Latterdøra

Helt på grensa

Å reise til utlandet med folk som har alternative fortolkninger av tollkvotebestemmelsene, kan være en prøvelse for ei pingle som meg.

Joda, jeg har nok tatt med meg for mye gjennom tollen selv. En flaske vin her, Litt for mye tobakk der. Noen pakker med rullingspapir ekstra. Men aldri så mye at det ville fått fatale konsekvenser.

Jeg hadde fått bot, eventuelt blitt fratatt varene dersom jeg hadde blitt stoppet i tollen. Men ikke så mye at jeg noen gang har sett for meg verre konsekvenser.

Men, ettersom åra har gått, har jeg blitt mer og mer nøye på å holde meg innenfor kvotebestemmelsene. Ikke fordi jeg er enig med kjipt strengt reglement, men fordi jeg blir fysisk dårlig av tanken på å bli tatt på fersken med for mye i bagasjen.

Lykken var derfor stor da jeg oppdaget tollautomaten på Danskebåten.

Da jeg skrev dette innlegget, kom jeg dessuten over denne gratisappen: Kvoteappen fra Tollvesenet. Her er det altså lagt opp til at du kan fortolle varer direkte. Med andre ord; den norske stats svar på katolikkenes skriftemål.

Dette innlegget har en fortsettelse. Nå skal jeg fortelle om en matauketur jeg var på med min mor i Sverige. Så skal jeg skrive om alternative kvoteregler for gamle skruller. Kommer tilbake til sistnevnte i neste innlegg. Først om en handletur i grenseland for hva jeg tålte.

For ordens skyld: Min mor har godkjent at jeg bekjenner våre synder på trykk… 😂

Mine foreldre skulle ha et stort selskap, og jeg ble bedt om å være med Moder’n til Sverige, så hun kunne bruke kvota mi. Greit nok – jeg liker dagsturer, så jeg hang meg på.

Allerede i matbutikken lurte jeg på om alle som var der skulle ha store selskap, for de hamstret som gale! Sjøl hadde jeg ikke fryser på dette tidspunktet, så jeg nøyde meg med å bunkre opp med kaffe. Man blir lett revet med av handlegalskapen, så det havnet noen kilo opp i vogna.

Moder’n handla stort, men med tanke på alle gjestene hun skulle ha, så jeg behovet. Ut i bilen med varer, og inn på Systembolaget.

Der klarte jeg så vidt å holde følge med henne, som strenet avgårde – rett bort til hyllene med pappvin. Med stjerner i øya og roser i kinn nesten hvisket hun; «Også så BILLIG!» Hvorpå hun begynte å lesse treliters vinkartonger oppi handlevogna, som om det var firepakninger med brus.

Så fulgte et scenario hvor hun lempet vin opp i vogna, og jeg tok den ut igjen, og satt den tilbake i hylla. Vi måtte justere litt frem og tilbake før vi kom fram til en slags enighet.

Da jeg begynte å gå mot kassa, føk hun igjen avgårde, og kom tilbake med en flaske Portvin til pappa. Skulle vel ikke gå utover ham at han ikke fikk vært med og brukt kvota si!

Jeg trillet handlevogna bort til kassa; gikk rødmende forbi kassaapparatet, og mumlet «hu der er ikke morra mi…». Mamma var strålende fornøyd med handelen, og kvitret «pakke varene for mamma’n din da, Lille Blomst!»

Hadde jeg vært 40 år yngre, hadde jeg på dette tidspunktet ligget på gulvet og hylt av mine fulle lungers kraft. Men da jeg hverken er liten eller spesielt blomstrende, satt jeg opp en ganske så der passiv-aggressiv mine, og holdt kjeft.

Vel ute i bilen kjente jeg på meg at turen gjennom tollen kom til å bli nervepirrende. Ikke sånn nå-blir-vi-bura-inne-ubehagelig, men vi hadde nok baki bilen til at vi nok hadde endt opp med en bot dersom vi kjørte på grønt og ble stoppet.

Moren min er nok litt fargeblind, for hun kjører på grønt samme hva.

Jeg satt med strikketøyet i fanget. Da jeg så at det var storkontroll i tollen, gikk pinnene raskere og raskere jo nærmere vi kom.

