Garnityr

Dagens innlegg handler om å ha maks uflaks to ganger på rappen, med fare for å bli ansett som den verste kokken som noen gang har eksistert.

Jeg var student, og hadde falt pladask for en fyr. Denne Kjekkasen; som skulle ende opp med å bli Kjekken, var ikke så enkel å få på tomannshånd. Så jeg bestemte meg for å invitere ham på middag. Stearinlys, dempet musikk…Jeg så for meg en helaften for to; med hete blikk, dempet musikk i bakgrunnen og et måltid som traff. Veien til mannens hjerte går via magen og så videre.

Grunnet elendig økonomi, måtte dette måltidet planlegges nøye. I dagene som fulgte trålet jeg matbutikker i nærområdet i jakten på ingredienser. Endte opp med å handle inn til biff med soppstuing. Kjøpte til og med noen kantareller for å gjøre det litt mere eksklusivt.

Jeg gikk i gang med kokkeleringen med liv og lyst. Hakket sopp, surret løk i panna. Kjøttet var fullkomment; og lagt over på tallerkener, før jeg sjekket soppstuingen en siste gang. Hmmm, manglet bittelite salt. Jeg snudde saltbøssa for å gi et lett dryss over maten… *Plopp*, der løsnet lokket på bøssa, og en halv desiliter salt dundret nedi panna.

NEEEEEI! I og med at dette ikke var fast føde, så trakk saltet umiddelbart inn i maten. Ulykkelig serverte jeg kjøtt med kun en rømmeklatt til. Kjekken var høflig, og sa at man trengte ikke noe mer til kjøtt. Jeg gjennomskuet løgnen, og lovte å servere en mer vellykket middag neste gang.

I og med at festmiddagsbudsjettet allerede var brukt opp, måtte jeg ty til enklere midler og krydre med fantasi. Nok en gang inviterte jeg til middag. Fikk tak i noen flotte koteletter. Nok en gang, entusiastisk kokkelering pågikk. For å få et veldig enkelt måltid til å se bedre ut, tenkte jeg at her må vi kjøre på med garnityr. Så jeg la to koteletter på tallerkenen, med en ananasring på hver, og laget et smil av ketchup som «bandt» ansiktet sammen. Danderte ris så det skulle se ut som hår. Lot sausen stå ved siden av, da den ville ødelagt komposisjonen.

«Ta-da!» Jeg satt tallerkenen på bordet foran Kjekken. I dèt jeg satt maten ned, skjønte jeg at noe var galt. Fryktelig galt. Han så ned på maten, opp på meg, og ned på maten igjen. Fortvilelsen sto skrevet i panna hans. Han kremtet.

«Eh, nå er jeg stort sett altetende altså, men det er av alle matsorter to ting jeg ikke liker…»

Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen. «Ja?» «Jo altså, jeg hæler virkelig ikke ananas og ketchup!» Deretter fulgte et øyeblikks pinlig taushet, før vi begge ristet på hodet og lo. Jeg plukket vekk ananasringene, og skrapet vekk ketchup fra maten hans. Så satt vi oss ned og spiste ujålete koteletter.

Og joda, det ble en tredje middag òg.