Rotterasisme

Hvordan jeg fikk rasismestempelet slengt i fleisen på grunn av ei rotte. Og fortjente det.

Grunnet allergi, var det aldri aktuelt med husdyr hjemme i min oppvekst. Jeg lærte meg til å ha et distansert forhold til dyr. Selvfølgelig var det individer som gjorde inntrykk, og fikk en spesiell plass i hjertet mitt. Gamle hunder som insisterte på å få bære egen bærepose hjem fra butikken, og katter som nesten fødte i senga hvor jeg lå. Joda, jeg smeltet fullstendig. Men forsøkte allikevel å holde avstand til nye bekjentskap. Kunne allikevel ikke ha noen selv. Lite ante jeg da at jeg skulle ende opp med å bli en tussete hundeeier!

Men dette innlegget handler om rotter. Etter å ha bodd over halve livet i forskjellige bygårder i Oslo sentrum, har jeg sett mer enn nok kloakkrotter til å få grøsninger bare jeg tenker på dem. Her snakker vi ikke om søte små som man koser med. Nei, dette er beist på størrelse med mellomstore katter. Som ikke lar seg affektere av at folk går rundt dem. Som er så store at de tar opp kampen mot en hund uten å mukke. Jeg er ikke sikker på hvordan et utfall ville blitt om en av hundene mine hadde jaget en av disse monsterrottene. Sjansen for at de ville kommet skadet fra det er kanskje absolutt tilstede.

Så hadde det seg sånn at Venninne passet en rotte. Grøss og gru! De første gangene jeg var på besøk, gikk jeg ikke engang inn i rommet hvor rotta var. Ettehvert kunne jeg gå igjennom rommet uten å holde pusten og tenke på svartedauden. Så ble Venninne syk, og ble innlagt på sykehus. Jeg flyttet hjem til henne for å passe barn og dyr. Deriblant Rotta. Da barn var gått til skolen, skulle jeg mate hund og katter… og Rotta. Allerede imens jeg matet kattene fortalte jeg Rotta at jeg syns det var ganske skummelt å tenke på at jeg skulle stikke hånda inn i buret hvor hun befant seg. Rotta så på meg og smattet.

Jeg gjorde klar maten jeg skulle gi henne. Stilte meg foran buret; møtte blikket hennes, og ba pent om at hun skulle holde seg unna hånden som kom inn i buret. Jaggu holdt hun avtalen. Jeg skiftet vann, og la inn fòr og en eplebit. Rotta satt inne i et rør, og lagde mye leven imens jeg holdt på med det hele. Jeg var sikker på at hun ga meg huden full av kjeft, men var sjeleglad for at hun ikke hadde gnaget av meg en finger eller fem.

Sakte, men sikkert klarte hun å sjarmere meg. Jeg merket det ikke sjøl, men først synes jeg at hun kanskje sto i et litt for kaldt rom, så jeg flyttet buret inn i stua. Tjatringa hennes fortsatte, så jeg satte buret rett ved siden av stolen min, så jeg kunne følge litt mere med på henne. Hun fulgte oppmerksomt med på strikketøyet mitt, og laget høye lyder hver gang jeg klippet over en tråd. Ville hun ha dem? Joda, de forsvant rett inn i redet hennes da jeg stakk noen garnrester inn imellom sprinklene.

Rotta smattet og tjatret så hunden min ble nysgjerrig. Han stakk snuta bort til buret. Jeg var sikker på at nå kom hun til å klore eller bite ham. Hun stakk fram den minste tunga jeg noen sinne har sett, og slikket ham på snuten. Han lot henne gjøre det. Er det noe som går rett hjem i tussete hundemødres hjerter, så er det når Tassebasser får nye venner. Etter dette var løpet kjørt. Da jeg skulle mate henne neste gang, klatret Rotta oppover armen min, og tygde litt på dreadsen, før hun gikk samme veien tilbake. Hver gang jeg kom inn i rommet, raste hun høylytt rundt i buret, før hun kom bort for å hilse.

Det var Venninne som lattermildt gjorde meg oppmerksom på at jeg hørtes ut som en rasist når jeg pratet om rotter. Tiradene jeg kom med, var slettes ikke så ulike frasene nettroll og andre nazzerasser lirer av seg. «De kommer med sykdommer, og driter der de spiser. Spiser maten vår, og ødelegger alt rundt seg. »

Ja, bortsett fra Rotta da! Rotta er ok. Men alle de andre…»

Den julaften feiret jeg sammen med Venninne. Da satt jeg med en rotte ved siden av meg hele kvelden. Som jeg hadde kjøpt, og pakket inn julegave til…