«Nå tar du av deg parykken!» freste jeg til mamma. Hun tok den av seg, og kjørte videre imens hun fniste. (Det er en kjensgjerning at folk ofte blir satt ut av flintskallede damer som ikke har barbert hodet av en eller annen grunn).

Ikke godt å si om det var mammas blanke isse, eller om vi rett og slett hadde flaks. I hvert fall; de stoppet alle andre, men ikke oss.

Jeg tror ikke jeg pustet skikkelig igjen på flere kilometer.

Sofarefleksjoner

Lys i tunellen

Når jeg hadde forsonet meg med at alt håp var ute. Endelig. Den vårlige snuoperasjonen er igangsatt.

Gradestokken har kjørt seg fast, og det er minus, minus, minus. Snøen, som la seg som et lunt teppe over byen ved juletider, fremstår nå som flass på skulderen. Som en rennende nese som aldri slutter å produsere snørr.

Frosten rir meg som en mare. Føler meg som en satt, gammel kjerring. Kroppen klager på dette tidspunktet så høylydt, at hodet har begynt å kjøre seg fast i en nedadgående spiral av negative tanker.

Krykkebambi i snø er ikke gøy. Forsåvidt er ikke noe morsomt lenger.

Men, så kommer øyeblikket jeg har ventet på i månedsvis. Står i den skjøre vårsola. Blek, nesten gjennomsiktig. De vare strålende varmer forsiktig. Jeg hører det såvidt. Små sildrende plopp fra en takrenne.

Det første vårtegn: Lyden av snø som sakte smelter, og drypper ned fra et tak.

Selv om den hvite massen virker like bastant og kald som i går, vet jeg at for hvert drypp jeg hører, desto nærmere er gresset.

Og snart, ganske snart – kan vi begynne å lete etter hestehovknopper i grøftekantene.

Lek med Lister

Ti sanger som morer meg

Toner satt i system danner musikk. Som alle andre kunstformer, så er noen sjangre mer attraktive enn andre. Dette innlegget er en hyllest til norske artister som har våget å bruke humor i musikken.

Smaken er som baken, men klassens klovn blir når alt kommer til alt ofte ikke verdsatt på samme måte som resten. Jeg har aldri helt skjønt dette. At noe ikke skal kunne være bra bare fordi det er morsomt.

Flere av artistene på lista nedenfor er eminente musikere. Noen er mest kjent fra revyscenen, eller humorprogram på tv. Andre har hatt musikken som hovedgeskjeft hele tiden. Om de skriver satire eller bløtkakehumor; det alle har til felles er at de tilfører latter til en ellers nokså selvhøytidelig bransje.

Noen av artistene har spredt seg i forskjellige formasjoner opp igjennom årene. Et eksempel på dette er Gartnerlosjen. Ut ifra dette bandet ble det igjen dannet flertallige band, og et plateselskap. Duplex Records huser flere band. De holder konserter som er en blanding av performance art, revy og drivende god rock. Reine Kinderegget, med andre ord.

Lista er helt subjektiv. Dette er sanger jeg syns er artige. Rekkefølgen er tilfeldig. Her er ti gode sanger. Det kunne vært ti til.

