du en person du vet du burde ha ringt til, eller sendt en melding til?

Du vet; onkelen du stadig tenker at du burde ringt til, men så koker det bort i hverdagslivets rutiner? Barna til en venn, som blir overlykkelige over å få brev i posten.

Når drakk du sist kaffe med en nabo? Hvor lenge siden er det du sendte en liten hilsen til en venn du ikke har sett på lenge?

Etter all sannsynlighet har du én eller flere personer i tankene akkurat nå.
Oppfyll mitt bursdagsønske; ta den telefonsamtalen, eller skriv den meldinga.

Det trenger hverken å ta lang tid, eller koste deg mye energi.
Send en hjerteemoji til en du savner.

Og du? Kanskje du mottar en koselig hilsen i retur?

Valgvettregler
Sofarefleksjoner

Valgvettregler

Kaffelatter3 kommentarer

Det er få ting som appellerer til min indre Tante Sofie, som politiske debatter. Da jeg var yngre, var jeg (som mange unge er) politisk fargeblind, og fant få, om noen feil ved politikken til partiet jeg hadde tilknytning til.

Nå for tiden skammer jeg meg på politikeres vegne i alle leire. For makan til barnehageretorikk som benyttes i politikken har jeg ikke opplevd siden jeg deltok i mitt første skolevalg på ungdomskolen.

Dette innlegget handler litt om hvorfor jeg ikke har tv-kanaler i heimen, men mest om hvorfor valgkampen burde vært inspirert av fjellvettreglene.

I 2008; da fjernsynet gikk over til bakkenett, valgte jeg å ikke koble meg på. Tenkte at det kunne være greit med litt pause fra tv, og var i prinsippet motstander av å betale for kanaler som i allefall proppet meg full av uønsket reklame.

Jeg har fortsatt ikke tv-signaler. I perioder hvor det er store idrettsbegivenheter eller valg, savner jeg det ihvertfall ikke. Leser og hører på radioen. Får med meg mer enn nok gjennom disse informasjonskildene.
Da jeg var 19 år, og gikk til valgurnene for første gang, syntes jeg den opphetede stemningen partiene imellom var spennende og engasjerende. Nå syns jeg det bare er traurig og utmattende.

Gjennomgående tema er å fortelle hva de andre gjør feil, heller enn å fortelle hva de selv står for som politiske partier. Og retorikken minner til forveksling om den treåringer har i sandkassa.

Derfor har jeg latt meg inspirere av de gamle fjellvettreglene fra 1952, og laget et forslag til valgvettregler som burde være obligatoriske for politikerne.

VALGVETTREGLER:
1. Legg ikke ut på valgkamp uten forberedelser og retorikktrening.
2. Si hva du står for. Ikke hva andre ikke står for.
3. Vis respekt for velgerne og opinionsmålingene.
4. Vær rustet mot sleivspark og kulde fra andre politikere. Ha alltid klare fakta parate. Ikke ulne svar og ryktebaserte fakta.
5. Lytt til erfarne politikere. Og mora di, dersom det er mulig.
6. Bruk ditt partiprogram som kart og kompass. Jeg vil vite hva du står for, ikke hva du mener om alle andre.
7. Gå ikke alene. Vær villig til å gå i koalisjon med andre partier. Sperregrensa kan komme til å velte deg dersom du er for liten.
8. Vend i tide, det er ingen skam å snu. Har du sagt eller gjort noe som er dumt, be om unnskyldning, og vær villig til å se at du ikke alltid har rett.
9. Spar på kreftene og gjem deg under ei dyne om nødvendig. Ikke drukne deg i pils og si idiotiske ting på tv. Ikke.

Og til alle dere andre, som ikke er politisk aktive; Kom deg opp av sofaen, og gå til valgurnene. Dersom du ikke stemmer, bør du heller ikke si et kløyva ord om norsk kommunepolitikk de neste fire år.

Godt valg!

Klemmen
Sofarefleksjoner

Klemmen

Kaffelatter4 kommentarer

Mange sier at et godt håndtrykk kan være avgjørende for førsteinntrykket folk får av deg. Det kan godt hende, men en god klem har like stor betydning for hvordan jeg «leser» folk.

