Sofarefleksjoner

Klemmen

Mange sier at et godt håndtrykk kan være avgjørende for førsteinntrykket folk får av deg. Det kan godt hende, men en god klem har like stor betydning for hvordan jeg «leser» folk.

Likeså mange varianter av klemmer som utveksles, finnes det mange typer klemmere.

KLEMMERTYPER:

  • Klemmehateren: Hater som sagt å klemme andre. Følger kotymer om å klemme der det forventes. En spontan klem fra en klemmehater står allikevel høyt oppe på lista mi over gode klemmer. Har jeg utløst en reaksjon som får en klemmehater til å streife kinn mot kinn, ja da er det vel en god grunn til nettopp dét.
  • Stressklemmeren: Kan lett forveksles med klemmehateren. Stressklemmeren har nok forsåvidt ikke noe imot å klemme, men i effektivitetens navn skal klemmer – som alt annet – gjøres unna i en fei. Se opp for en stressa stressklemmer. Klemmer fra disse kan føre til utilsiktede springskaller.
  • Kontinentalklemmeren: Fortsatt lar mange nordmenn seg overrumple av Kontinentalklemmeren. Klemming eller til og med et kyss på hvert kinn?! Sjøl syns jeg det er en fin måte å klemme på. Hvert kinn får sin hilsen. Det blir komplett.
  • Slimålklemmeren: Pass deg for slimålklemmeren! Dette er en person som ser sitt snitt til å presse seg alt for tett inntil deg, og lar neppe sjansen gå fra seg til å la hendene fomle rundt områder en strengt talt bør spørre om lov til å inspisere. En beruset slimålklemmer kan risikere å ende opp i tumulter på grunn av tentakkelvirksomheten sin.
  • Hjerteklemmeren: Dette er Créme de la Créme blandt klemmertypene. En hjerteklemmer gir skikkelig gode klemmer, som varmer langt inn i hjerterota. Hjerteklemmerens klemmer burde skrives ut på resept. Får du en klem av en hjerteklemmer, så stopper verden opp et øyeblikk. Du drukner i et favntak som sier så mye. Eksakt hva er ikke så viktig å sette ord på. Det er hengivenhet, vennskap, kjærlighet, glede eller sorg. Ikke alt trenger ord.

Om du så bare har én hjerteklemmer rundt deg, ja da er du heldig.

Jeg har flere.

Sofarefleksjoner

Ulljakker

Livet tar noen rare vendinger. Ikke nødvendigvis dårlige retninger, men enkelte ganger allikevel ikke som forventet.

Ikke visste vel
jeg
at jeg skulle
ende opp
som en av de damene
som alltid sleper rundt
på et sjal
eller en varm jakke.

Det er da bare
gæmliser
som gjør det,
mumler jeg
for meg selv,
og ser meg i speilet.

Lar fingrene
gli gjennom håret.
Stålgrått,
nesten hvitt.

Jepp!
Bare gæmliser,
konstaterer jeg
og pakker
meg godt inn i jakka.

Sofarefleksjoner

Unntakstilstand

Woodstockfestivalen, den første månelandingen, da Brå brakk staven. Begivenheter som går inn i historiebøkene som sensasjonelle. Sommeren 2018 kommer også til å bli husket som spesiell i norsk målestokk. Når det går over 70 år mellom hver gang været slår til på den måten, sier det seg sjøl at det er noe som vil bli husket.

Jeg har en notatbok, som fungerer som en blanding av dagbok og almanakk, med huskelister og loggføring av ymse slag.

I perioder hvor jeg vaser rundt i slitentåka og har hukommelse som en brødpose, så får jeg allikevel en viss oversikt over hva dagene fylles med.

Da årets vår kom, skrev jeg ned vær og temperaturer med stor entusiasme. Etter å ha frosset meg igjennom vinteren, ble alle temperaturmålinger på plussiden sirlig nedskrevet.

«Sola skinner!» «Pakket bort vintertøyet!» «Fram med blåbleike legger!» Stikkordene forteller meg at varmen kom like overraskende i år som den alltid gjør.