  • Arne (går mot døra) – Bare Egil Band: Tenk at noen fant ut at de skulle lage en sang om en som slår seg i hjel. Ganske fælt, men veldig morsomt. (Video fra YouTube)
  • Torsken kommerKLM: Menn som står i regntøy og sydvester, og synger imens de vifter med fisker. Dette var stor, norsk tv-underholdning da det kom, og er etter min mening fortsatt artig. (Video fra YouTube)
    Nei til runkesti på Ekeberg Black Debbath: Disse karene kan i grunnen synge om hva som helst. De er så samkjørte og spiller så tight rock, at skivene er verdt å høre på uansett hva du syns om tekstene. Dobbeltbonus for oss som liker både tekst og melodi, der altså. Dette er dyktige musikere! Når de atpåtil lager en sang om en park i nabolaget… (Video fra YouTube)
    Dum og deilig – Knutsen & Ludvigsen: Var det barnemusikk, eller voksenmusikk? Ett fett. Duoen traff folk i alle aldersgrupper med sangene sine. (Video fra YouTube)
    Arne Belinda – Prima Vera: Husker at den kom ut. Morsom da, og morsom nå. (Video fra YouTube)
  • Dine røde lepper – Trond Viggo Torgersen: Lege, programleder i barne-tv, stand-up-komiker… Noen folk er flinke til mange ting. Trond Viggo Torgersen er blant dem. Når han gestalter karakterer som er musikere, gjør han det med glans. (Video fra YouTube)
  • Å, livet svinger – Tramteateret: Ikke bare sto de bak ikoniske serier med Pelle Parafins Bøljeband, de skrev bra sanger òg! (Video fra YouTube)
  • Mæsjen og Poshen Ole Paus: En mester i satire, men skriver også alvorlige sanger. Men denne lo vi av da den kom. Trekker fortsatt på smilebåndet av den. (Video fra YouTube)
  • Dødsbo – Øystein Sunde: En ordkunstner og gitarvirtuose av de sjeldne. Mon tro hvor mange nye ord han har klart å tilføre norske ordbøker? Selv når han skriver om tekstene til andre norske artister, klarer han å sette sitt eget preg på låta. (Video fra YouTube)
  • Sprit & Snus & Billigt Fläsk – Eda-Pelle & Arvikingarna: Eda-Pelle, eller Øivind Roos som han egentlig heter, er en av mange artister som lager artig musikk. Kanskje for de spesielt interesserte i grensetraktene i Kongsvingerområdet? Skjønt, det må vel folk ha tenkt om Vazelina Bilopphøggers og Oluf i sin tid òg. (Video fra YouTube)

Det er skuffende få damer på lista. Jeg antar at det er fordi jeg ikke alltid følger med i timen. Tar gjerne imot tips om kvinnelige artister som synger humoristiske tekster! Jeg kunne ha valgt Vazelina Bilopphøggers, Ylvis, Kristian Valen og mange, mange andre. De fikk ikke plass denne gangen.

Det kommer nye lister senere. Med plass til flere.

Sofarefleksjoner

Heltinner

På den internasjonale kvinnedagen er feminisme et naturlig tema. Mine feministiske forbilder kommer aldri enkeltvis til å bli nevnt spesifikt i noen historiebok for sine bragder, men er strålende eksempler på hvordan kvinner har frigjort seg fra gamle kjønnsrollemønstre.

Vi skal ikke lengre enn litt over førti år tilbake i tid. Mine heltinner er ikke noen av nøkkelpersonene som startet noen stor revolusjon. Det var ikke de som sto på barrikadene og holdt glødende taler om å stå på krava. De kastet aldri bher på bål med sinte medsøstre.

Allikevel revolusjonerte de på sin måte. Som så mange andre kvinner av deres generasjon. De la fra seg husmorforkledet, tok sertifikat og begynte å jobbe. Selv om det ikke nødvendigvis var valg som ble applaudert rundt dem.

De fikk egenkapital; kjøpte oppvaskmaskiner, og gikk på kveldsskoler. De fant seg selv; leste «Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus», og debatterte i bokklubber.

Noen fant seg selv så mye, at de oppdaget at den de hadde oppdaget at de var, slettes ikke passet sammen med livspartneren.

Ting som kvinner i min generasjon tar som en selvfølge, var personlige seiere for disse kvinnene.

Min mor, hennes venninner og kollegaer er mine heltinner på denne dagen. For det var de som alminneliggjorde feminismen.

I all stillhet.

Takk til alle dere som banet vei for oss som kom etter! Hyller dere med Lynni Treekrem:

Latterdøra

Dårlig forbindelse

Hvordan en mobil som hang seg opp uten at jeg la merke til det, skulle føre til en av de merkeligste telefonsamtaler jeg noen gang har hatt.

Jeg har alltid vært glad i tekniske duppeditter. Telefoner intet unntak. Endelig satt jeg med en ny telefon i hånda. O lykke!

For at det nye vidunderet skulle lades skikkelig, satt jeg inn SIM-kortet i den gamle telefonen, og skrev en fellesmelding for å varsle om endringer. «Jeg har fått nytt telefonnummer. Heretter kan du nå meg på ********. Ha en fortsatt god helg.» Så ble meldinga sendt til så å si alle på kontaktlista mi.