Likeså mange varianter av klemmer som utveksles, finnes det mange typer klemmere.

KLEMMERTYPER:

  • Klemmehateren: Hater som sagt å klemme andre. Følger kotymer om å klemme der det forventes. En spontan klem fra en klemmehater står allikevel høyt oppe på lista mi over gode klemmer. Har jeg utløst en reaksjon som får en klemmehater til å streife kinn mot kinn, ja da er det vel en god grunn til nettopp dét.
  • Stressklemmeren: Kan lett forveksles med klemmehateren. Stressklemmeren har nok forsåvidt ikke noe imot å klemme, men i effektivitetens navn skal klemmer – som alt annet – gjøres unna i en fei. Se opp for en stressa stressklemmer. Klemmer fra disse kan føre til utilsiktede springskaller.
  • Kontinentalklemmeren: Fortsatt lar mange nordmenn seg overrumple av Kontinentalklemmeren. Klemming eller til og med et kyss på hvert kinn?! Sjøl syns jeg det er en fin måte å klemme på. Hvert kinn får sin hilsen. Det blir komplett.
  • Slimålklemmeren: Pass deg for slimålklemmeren! Dette er en person som ser sitt snitt til å presse seg alt for tett inntil deg, og lar neppe sjansen gå fra seg til å la hendene fomle rundt områder en strengt talt bør spørre om lov til å inspisere. En beruset slimålklemmer kan risikere å ende opp i tumulter på grunn av tentakkelvirksomheten sin.
  • Hjerteklemmeren: Dette er Créme de la Créme blandt klemmertypene. En hjerteklemmer gir skikkelig gode klemmer, som varmer langt inn i hjerterota. Hjerteklemmerens klemmer burde skrives ut på resept. Får du en klem av en hjerteklemmer, så stopper verden opp et øyeblikk. Du drukner i et favntak som sier så mye. Eksakt hva er ikke så viktig å sette ord på. Det er hengivenhet, vennskap, kjærlighet, glede eller sorg. Ikke alt trenger ord.

Om du så bare har én hjerteklemmer rundt deg, ja da er du heldig.

Jeg har flere.

Ulljakker
Sofarefleksjoner

Ulljakker

Kaffelatter1 kommentar

Livet tar noen rare vendinger. Ikke nødvendigvis dårlige retninger, men enkelte ganger allikevel ikke som forventet.

Ikke visste vel
jeg
at jeg skulle
ende opp
som en av de damene
som alltid sleper rundt
på et sjal
eller en varm jakke.

Det er da bare
gæmliser
som gjør det,
mumler jeg
for meg selv,
og ser meg i speilet.

Lar fingrene
gli gjennom håret.
Stålgrått,
nesten hvitt.

Jepp!
Bare gæmliser,
konstaterer jeg
og pakker
meg godt inn i jakka.

Unntakstilstand
Sofarefleksjoner

Unntakstilstand

KaffelatterLegg igjen en kommentar

Woodstockfestivalen, den første månelandingen, da Brå brakk staven. Begivenheter som går inn i historiebøkene som sensasjonelle. Sommeren 2018 kommer også til å bli husket som spesiell i norsk målestokk. Når det går over 70 år mellom hver gang været slår til på den måten, sier det seg sjøl at det er noe som vil bli husket.

Jeg har en notatbok, som fungerer som en blanding av dagbok og almanakk, med huskelister og loggføring av ymse slag.

I perioder hvor jeg vaser rundt i slitentåka og har hukommelse som en brødpose, så får jeg allikevel en viss oversikt over hva dagene fylles med.

Da årets vår kom, skrev jeg ned vær og temperaturer med stor entusiasme. Etter å ha frosset meg igjennom vinteren, ble alle temperaturmålinger på plussiden sirlig nedskrevet.

«Sola skinner!» «Pakket bort vintertøyet!» «Fram med blåbleike legger!» Stikkordene forteller meg at varmen kom like overraskende i år som den alltid gjør.

