Nattmat

​Det er midt på natta. Du ringer, og lurer på om jeg vil ha besøk. Hører på stemmen din at du er bedugget. Selv skal jeg tidlig opp neste dag, men det er alltid fint å sovne sammen med deg. 

Dupper visst av igjen, for det neste jeg husker er at du i et noe ukoordinert forsøk på å stryke meg på hodet, ender med å klaske meg lett i panna. «Schover du, jenta mi?» Jeg skjønner at her blir det nok ikke leggedags med det første, så jeg kan like gjerne stå opp. «Da jeg schto og skulle schøpe en kebab, tenkte jeg at du sikkert hadde lyst på litt mat du òg!» Ja jøss, mumler jeg for meg sjøl. Det beste jeg veit når jeg blir vekket midt på natta, er mat…

Du er i strålende humør. Idet jeg setter meg i sofaen, begynner du å vifte med armene som en tryllekunstner. «Ingenting her, ingenting der.» Og jaggu; som en magiker som drar en kanin ut av hatten – trekker du med upåklagelig eleganse – en kebab fram fra innerlomma på jakka di. «Med schterk saus, akkurat som du liker’n.»

Illustrasjon Elisabeth Bergersen

Som om det var 50 langstilkede roser, gir du meg kebaben. Som er lett krydret med tobakk og lommerusk. Fra samme lomme fiskes både serviett og gaffel fram. «Tenker på jenta mi, vett’u!» Selv om du lukter både fyll og gatekjøkken, er du utrolig sjarmerende der du står og svaier. Pliktskyldig begynner jeg å skrape vekk det verste av lommegarnityren fra maten, før jeg tar en bit. Mer trengs ikke. Du har slukna på sofaen. Tar på å trylle fram nattmat.

Illustrasjon Elisabeth Bergersen