Uten å tenke noe mer på saken, tok jeg meg en dusj. Brukte god tid på badet. Da jeg sjekka mobilen etter 20 minutter, ble jeg helt satt ut. Et ti-talls SMS, og nesten like mange tapte anrop ventet på meg.

Hjertet begynte å slå fortere. Hadde det skjedd noe alvorlig?! Med skjelvende hender tok jeg opp mobilen, og begynte å lese meldingene.

De inneholdt stort sett samme type beskjed; «Takk for ÅTTE meldinger om nytt telefonnummer. Holder nå, eller?»

Oi, telefonen hadde hengt seg opp, og jeg hadde drevet med andre ting såpass lenge at den hadde fått tid til å spytte ut et betydelig antall meldinger. Rundt 800 stykker faktisk!

Det var da voldsomt! Jeg skrudde straks av telefonen, og startet den opp igjen. Flere grunner til at jeg hadde kjøpt ny telefon, ja! Sendte en beklagelse til de som hadde meldt ifra, og håpet på at ikke den skulle gå amok igjen.

Litt senere ringte en venninne. Vi hadde ikke sett hverandre på en god stund, og hun visste ikke at jeg hadde en løpsk telefon. Hun stusset over alle meldingene som poppet opp på skjermen hennes fra et ukjent nummer.

Som så mange andre, er Venninne skeptisk til å svare på anrop fra ukjente nummer. Men, når det kom så mange meldinger på rappen, tok hun sjansen og ringte opp igjen. Jeg; på min side, ble glad for å høre stemmen hennes, og nærmest hvinte av begeistring da hun ringte. «HEIIII!»

Venninne ble brått bekymret. Det var da voldsomt med entusiasme! Hadde det rablet helt for meg? Var dette et slags rop om hjelp? Samtalen som fulgte var av det bisarre slaget. Vi satt begge på offentlig transportmidler; og med kjøring inn og ut av tuneller, var det mye bakgrunnsstøy i begge ender.

  • VENNINNE: (Med veldig formell stemme) «Hallo, det er Venninne. Hvem er det jeg snakker med?»
  • JEG: (hvinende, blid og fornøyd) «HEEEEEI Venninne! Det er jo bare meg!»
  • VENNINNE: (Med bekymret stemme) «Ehhh, går det bra med deg? Jeg fikk så mange meldinger…»
  • JEG: *lo* «Ja, jeg skulle bare melde fra om nytt nummer. Så gikk jeg i dusjen, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt 800 meldinger!» *lo enda mer*
  • VENNINNE: «Oi, blir ikke det veldig dyrt da? Hvor er du forresten?» (på dette tidspunktet kunne jeg høre på stemmen hennes at hun var bekymret. For hva da, egentlig?)
  • JEG: «Nei altså, jeg har gratis meldinger.» (Jeg reiste meg opp, og gjorde meg klar til å gå av.) «Jeg er på linje 5, ehhh t-banen, men skal av på neste stasjon.»

(Her har kombinasjonen av at jeg snakket litt for raskt, og folkemengder i begge ender av samtalen og støy fra t-banene gjort at Venninne hørte feil. Mulig noen i nærheten av meg snakket arabisk. Hun oppfattet det slik: «Jeg er på LInje 5, ehhh t-BANen, men skal av på neste stasjON.»)

  • VENNINNE: *brølte* «ER DU I LIBANON?!»
  • JEG: (lettere forvirret) «Ehhh nei, jeg er på Tøyen…»
  • VENNINNE: (nå minst like forvirret som meg) «Så du er ikke i Libanon, altså? Det går bra med deg?»

Jeg vet ikke hvem av oss som først brøt ut i latter. Jeg vet bare at jeg lo så tårene trillet da jeg gikk av banen.

Fortsatt ikke i Libanon.

Sofarefleksjoner

God bedring? En guide til omgang med kronisk syke.

Kroniske sykdommer er noe de fleste forholder seg til. Enten fordi de har det selv, eller fordi de har noen i omgivelsene som har det. Det skrives og sies mye om diverse lidelser. Ikke alt er bra.

