Å få barn til å slutte med bleie og å bli renslig, er ikke alltid så enkelt i et land hvor været i månedsvis tilsier lag på lag med klær. Det kan være greit å ha en eller annen form for belønning for flinke krabater som klarer å ha tørr truse, og holde seg til de kommer på do.
Da Venninnes datter var i ferd med å slutte med bleie, laget hun en liten dans – den såkalte tissedansen. Vi fulgte opp så godt vi kunne; etter hvert vellykkede dobesøk danset vi litt imens vi sang «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» Dansen var en umiddelbar suksess. Ved hver gylne dråpe som traff doskåla, ble det danset og sunget. Var du på besøk hos dem, ble du raskt invitert til tissedans dersom det var aktuelt. Og det var det jo alltid. Desto større publikum, jo mere frydet vesla seg.
Så ble det familieforøkelse. Festlig skulle døpes, og vi var mange i hus i forbindelse med den store festen. Rett før vi skulle til kirken, måtte Livlig på do. Venninne var opptatt med å amme dåpsbarnet, så Bestemor ble med henne på badet. Og joda, «Livlig hun har tissa, Livlig hun har tissa!» hørtes ikke så lenge etterpå. Sjøl var jeg opptatt med mitt, og tenkte ikke videre over de to som holdt på med sitt der inne på bade. Helt til vi hørte en lys stemme, som sang høyt og tydelig «Bestemor har tissa, Bestemor har tissa!»
Mitt Sofaunivers 