I begynnelsen av juni har jeg skrevet «rekordvarme». Etter dette har været ikke vært nevnt med et ord. Det vil si; det er ikke helt riktig, for et par steder står det «REGN!» med hjerter etter…

Mot normalt sommeren 2018:

  • Varmen: Ikke siden 1947, hørte vi titt og ofte en stund utover sommeren. Rekordtemperaturene florerte, og etter en stund ble varmerekorden tangert, og så slått. Uventede effekter har vært at vi ikke trengte å reise sydover for å få «feriemage» eller «tropiske sykdommer». Vi fikk det her hjemme óg. Matlagringssteder som før har vært svale året rundt, har vært glovarme, og maten har blitt dårlig. Sår har blitt betente på måter vi ikke er vant med.
  • Meteorologenes paradoks: I år har meteorologene for én gangs skyld sluppet å få kjeft av folk som vil ha bedre ferievær. Istedenfor har de fått kjeft av bønder som vil ha regn til avlingene og husdyra sine.
  • Tørken: Det har LUKTET tørt i sommer. Grillforbudet som kom var nå en ting, men når konsekvensene av tørken blir at det går utover landbruket, er noe helt annet. Jeg har sittet på min lille tue og bekymret meg over grillabstinenser. Rundt omkring i landet har bønder sett seg nødt til å slakte kyr og sauer på grunn av fórmangel. Hva årets tørke vil ha og si for norsk landbruk i årene fremover, gjenstår å se…
  • Grillforbud: Med så langvarig varme og fravær av nedbør, har brannvesenet aktivert skogbrannvarselet. Så lenge har det nå vært grillforbud, at jeg har grillabstinenser. Å gå gjennom en campingplass eller en park ved middagstider uten å kjenne grillosen ligge som en tåke over området, gir meg en merkelig følelse av at det er noe som mangler…
  • Badetemperaturene: Som en svunnen badenymfe, hadde jeg mista litt av badegløden. Med badetemperaturer på over 20 grader så og si sommeren igjennom, kom gløden tilbake så det sang.
  • Fargen: Når folk kommer tilbake på jobb etter ferien denne sommeren, kan de ikke sånn uten videre peke ut de som har vært i syden og blitt knallbrune. I sommer har «alle» blitt sydenbrune, enten de er soltilbedere eller ikke. Har du vært mye utendørs i sommer, så kunne du ikke unngå å få farge.

Når sommeren nå sånn smått er på hell, så vet jeg med meg selv at denne sommeren kommer jeg aldri til å glemme.

For meg, en aldeles nydelig drømmesommer. For andre, kanskje ikke fullt så drømmeaktig.

Kaffe og Cognac
Sofarefleksjoner

Kaffe og Cognac

Kaffelatter1 kommentar

Noen ganger opplever man noe som forandrer livet. Sjelsettende møter, som gjør at man føler at brikker faller på plass i et puslespill man ikke engang ante at man holdt på med.

Enkelte ganger opplever man åpenbaringer som blir stående som subjektive sannheter; «Har aldri smakt så god sjokolade», «beste filmen jeg noen gang har sett.» Flere av disse meningene forandrer seg etter som tiden går.

Og så sant du ikke har brukt en formue på en sjokoladeoppskrift og fem tonn kakaobønner for å være selvforsynt med en spesifikk sjokolade for resten av livet, så er det helt greit å forandre mening.

Er det derimot levende vesener man får sansen for på denne måten, er det uten tvil en fordel at vedkommende viser gjensidig interesse. Ellers ender det gjerne som kleine og ulykkelige kjærlighetsdramaer.

Men, hvordan skjønner man at man har møtt noen som blir noe mer enn en sommerflørt?

  • Når du møter en person som liker deg tilstrekkelig til at dere begge har lyst til å tilbringe både ferier og hverdager sammen.
  • Når du møter én du er villig til å svelge kameler for. Av den enkle grunn at du skjønner at vedkommende også svelger tilsvarende kameler på grunn av dine mangler og irriterende atferd…
  • Når dere; selv i perioder hvor forelskelsen ikke akkurat blomstrer, allikevel ikke kunne tenke dere å være sammen med noen andre.
  • Når dere ikke går til sengs før eventuelle krigsøkser er begravet eller i det minste lagt på is.
  • Når dere syns det er fint å gå inn i nye livsfaser sammen.

