Æst

Det er ikke alltid så enkelt å si hva som fenger et barn. Noen ganger holder et minimum av kunnskap eller ferdigheter  mer enn nok.

Jeg er på ferie med venner. Venninnes datter Livlig er to år.  I området hvor vi bor, er det små Shetlandsponnier som de minste barna kan ri på. «Æst!» hviner Livlig frydefullt hver gang vi passerer dyra. Hun blir leid rundt på ponniene flere dager på rad. Like stas hver gang.
Med seg på reisen har hun et tegnebrett. Vi tegner sammen. Hun har alltid det samme ønsket; «Æst!» Jeg kan ikke lage detaljrike bilder, men tegner enkle hester, nesten som helleristninger.

Hver gang vi møtes utover sommeren og høsten, så vil hun at vi skal «tene æst» om igjen og om igjen. Selv jeg blir fornøyd med resultatet, når jeg har en blodfan som jubler hver gang jeg rabler ned en av de etter hvert mangfoldige hestene.
Livligs mor KAN tegne og male.  Hun legger ned mye flid i en hestetegning til datteren. Detaljrik og fin. Sjøl hadde jeg knapt klart å få til noe sånt om jeg så skulle tegnet over en original med matpapir. Da Livlig får se morens tegning, rynker hun på nesa. «Neeeeei…» Så henter hun en av mine kruseduller; peker på den, og sier «Æst!» imens hun nikker fornøyd.

Det er jenta si det!