I begynnelsen av juni har jeg skrevet «rekordvarme». Etter dette har været ikke vært nevnt med et ord. Det vil si; det er ikke helt riktig, for et par steder står det «REGN!» med hjerter etter…

Mot normalt sommeren 2018:

  • Varmen: Ikke siden 1947, hørte vi titt og ofte en stund utover sommeren. Rekordtemperaturene florerte, og etter en stund ble varmerekorden tangert, og så slått. Uventede effekter har vært at vi ikke trengte å reise sydover for å få «feriemage» eller «tropiske sykdommer». Vi fikk det her hjemme óg. Matlagringssteder som før har vært svale året rundt, har vært glovarme, og maten har blitt dårlig. Sår har blitt betente på måter vi ikke er vant med.
  • Meteorologenes paradoks: I år har meteorologene for én gangs skyld sluppet å få kjeft av folk som vil ha bedre ferievær. Istedenfor har de fått kjeft av bønder som vil ha regn til avlingene og husdyra sine.
  • Tørken: Det har LUKTET tørt i sommer. Grillforbudet som kom var nå en ting, men når konsekvensene av tørken blir at det går utover landbruket, er noe helt annet. Jeg har sittet på min lille tue og bekymret meg over grillabstinenser. Rundt omkring i landet har bønder sett seg nødt til å slakte kyr og sauer på grunn av fórmangel. Hva årets tørke vil ha og si for norsk landbruk i årene fremover, gjenstår å se…
  • Grillforbud: Med så langvarig varme og fravær av nedbør, har brannvesenet aktivert skogbrannvarselet. Så lenge har det nå vært grillforbud, at jeg har grillabstinenser. Å gå gjennom en campingplass eller en park ved middagstider uten å kjenne grillosen ligge som en tåke over området, gir meg en merkelig følelse av at det er noe som mangler…
  • Badetemperaturene: Som en svunnen badenymfe, hadde jeg mista litt av badegløden. Med badetemperaturer på over 20 grader så og si sommeren igjennom, kom gløden tilbake så det sang.
  • Fargen: Når folk kommer tilbake på jobb etter ferien denne sommeren, kan de ikke sånn uten videre peke ut de som har vært i syden og blitt knallbrune. I sommer har «alle» blitt sydenbrune, enten de er soltilbedere eller ikke. Har du vært mye utendørs i sommer, så kunne du ikke unngå å få farge.

Når sommeren nå sånn smått er på hell, så vet jeg med meg selv at denne sommeren kommer jeg aldri til å glemme.

For meg, en aldeles nydelig drømmesommer. For andre, kanskje ikke fullt så drømmeaktig.

Sofarefleksjoner

Kaffe og Cognac

Noen ganger opplever man noe som forandrer livet. Sjelsettende møter, som gjør at man føler at brikker faller på plass i et puslespill man ikke engang ante at man holdt på med.

Enkelte ganger opplever man åpenbaringer som blir stående som subjektive sannheter; «Har aldri smakt så god sjokolade», «beste filmen jeg noen gang har sett.» Flere av disse meningene forandrer seg etter som tiden går.

Og så sant du ikke har brukt en formue på en sjokoladeoppskrift og fem tonn kakaobønner for å være selvforsynt med en spesifikk sjokolade for resten av livet, så er det helt greit å forandre mening.

Er det derimot levende vesener man får sansen for på denne måten, er det uten tvil en fordel at vedkommende viser gjensidig interesse. Ellers ender det gjerne som kleine og ulykkelige kjærlighetsdramaer.

Men, hvordan skjønner man at man har møtt noen som blir noe mer enn en sommerflørt?

  • Når du møter en person som liker deg tilstrekkelig til at dere begge har lyst til å tilbringe både ferier og hverdager sammen.
  • Når du møter én du er villig til å svelge kameler for. Av den enkle grunn at du skjønner at vedkommende også svelger tilsvarende kameler på grunn av dine mangler og irriterende atferd…
  • Når dere; selv i perioder hvor forelskelsen ikke akkurat blomstrer, allikevel ikke kunne tenke dere å være sammen med noen andre.
  • Når dere ikke går til sengs før eventuelle krigsøkser er begravet eller i det minste lagt på is.
  • Når dere syns det er fint å gå inn i nye livsfaser sammen.

Når du er min kaffe, og jeg er din Cognac.

Da…

Sofarefleksjoner

Hviskeleken

Å promotere seg selv som blogger er ikke gjort i en fei. Så sant en ikke har et kjent navn, blogger om spesifikke temaer som interesserer mange, eller har betydelig mere å rutte med til betalte kampanjer enn jeg har. Men det må da finnes andre måter?