Når du er min kaffe, og jeg er din Cognac.

Da…

Hviskeleken
Sofarefleksjoner

Hviskeleken

Kaffelatter2 kommentarer

Å promotere seg selv som blogger er ikke gjort i en fei. Så sant en ikke har et kjent navn, blogger om spesifikke temaer som interesserer mange, eller har betydelig mere å rutte med til betalte kampanjer enn jeg har. Men det må da finnes andre måter?

Om ikke så lenge har jeg et jubileum. Et par måneder framover i tid kommer jeg til å publisere innlegg nummer 💯! Det begynte som skrivetrening for å øke motivasjonen til å skrive sangtekster. Akkurat det funket ikke så bra. 87 blogginnlegg og to sangtekster er rimelig skeiv fordeling.

Uten leserne hadde det stoppet ganske raskt. Folk i 30 forskjellige land har klikket seg inn, og lest innlegg over 6700 ganger. Facebook er uten tvil min største arena: 1634 likes, hjerter, wow, og tårer har dere gitt. 405 kommentarer.

Hver og en av disse er belønninger for meg. Jeg får betalt i ikoner, bokstaver og mye hjertevarme.

Facebook opererer med algoritmer; hver gang du liker noe, blir det registrert. Jo flere som liker et innlegg, desto flere vil få dette innlegget opp i feeden sin. Skulle du være så elskverdig å sette et ❤, 😄 eller andre følelsesikoner, liker algoritmen dette enda bedre. Ergo: jeg blir ekstra glad når dere trykker på disse tegnene.

Når jeg har en Facebookside tilknyttet bloggen min, er det en del regler jeg må følge:

Jeg har lov til å be dere om å like siden og innlegg, men jeg har ikke lov til å be dere om å følge siden.

Forståelig nok; det er irriterende med pushy snikreklame. Som om ikke dette er snikreklame…

Men hvordan skal jeg få flere følgere uten å be konkret om det?!?
Da kom jeg til å tenke på noe jeg lekte som barn: Hviskeleken! Hvis dere nevner litt sånn tilfeldig at folk bør klikke seg inn på kaffelatter.com…

Idéen virket glimrende, helt til jeg husket at de fleste av leserne er godt voksne. Hvis brøkparten av dem og deres venner er like tette i øra som meg, vil de kunne ende opp på de merkeligste nettsider.

Derfor ber jeg heller om at dere sprer det gode budskap på andre måter: Ring en venn, bank på hos naboen, del ut pamfletter, lag en heftig tatovering med kaffelatter.com eller Mitt Sofauniverslogoen. Skriv om bloggen i aviser, fortell om den på radio og tv. Men for all del – ikke del innleggene.

Ihvertfall ikke fordi jeg har bedt deg om å gjøre det.

Selvjanting med blyant.
Sofarefleksjoner

Selvjanting med blyant.

Kaffelatter1 kommentar

Janteloven er godt banket inn i den norske folkesjela. Mer merkbar enn noen gang, med nåtidens gapestokk, det vil si sosial media. Dog – den verste kritikken og nedrakkingen står vi som regel for selv. Jeg har kalt det for SELVJANTING . Er du en selvjanter?

Ikke alltid så enkel balansegang; er jeg selvkritisk på en sunn måte, eller driver jeg med selvjanting? Dette er en stram line; mer som en knivegg, som jeg trår varsomt over når jeg skriver. Bytt ut, lim inn, slett, slett, slett.

Enkelte ganger kommer tekstene nesten av seg selv. Skjønner godt at folk har klart å spinne mystikk rundt dette fenomenet. Begreper som transe og automatskrift blir brukt av enkelte, som mener at de har fått hjelp «utenifra» for å skrive en tekst.

Selv tror jeg vel at det er så enkelt som at når inspirasjonen virkelig er tilstede, så fokuserer man så intenst, at det nesten virker som resten av verden blir borte. Tid og sted flyter i ett. Og på ett eller annet tidspunkt kan jeg konstatere at en tekst har blitt til.