Sjøl har jeg et fantastisk nettverk rundt meg, med folk som støtter meg på alle mulige måter. Men, det finnes alltid noen som er mer eller mindre håpløse når de må forholde seg til noen som har utfordringer i hverdagen.

Har samla en liste over atferd og utsagn som jeg får fnatt av. Ikke alle er opplagte, så jeg skal forklare hva jeg mener med dem. De er ikke skrevet i prioritert rekkefølge.

  • God bedring: Passer å si til folk når de er forkjøla, har brukket noe, har omgangssyke eller migreneanfall. Er man kronisk syk, derimot – kan det virke mot sin hensikt å få høre det. Akkurat som det ville være merkelig om du sa «god bedring» til en som er født med et kromosom for lite eller for mye, kan det oppleves ganske trøstesløst å høre det samme dersom man har kroniske smerter eller en lidelse som gjør at man gradvis blir dårligere. «Nei, jeg blir ikke nevneverdig bedre; hverken i morgen eller dagene, ukene eller månedene som følger«. Send heller varme tanker, eller noen oppmuntrende ord. Minn meg på noe jeg kan se fram til.
  • Det kunne vært verre: Vær så snill; ikke send meg videoer av folk uten armer og bein som snakker om sitt fantastiske liv. Når jeg har så sterke smerter at jeg gråter og vrir meg i kramper, virker dette på ingen måte hverken oppbyggende eller oppmuntrende. Det får meg bare til å føle meg utilstrekkelig og patetisk. Ikke spark meg når jeg allerede ligger nede.
  • Gode råd: Har du forsøkt å… Ja, etter all sannsynlighet så har jeg testet det ut. Og har jeg ikke gjort det, kan det være fordi jeg vet at det ikke er bra for meg. Selv om du har lært at det virker via YouTube-akademiet, eller annen kvasiforskning som ligger på nettet… Behandlingsopplegget mitt diskuterer jeg helst med legen min. Men ellers takk.
  • Du ser jo så frisk ut: Det er få som ser meg når jeg ser skikkelig elendig ut. Når jeg er på det dårligste, er jeg sengeliggende; ergo er jeg hjemme. Noen går ikke ut av døra uten makeup. Jeg har senket kravene betraktelig, og føler at jeg har stylet meg skikkelig opp dersom jeg både har dusja, tatt på bh og klær som ikke er alt for fulle av hundehår. Hadde du heller foretrukket at alle som var kronisk syke var ustelte sånn generelt?
  • Bare litt gjør vel ikke noe? Jo, det gjør noe. Jeg betaler brutale priser for å utsette meg for ting jeg ikke burde. Henger jeg opp litt for mye klær, eller anstrenger meg for lenge, er jeg slått ut resten av dagen… Eller uka. Får jeg i meg egg, brenner det som glødende kull i magen. Drikker jeg alkohol, ligger jeg spysyk som ved matforgiftning i flere døgn. Ikke belær meg om honningens vidunderlige egenskaper. Jeg tåler det fortsatt ikke.
  • Overbeskyttelse: Er du sikker på at du klarer dette da? Nei, det er jeg ikke. Men noen ganger er jeg vill og gæærn, og tar sjansen allikevel. Kjenner du meg godt nok, vet du når jeg i ytterste fall må stoppes. Men, slapp av. Kroppen min gjør det som regel helt av seg selv.
  • Uønsket hjelp: Av og til kan velmenende hjelp oppleves som mer belastende enn befriende. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men antar at det handler om at noen av og til er litt for kjapt ute med å ta over styringa. Det er ikke sikkert jeg trenger hjelp, selv om ikke alt går i samme tempo som før. Spør meg om jeg trenger hjelp. Jeg tar imot dersom jeg har behov for det.

Hva andre som er kronisk syke tenker om samme tema, kan jeg ikke svare for.

Dette er kun refleksjoner jeg har gjort om min egen situasjon.

Stort sett så er folk inkluderende og hensynsfulle. Dette er ment mer som en veileder, og ikke som kritikk.

fra barnemunn

Prinsessa

En historie om et barns høye forventninger til et besøk på Slottet, og hvordan en porsjon flaks redder en familie ut av knipa.