Om ikke så lenge har jeg et jubileum. Et par måneder framover i tid kommer jeg til å publisere innlegg nummer 💯! Det begynte som skrivetrening for å øke motivasjonen til å skrive sangtekster. Akkurat det funket ikke så bra. 87 blogginnlegg og to sangtekster er rimelig skeiv fordeling.

Uten leserne hadde det stoppet ganske raskt. Folk i 30 forskjellige land har klikket seg inn, og lest innlegg over 6700 ganger. Facebook er uten tvil min største arena: 1634 likes, hjerter, wow, og tårer har dere gitt. 405 kommentarer.

Hver og en av disse er belønninger for meg. Jeg får betalt i ikoner, bokstaver og mye hjertevarme.

Facebook opererer med algoritmer; hver gang du liker noe, blir det registrert. Jo flere som liker et innlegg, desto flere vil få dette innlegget opp i feeden sin. Skulle du være så elskverdig å sette et ❤, 😄 eller andre følelsesikoner, liker algoritmen dette enda bedre. Ergo: jeg blir ekstra glad når dere trykker på disse tegnene.

Når jeg har en Facebookside tilknyttet bloggen min, er det en del regler jeg må følge:

Jeg har lov til å be dere om å like siden og innlegg, men jeg har ikke lov til å be dere om å følge siden.

Forståelig nok; det er irriterende med pushy snikreklame. Som om ikke dette er snikreklame…

Men hvordan skal jeg få flere følgere uten å be konkret om det?!?
Da kom jeg til å tenke på noe jeg lekte som barn: Hviskeleken! Hvis dere nevner litt sånn tilfeldig at folk bør klikke seg inn på kaffelatter.com

Idéen virket glimrende, helt til jeg husket at de fleste av leserne er godt voksne. Hvis brøkparten av dem og deres venner er like tette i øra som meg, vil de kunne ende opp på de merkeligste nettsider.

Derfor ber jeg heller om at dere sprer det gode budskap på andre måter: Ring en venn, bank på hos naboen, del ut pamfletter, lag en heftig tatovering med kaffelatter.com eller Mitt Sofauniverslogoen. Skriv om bloggen i aviser, fortell om den på radio og tv. Men for all del – ikke del innleggene.

Ihvertfall ikke fordi jeg har bedt deg om å gjøre det.

Sofarefleksjoner

Selvjanting med blyant.

Janteloven er godt banket inn i den norske folkesjela. Mer merkbar enn noen gang, med nåtidens gapestokk, det vil si sosial media. Dog – den verste kritikken og nedrakkingen står vi som regel for selv. Jeg har kalt det for SELVJANTING . Er du en selvjanter?

Ikke alltid så enkel balansegang; er jeg selvkritisk på en sunn måte, eller driver jeg med selvjanting? Dette er en stram line; mer som en knivegg, som jeg trår varsomt over når jeg skriver. Bytt ut, lim inn, slett, slett, slett.

Enkelte ganger kommer tekstene nesten av seg selv. Skjønner godt at folk har klart å spinne mystikk rundt dette fenomenet. Begreper som transe og automatskrift blir brukt av enkelte, som mener at de har fått hjelp «utenifra» for å skrive en tekst.

Selv tror jeg vel at det er så enkelt som at når inspirasjonen virkelig er tilstede, så fokuserer man så intenst, at det nesten virker som resten av verden blir borte. Tid og sted flyter i ett. Og på ett eller annet tidspunkt kan jeg konstatere at en tekst har blitt til.

Det samme fenomenet kan oppstå med tegning eller strikking, for den saks skyld. Neppe mystisk; bare altoppslukende og egentlig ganske slitsomt.

Men de fleste tekster skriver jeg med Jante på skulderen.

Ikke klarer jeg å skrive hver dag. Enten så blir innleggene for lange, eller så er de ikke lange nok. For alvorlige, eller ikke alvorlige nok. Plump humor. Og tegningene… De er et kapittel i seg selv.

Da jeg ikke har funnet noen illustrasjoner som passer til Mitt Sofaunivers, så er jeg pent nødt til å lage dem sjøl.

Det er bare ett problem; jeg er ikke så glad i å tegne! Det vil si, jeg liker å tegne, men ikke nødvendigvis tegninger som ligner på noe.

Derfor er det utfordrende for meg å lage illustrasjoner til innleggene. Særlig når jeg vet hvor mange jeg har rundt meg som tegner fantastisk bra.
Jante nærmest skriker meg i øret: «Tegningene er stygge og underutviklede! Du klarer ikke å tegne en rett strek om du så bruker linjal!»

