fra barnemunn

Prinsessa

En historie om et barns høye forventninger til et besøk på Slottet, og hvordan en porsjon flaks redder en familie ut av knipa.

Noen ganger hører jeg historier, som får meg til å tenke at dette burde vært filmet. Skjønt, kanskje historien ikke hadde blitt så bra hvis jeg hadde sett hendelsesforløpet? Muligens er det nettopp vår egen forestillingsevne som gjør enkelte historier ekstra gode?

Følgende hendelse forgikk uten min tilstedeværelse. Men, når man hører en historie, som gjør at latterdøra åpnes på vidt gap, er ikke det grunnlag nok til å ville dele den videre? For ordens skyld – jeg har fått tillatelse til å gjenfortelle hendelsen.

Kompis var på helgetur i hovedstaden med familien. De bodde på hotell, og fartet rundt og så på severdigheter. På programmet var blandt annet guidet omvisning på Slottet. Yngste barnet; ei jente – var som så mange andre jenter i barnehagealder – opptatt av prinsesser.

Familien gikk fra rom til rom på Slottet. Så på malerier og møblement, og hørte på historiske fakta som ble fortalt av guiden. Lillemor hadde egentlig bare ett mål med hele omvisninga. Å se Prinsessa.

Nå kan man jo bare gjette seg til hva ei lita jente hadde forventet seg at skulle skje om prinsessa faktisk kom. Skulle de ha hengt sammen på prinsesserommet, og prøvd prinsessekroner og ballkjoler? Eller ville hun rett og slett bare se henne? Umulig å si.

Etterhvert gikk det opp for Lillemor at dette var alt som kom til å skje… En dørgende kjedelig voksen som gikk foran dem, pekte og fortalte. Bla bla bla.

Lillemor begynte å bli både irritert og utålmodig. «Hvor er Prinsessa?» spurte hun. Ingen kunne svare henne på det. «Jeg VIL se Prinsessa!» sa hun med høy stemme, så bastant som bare bestemte små frøkner kan.

Nå er både Kompis og Frue, som foreldre flest – villige til å strekke seg langt for å oppfylle barnas ønsker. Men ei sprell levende prinsesse er ikke så enkelt å oppdrive sånn på stående fot.

Omvisninga var ferdig. Da de igjen sto utenfor Slottet, rant det over for Lillemor. Hun var skuffet over hele opplegget, og fikk et skikkelig raserianfall.

Et av det slaget som gjør at alle i nærmeste omgivelser blir smertelig minnet på hvorfor det kalles trassalderen. Hvor de voksne teller til ti inni seg om igjen og om igjen, imens de trøster seg med at alle barn blir voksne og flytter hjemmefra en gang i framtiden.

«JEG VIL SE PRINSESSA!!!» hylte hun av sine lungers fulle kraft.

Som nevnt ovenfor, kommer ikke prinsesser på bestilling sånn uten videre…

Med ett var redningen der, om enn fra et noe uventet hold. Et følge kom gående imot dem. En gjeng Champagnefnisende damer, med en vordende brud imellom seg.

Et klassisk utdrikningslag skulle vise seg å løsne opp på en noe amper situasjon. Den utkårede hadde fin kjole, og en tiara på hodet.

«Se, der er Prinsessa!» sa Kompis til den illsinte datteren sin. Lillemor ble med ett helt stille, og stirret storøyd på følget som gikk forbi. Og *poff*, så var jenta like blid igjen.

Som om hun skulle ha fått Prinsessa og halve kongeriket.

4 kommentarer om “Prinsessa

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.