Publisert i Sofarefleksjoner

Telefonkaffe

Venninne flyttet et stykke unna for flere år siden. Allikevel snakkes vi ikke så altfor sjelden.

«Kaffe?» En melding popper opp på telefonen. «10 minutter!» svarer jeg, og setter på kaffetrakteren. Litt senere ringer hun. Avstanden blir borte, og jeg blir hel.

Jeg vet at det ikke er noe vits i å pynte på realiteten når jeg har Venninne på tråden. Hun ser – og hører tvers igjennom meg. Vi snakker om livet og kjærligheten. Om unger, bikkjer og familie. Har blitt såpass voksne nå, at vi spør hvordan det går med foreldre òg.

Noen ganger har vi trøtte og litt korte samtaler, men som oftest er det sprudling og mye latter. Og ikke rent så sjelden blir jeg rørt til tårer av et eller annet hun forteller om barna sine. Tross alt – dette er unger jeg har fulgt nesten siden unnfangelsen, så jeg var nærmest litt sympatigravid med dem.

Og så er det de altfor sjeldne, men dyrebare øyeblikkene hvor vi sitter i samme rom og drikker kaffe. Selv om mye er annerledes, er allikevel alt som før. Jeg suger til meg lukter og lyder, og nyter samvær med Venninne. Og har kaffeslabberas med kattekopp.

Forfatter:

Music, writing, knitting and coffee. The love for my dogs and family. Wow! That sounds boring...

2 kommentarer om “Telefonkaffe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s