Da må jeg faktisk minne meg selv på at det er nettopp derfor jeg illustrerer sjøl. Fordi jeg ikke vil ha perfekte tegninger.

Jeg knirker; tekstene mine humper av gårde, så hvorfor skal tegningene være annerledes? Nettopp dette fører noen ganger til at jeg dropper tegninger fordi jeg jobbet så lenge med dem at de ble for fine…

Det er liksom om å gjøre å tenke verst mulig om seg sjøl. Etter snart 100 innlegg får jeg fortsatt hjerteklapp og blir skjelven idet jeg publiserer noe.

Så kan man sagtes spørre seg selv hvorfor man i det hele tatt fortsetter å legge ut det ene innlegget etter det andre. Der har jeg ikke noe ensartet svar.

  • Jeg liker å skrive.
  • Det er tross alt enklere å anonymisere folk og fe i bloggform, enn i innlegg i en statusoppdatering på Facebook. Dessuten scroller folk flest videre dersom en tekst er for lang på Facebook.
  • Jeg liker å bli lest. Jeg blir henrykt til det absurde når folk kommenterer, eller legger igjen likes, hjerter eller smilefjes.

Burde sikkert tenkt at det viktigste er å få uttrykt meg. Joda, men jeg er så svak, så svak for oppmerksomhet rundt skriblerier.

Og hvem vet, neste innlegg kan enten være det siste jeg skriver, eller springbrettet til verdensherredømme.

Se der du, Jante gikk og la seg gitt!

Kilder: Janteloven. (2014, 28. desember). I Store norske leksikon. Hentet 5. april 2018 fra https://snl.no/Janteloven.

Sofarefleksjoner

Lys i tunellen

Når jeg hadde forsonet meg med at alt håp var ute. Endelig. Den vårlige snuoperasjonen er igangsatt.

Gradestokken har kjørt seg fast, og det er minus, minus, minus. Snøen, som la seg som et lunt teppe over byen ved juletider, fremstår nå som flass på skulderen. Som en rennende nese som aldri slutter å produsere snørr.

Frosten rir meg som en mare. Føler meg som en satt, gammel kjerring. Kroppen klager på dette tidspunktet så høylydt, at hodet har begynt å kjøre seg fast i en nedadgående spiral av negative tanker.

Krykkebambi i snø er ikke gøy. Forsåvidt er ikke noe morsomt lenger.

Men, så kommer øyeblikket jeg har ventet på i månedsvis. Står i den skjøre vårsola. Blek, nesten gjennomsiktig. De vare strålende varmer forsiktig. Jeg hører det såvidt. Små sildrende plopp fra en takrenne.

Det første vårtegn: Lyden av snø som sakte smelter, og drypper ned fra et tak.

Selv om den hvite massen virker like bastant og kald som i går, vet jeg at for hvert drypp jeg hører, desto nærmere er gresset.

Og snart, ganske snart – kan vi begynne å lete etter hestehovknopper i grøftekantene.

Sofarefleksjoner

Heltinner

På den internasjonale kvinnedagen er feminisme et naturlig tema. Mine feministiske forbilder kommer aldri enkeltvis til å bli nevnt spesifikt i noen historiebok for sine bragder, men er strålende eksempler på hvordan kvinner har frigjort seg fra gamle kjønnsrollemønstre.

Vi skal ikke lengre enn litt over førti år tilbake i tid. Mine heltinner er ikke noen av nøkkelpersonene som startet noen stor revolusjon. Det var ikke de som sto på barrikadene og holdt glødende taler om å stå på krava. De kastet aldri bher på bål med sinte medsøstre.

Allikevel revolusjonerte de på sin måte. Som så mange andre kvinner av deres generasjon. De la fra seg husmorforkledet, tok sertifikat og begynte å jobbe. Selv om det ikke nødvendigvis var valg som ble applaudert rundt dem.

De fikk egenkapital; kjøpte oppvaskmaskiner, og gikk på kveldsskoler. De fant seg selv; leste «Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus», og debatterte i bokklubber.

Noen fant seg selv så mye, at de oppdaget at den de hadde oppdaget at de var, slettes ikke passet sammen med livspartneren.

Ting som kvinner i min generasjon tar som en selvfølge, var personlige seiere for disse kvinnene.

Min mor, hennes venninner og kollegaer er mine heltinner på denne dagen. For det var de som alminneliggjorde feminismen.