Noen ganger hører jeg historier, som får meg til å tenke at dette burde vært filmet. Skjønt, kanskje historien ikke hadde blitt så bra hvis jeg hadde sett hendelsesforløpet? Muligens er det nettopp vår egen forestillingsevne som gjør enkelte historier ekstra gode?

Følgende hendelse forgikk uten min tilstedeværelse. Men, når man hører en historie, som gjør at latterdøra åpnes på vidt gap, er ikke det grunnlag nok til å ville dele den videre? For ordens skyld – jeg har fått tillatelse til å gjenfortelle hendelsen.

Kompis var på helgetur i hovedstaden med familien. De bodde på hotell, og fartet rundt og så på severdigheter. På programmet var blandt annet guidet omvisning på Slottet. Yngste barnet; ei jente – var som så mange andre jenter i barnehagealder – opptatt av prinsesser.

Familien gikk fra rom til rom på Slottet. Så på malerier og møblement, og hørte på historiske fakta som ble fortalt av guiden. Lillemor hadde egentlig bare ett mål med hele omvisninga. Å se Prinsessa.

Nå kan man jo bare gjette seg til hva ei lita jente hadde forventet seg at skulle skje om prinsessa faktisk kom. Skulle de ha hengt sammen på prinsesserommet, og prøvd prinsessekroner og ballkjoler? Eller ville hun rett og slett bare se henne? Umulig å si.

Etterhvert gikk det opp for Lillemor at dette var alt som kom til å skje… En dørgende kjedelig voksen som gikk foran dem, pekte og fortalte. Bla bla bla.

Lillemor begynte å bli både irritert og utålmodig. «Hvor er Prinsessa?» spurte hun. Ingen kunne svare henne på det. «Jeg VIL se Prinsessa!» sa hun med høy stemme, så bastant som bare bestemte små frøkner kan.

Nå er både Kompis og Frue, som foreldre flest – villige til å strekke seg langt for å oppfylle barnas ønsker. Men ei sprell levende prinsesse er ikke så enkelt å oppdrive sånn på stående fot.

Omvisninga var ferdig. Da de igjen sto utenfor Slottet, rant det over for Lillemor. Hun var skuffet over hele opplegget, og fikk et skikkelig raserianfall.

Et av det slaget som gjør at alle i nærmeste omgivelser blir smertelig minnet på hvorfor det kalles trassalderen. Hvor de voksne teller til ti inni seg om igjen og om igjen, imens de trøster seg med at alle barn blir voksne og flytter hjemmefra en gang i framtiden.

«JEG VIL SE PRINSESSA!!!» hylte hun av sine lungers fulle kraft.

Som nevnt ovenfor, kommer ikke prinsesser på bestilling sånn uten videre…

Med ett var redningen der, om enn fra et noe uventet hold. Et følge kom gående imot dem. En gjeng Champagnefnisende damer, med en vordende brud imellom seg.

Et klassisk utdrikningslag skulle vise seg å løsne opp på en noe amper situasjon. Den utkårede hadde fin kjole, og en tiara på hodet.

«Se, der er Prinsessa!» sa Kompis til den illsinte datteren sin. Lillemor ble med ett helt stille, og stirret storøyd på følget som gikk forbi. Og *poff*, så var jenta like blid igjen.

Som om hun skulle ha fått Prinsessa og halve kongeriket.

Det var den gang

Da Brå brakk staven

Enkelte historiske hendelser blir; av diverse grunner, så sjelsettende, at vi husker hvor vi var eller hva vi gjorde da vi hørte om dem. Den første månelandingen, da Kennedy ble drept, Utøya… Det er alle øyeblikk som gjorde voldsomt inntrykk på de fleste.

Andre typer hendelser blir gjenstand for massiv løgn. Hvor mange var egentlig på Woodstock, i forhold til alle som i ettertid påsto at de var der?

I Norge har vi hatt et par slike hendelser som har fått folk til å juge på seg sin tilstedeværelse. Da gutta fra The Rolling Stones tok seg en liten dukkert midt på natta på Ingierstrand Bad, var «halve Oslo» ute og gikk en tur i nabolaget. I ettertid, altså…

Det samme skjedde da Sex Pistols spilte på Pingvin Club i Oslo, og Studentersamfundet i Trondheim i 1977. Et par av de jeg vet om som går rundt og påstår at de var der, hadde knapt begynt på skolen på det tidspunktet. Men for en historie, ikke sant?

