Selvjanting med blyant.

Janteloven er godt banket inn i den norske folkesjela. Mer merkbar enn noen gang, med nåtidens gapestokk, det vil si sosial media. Dog – den verste kritikken og nedrakkingen står vi som regel for selv. Jeg har kalt det for SELVJANTING . Er du en selvjanter?

Ikke alltid så enkel balansegang; er jeg selvkritisk på en sunn måte, eller driver jeg med selvjanting? Dette er en stram line; mer som en knivegg, som jeg trår varsomt over når jeg skriver. Bytt ut, lim inn, slett, slett, slett.

Enkelte ganger kommer tekstene nesten av seg selv. Skjønner godt at folk har klart å spinne mystikk rundt dette fenomenet. Begreper som transe og automatskrift blir brukt av enkelte, som mener at de har fått hjelp «utenifra» for å skrive en tekst.

Selv tror jeg vel at det er så enkelt som at når inspirasjonen virkelig er tilstede, så fokuserer man så intenst, at det nesten virker som resten av verden blir borte. Tid og sted flyter i ett. Og på ett eller annet tidspunkt kan jeg konstatere at en tekst har blitt til.

Det samme fenomenet kan oppstå med tegning eller strikking, for den saks skyld. Neppe mystisk; bare altoppslukende og egentlig ganske slitsomt.

Men de fleste tekster skriver jeg med Jante på skulderen.

Ikke klarer jeg å skrive hver dag. Enten så blir innleggene for lange, eller så er de ikke lange nok. For alvorlige, eller ikke alvorlige nok. Plump humor. Og tegningene… De er et kapittel i seg selv.

Da jeg ikke har funnet noen illustrasjoner som passer til Mitt Sofaunivers, så er jeg pent nødt til å lage dem sjøl.

Det er bare ett problem; jeg er ikke så glad i å tegne! Det vil si, jeg liker å tegne, men ikke nødvendigvis tegninger som ligner på noe.

Derfor er det utfordrende for meg å lage illustrasjoner til innleggene. Særlig når jeg vet hvor mange jeg har rundt meg som tegner fantastisk bra.
Jante nærmest skriker meg i øret: «Tegningene er stygge og underutviklede! Du klarer ikke å tegne en rett strek om du så bruker linjal!»

Da må jeg faktisk minne meg selv på at det er nettopp derfor jeg illustrerer sjøl. Fordi jeg ikke vil ha perfekte tegninger.

Jeg knirker; tekstene mine humper av gårde, så hvorfor skal tegningene være annerledes? Nettopp dette fører noen ganger til at jeg dropper tegninger fordi jeg jobbet så lenge med dem at de ble for fine…

Det er liksom om å gjøre å tenke verst mulig om seg sjøl. Etter snart 100 innlegg får jeg fortsatt hjerteklapp og blir skjelven idet jeg publiserer noe.

Så kan man sagtes spørre seg selv hvorfor man i det hele tatt fortsetter å legge ut det ene innlegget etter det andre. Der har jeg ikke noe ensartet svar.

• Jeg liker å skrive.
• Det er tross alt enklere å anonymisere folk og fe i bloggform, enn i innlegg i en statusoppdatering på Facebook. Dessuten scroller folk flest videre dersom en tekst er for lang på Facebook.
• Jeg liker å bli lest. Jeg blir henrykt til det absurde når folk kommenterer, eller legger igjen likes, hjerter eller smilefjes.

Burde sikkert tenkt at det viktigste er å få uttrykt meg. Joda, men jeg er så svak, så svak for oppmerksomhet rundt skriblerier.

Og hvem vet, neste innlegg kan enten være det siste jeg skriver, eller springbrettet til verdensherredømme.

Se der du, Jante gikk og la seg gitt!

Kilder: Janteloven. (2014, 28. desember). I Store norske leksikon. Hentet 5. april 2018 fra https://snl.no/Janteloven.