Det samme fenomenet kan oppstå med tegning eller strikking, for den saks skyld. Neppe mystisk; bare altoppslukende og egentlig ganske slitsomt.

Men de fleste tekster skriver jeg med Jante på skulderen.

Ikke klarer jeg å skrive hver dag. Enten så blir innleggene for lange, eller så er de ikke lange nok. For alvorlige, eller ikke alvorlige nok. Plump humor. Og tegningene… De er et kapittel i seg selv.

Da jeg ikke har funnet noen illustrasjoner som passer til Mitt Sofaunivers, så er jeg pent nødt til å lage dem sjøl.

Det er bare ett problem; jeg er ikke så glad i å tegne! Det vil si, jeg liker å tegne, men ikke nødvendigvis tegninger som ligner på noe.

Derfor er det utfordrende for meg å lage illustrasjoner til innleggene. Særlig når jeg vet hvor mange jeg har rundt meg som tegner fantastisk bra.
Jante nærmest skriker meg i øret: «Tegningene er stygge og underutviklede! Du klarer ikke å tegne en rett strek om du så bruker linjal!»

Da må jeg faktisk minne meg selv på at det er nettopp derfor jeg illustrerer sjøl. Fordi jeg ikke vil ha perfekte tegninger.

Jeg knirker; tekstene mine humper av gårde, så hvorfor skal tegningene være annerledes? Nettopp dette fører noen ganger til at jeg dropper tegninger fordi jeg jobbet så lenge med dem at de ble for fine…

Det er liksom om å gjøre å tenke verst mulig om seg sjøl. Etter snart 100 innlegg får jeg fortsatt hjerteklapp og blir skjelven idet jeg publiserer noe.

Så kan man sagtes spørre seg selv hvorfor man i det hele tatt fortsetter å legge ut det ene innlegget etter det andre. Der har jeg ikke noe ensartet svar.

  • Jeg liker å skrive.
  • Det er tross alt enklere å anonymisere folk og fe i bloggform, enn i innlegg i en statusoppdatering på Facebook. Dessuten scroller folk flest videre dersom en tekst er for lang på Facebook.
  • Jeg liker å bli lest. Jeg blir henrykt til det absurde når folk kommenterer, eller legger igjen likes, hjerter eller smilefjes.

Burde sikkert tenkt at det viktigste er å få uttrykt meg. Joda, men jeg er så svak, så svak for oppmerksomhet rundt skriblerier.

Og hvem vet, neste innlegg kan enten være det siste jeg skriver, eller springbrettet til verdensherredømme.

Se der du, Jante gikk og la seg gitt!

Kilder: Janteloven. (2014, 28. desember). I Store norske leksikon. Hentet 5. april 2018 fra https://snl.no/Janteloven.

Lys i tunellen
Sofarefleksjoner

Lys i tunellen

Kaffelatter2 kommentarer

Når jeg hadde forsonet meg med at alt håp var ute. Endelig. Den vårlige snuoperasjonen er igangsatt.

Gradestokken har kjørt seg fast, og det er minus, minus, minus. Snøen, som la seg som et lunt teppe over byen ved juletider, fremstår nå som flass på skulderen. Som en rennende nese som aldri slutter å produsere snørr.

Frosten rir meg som en mare. Føler meg som en satt, gammel kjerring. Kroppen klager på dette tidspunktet så høylydt, at hodet har begynt å kjøre seg fast i en nedadgående spiral av negative tanker.

Krykkebambi i snø er ikke gøy. Forsåvidt er ikke noe morsomt lenger.

Men, så kommer øyeblikket jeg har ventet på i månedsvis. Står i den skjøre vårsola. Blek, nesten gjennomsiktig. De vare strålende varmer forsiktig. Jeg hører det såvidt. Små sildrende plopp fra en takrenne.

Det første vårtegn: Lyden av snø som sakte smelter, og drypper ned fra et tak.

Selv om den hvite massen virker like bastant og kald som i går, vet jeg at for hvert drypp jeg hører, desto nærmere er gresset.

Og snart, ganske snart – kan vi begynne å lete etter hestehovknopper i grøftekantene.