I all stillhet.

Takk til alle dere som banet vei for oss som kom etter! Hyller dere med Lynni Treekrem:

Sofarefleksjoner

God bedring? En guide til omgang med kronisk syke.

Kroniske sykdommer er noe de fleste forholder seg til. Enten fordi de har det selv, eller fordi de har noen i omgivelsene som har det. Det skrives og sies mye om diverse lidelser. Ikke alt er bra.

Sjøl har jeg et fantastisk nettverk rundt meg, med folk som støtter meg på alle mulige måter. Men, det finnes alltid noen som er mer eller mindre håpløse når de må forholde seg til noen som har utfordringer i hverdagen.

Har samla en liste over atferd og utsagn som jeg får fnatt av. Ikke alle er opplagte, så jeg skal forklare hva jeg mener med dem. De er ikke skrevet i prioritert rekkefølge.

  • God bedring: Passer å si til folk når de er forkjøla, har brukket noe, har omgangssyke eller migreneanfall. Er man kronisk syk, derimot – kan det virke mot sin hensikt å få høre det. Akkurat som det ville være merkelig om du sa «god bedring» til en som er født med et kromosom for lite eller for mye, kan det oppleves ganske trøstesløst å høre det samme dersom man har kroniske smerter eller en lidelse som gjør at man gradvis blir dårligere. «Nei, jeg blir ikke nevneverdig bedre; hverken i morgen eller dagene, ukene eller månedene som følger«. Send heller varme tanker, eller noen oppmuntrende ord. Minn meg på noe jeg kan se fram til.
  • Det kunne vært verre: Vær så snill; ikke send meg videoer av folk uten armer og bein som snakker om sitt fantastiske liv. Når jeg har så sterke smerter at jeg gråter og vrir meg i kramper, virker dette på ingen måte hverken oppbyggende eller oppmuntrende. Det får meg bare til å føle meg utilstrekkelig og patetisk. Ikke spark meg når jeg allerede ligger nede.
  • Gode råd: Har du forsøkt å… Ja, etter all sannsynlighet så har jeg testet det ut. Og har jeg ikke gjort det, kan det være fordi jeg vet at det ikke er bra for meg. Selv om du har lært at det virker via YouTube-akademiet, eller annen kvasiforskning som ligger på nettet… Behandlingsopplegget mitt diskuterer jeg helst med legen min. Men ellers takk.
  • Du ser jo så frisk ut: Det er få som ser meg når jeg ser skikkelig elendig ut. Når jeg er på det dårligste, er jeg sengeliggende; ergo er jeg hjemme. Noen går ikke ut av døra uten makeup. Jeg har senket kravene betraktelig, og føler at jeg har stylet meg skikkelig opp dersom jeg både har dusja, tatt på bh og klær som ikke er alt for fulle av hundehår. Hadde du heller foretrukket at alle som var kronisk syke var ustelte sånn generelt?
  • Bare litt gjør vel ikke noe? Jo, det gjør noe. Jeg betaler brutale priser for å utsette meg for ting jeg ikke burde. Henger jeg opp litt for mye klær, eller anstrenger meg for lenge, er jeg slått ut resten av dagen… Eller uka. Får jeg i meg egg, brenner det som glødende kull i magen. Drikker jeg alkohol, ligger jeg spysyk som ved matforgiftning i flere døgn. Ikke belær meg om honningens vidunderlige egenskaper. Jeg tåler det fortsatt ikke.
  • Overbeskyttelse: Er du sikker på at du klarer dette da? Nei, det er jeg ikke. Men noen ganger er jeg vill og gæærn, og tar sjansen allikevel. Kjenner du meg godt nok, vet du når jeg i ytterste fall må stoppes. Men, slapp av. Kroppen min gjør det som regel helt av seg selv.
  • Uønsket hjelp: Av og til kan velmenende hjelp oppleves som mer belastende enn befriende. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men antar at det handler om at noen av og til er litt for kjapt ute med å ta over styringa. Det er ikke sikkert jeg trenger hjelp, selv om ikke alt går i samme tempo som før. Spør meg om jeg trenger hjelp. Jeg tar imot dersom jeg har behov for det.

Hva andre som er kronisk syke tenker om samme tema, kan jeg ikke svare for.

Dette er kun refleksjoner jeg har gjort om min egen situasjon.

Stort sett så er folk inkluderende og hensynsfulle. Dette er ment mer som en veileder, og ikke som kritikk.