Da Oddvar Brå brakk staven på denne datoen i 1982, var Holmenkollen så full at folk sto i kø på Majorstua for å komme inn på arenaen. Slik må det jo ha vært hvis alle som påsto å være der, faktisk skulle ha kommet seg dit samtidig.

Nettopp derfor høres det unektelig suspekt ut, når jeg sier at jeg var der. Men jeg var faktisk dèt. For å få publikum til alle øvelsene, fikk alle elevene i Oslo-skolene utvidet vinterferie, og gratis adgang til alle arrangementer som gikk av stabelen midt i uka. Herrestafetten var lagt til en torsdag, ergo var jeg der. Sammen med mamma, hennes venninne og flere andre barn.

Nå forventes det at jeg skal komme med en opphetet versjon av begivenhetene.

Men, vet du? Den får du ikke. Jeg var mest opptatt av å se om jeg kunne få et glimt av Kongefamilien, om Berit Aunli var der for å heie på mannen sin, kakao på termos og boller som mamma tryllet fram fra sekken.

Og engler i snøen. Da Brå brakk staven – lå jeg nemlig og kava på sidelinja – lagde engler i snøen, uten å få med meg en dritt. Men, joda – jeg var tilstede da Brå brakk staven. Jeg var bare ikke så veldig interessert…

Lek med Lister

Damer jeg ville ha kyssa

Et vakkert menneske. Skjønnhet. Hva er nå egentlig det? Er det de ytre atributter? Er det øynene? Stemmen?

Etter litt funderinger, har jeg kommet fram til at mine kriterier for skjønnhet nok har forandret seg fra jeg var yngre. Nå syns jeg at alle jeg omgås – både familie og venner, har noe vakkert ved seg. Betyr det at jeg kommet fra en familie som har masseprodusert Adoniser og Afroditer? Sku’kke tro det, nei. Er alle mine venner tidligere deltakere i skjønnhetskonkurranser? Med få unntak, nei ikke såvidt meg bekjent.

Saken er vel heller den; nå har jeg kommet dit, at jeg ikke lengre omgås folk som forsurer livet mitt. Jeg liker dem jeg omgås. De har alle kvaliteter jeg verdsetter. Det gjør dem alle vakre på sin særegne måte.

Så har det hendt fra tid til annen, at jeg har møtt en person som har hatt noe ved seg som har gjort at jeg har blitt forelsket. Det eneste de har hatt til felles, er at de har vært hankjønn.

I seg selv en rimelig mystisk greie det der med hvem vi faller for.

Kunne like gjerne ha falt for damer, men radaren min har tikket seg inn på menn. Har aldri vært forelsket i kvinner. Men tenk om? De fleste damer jeg har sett på som attraktive, har jeg sett på film. Ergo, er det ikke skuespillerne i seg selv, men rollekarakterene jeg har likt.

Skulle en av disse karakterene ringe på døra mi, kan det være at jeg får lyst til å kline litt med ei dame:

  • Arwen fra Ringenes Herre-filmene (video fra YouTube) har store kysselepper, myke som fløyelstepper. Og så er alvespråket litt sexy.
  • Leia fra Star Wars (video fra YouTube) : Ingen over, ingen ved siden av når det kommer til flettekranser. Klarer til og med å traske rundt i noe bikinilignende greier uten å se teit ut. En bragd i seg sjøl.
  • The Girl fra The Seven Year Itch (video fra YouTube): Akkurat der og da; idet kjolen din blåser opp, er du gørsexy.
  • Malin fra Saltkråkan (video fra YouTube) bringer vel kanskje heller fram ødipuskompleks, da jeg helst bare vil ligge i fanget hennes, og se på det vakre smilet. Så kan hun stryke meg på hodet, og si «Lilla gumman.»
  • Sandy fra Grease (video fra YouTube) er skummel og sexy på én gang. Syns hun er veldig fin, men er samtidig litt redd for at hun skal tråkke på meg med stiletthælene.
  • Undertøymodellene fra H&M-plakatene på 80- og 90-tallet: Det hadde jo vært artig å prøve undertøy som på en reklame; kle seg ut som en tøyte, og si det kler enhver dame.
  • Susie Diamond i The Fabulous Baker Boys (video fra YouTube) har vært et av sangforbildene mine siden jeg så filmen for første gang i 1989. Scenen hvor hun åler seg rundt på et flygel; iført en rød kjole som smyger seg rundt kroppen hennes, imens hun synger «Makin Whoppie»… Say no more. Dama er HEIT!
  • Maggie Fitzgerald fra Million Dollar Baby (info hentet fra Wikipedia) har en sårbarhet som gjør henne attraktiv. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er.
  • The Bride fra Kill Bill filmene (video fra YouTube) er jommen ikke ei dame man kødder med. Eller, kanskje bare litt?
  • Lulu fra Something Wild (video fra YouTube) er mystisk, sexy og uforutsigbar. Digger solbrillene hennes!

Så kommer jeg tilbake til virkeligheten, og veit så inderlig godt at de tingene jeg trakk fram som positive, fort kan bli negative.

  • Jeg hadde fått fnatt at lespinga i alvespråket til Arwen.
  • Leia; ville jeg virkelig ha klina med ei som har rota med sin egen bror? Hun bruker sikkert en evighet på badet hver morgen, for å sette opp håret.
  • The Girl: Hadde hun bare holdt kjeft, og aldri sagt noe… I dèt hun åpnet munnen og snakket, virket hun dum som et brød. Jeg tenner på intelligens.
  • Malin hadde raskt irritert meg med trutmunn og dådyrøyne. Funker særdeles dårlig som forhandlingsteknikk ovenfor meg. Faktisk helt mot sin hensikt.
  • Sandy; du er ei vinglete og overfladisk dame, hvis du tror at du kan vinne et hjerte med å bare endre klesstil.
  • Undertøysmodeller? Det i seg selv at noen vil leve av å vise fram kroppen sin trekker voldsomt ned i sjarmbanken min.
  • Susie Diamond er vel den eneste som hadde hatt en reell mulighet.
  • Maggie Fitzgerald drev med en idrett jeg ikke er noe fan av. Ser ikke sjarmen med å slå hverandre helseløse som underholdning. Hadde vært vettskremt hver gang hun gikk i ringen.
  • The Bride har mer enn en skrue løs. Kjærester som svinger sverd og knekker nakken på folk hver gang de blir krenket, er vel strengt talt ikke så enkle å leve med.
  • Lulu er litt av samme sorten. Veldig ustabil, ikke bra.

Nei, jeg holder meg til mannfolk. Ikke at de er noe mindre kompliserte nødvendigvis, men de er mere min greie.

PS! I anstendighetens navn har jeg bare tegnet avdøde skuespillere. Nålevende kunne risikert å blitt krenket. Voldsomt krenket.

Latterdøra

Skrapelodd

Om å få en gave, hvor man blir sittende og klø seg i huet og lurer på hva i huleste motivasjonen var for å gi bort noe sånt.

Fra vi er små, blir de fleste lært opp til at det er stygt å lyve. Samtidig lærer vi å gjøre det allikevel. Jeg snakker da om de sosiale løgnene. Man lærer raskt at det er uhøflig å kommentere andres klær og hårfasonger selv om man misliker det. Enten så lar man være å kommentere, eller så bruker man en sosial løgn; «så fin du er». Blir man servert hjemmelaget mat, sier man at den er god, samme hvor høgg det smaker.

Etter som man blir eldre, vil de fleste forhåpentligvis se et større bilde: Her ser jeg klær/hårfasong jeg ikke synes noe særlig om – men personen foran meg er strålende fornøyd, og bærer sin uglybugly nye genser som om det var en kostbar skatt. Da blir personen – på en merkverdig måte, fin allikevel.

Det samme gjelder gaver. Det blir ansett som uhøflig å vise misnøye med en gave, så sant ikke gaven er humoristisk ment. Det er dog ikke alltid så lett å se forskjellen. Jeg blir for eksempel stadig like overrasket når folk gir meg alkoholrelaterte gaver, i og med at jeg er avholds.

Å finne riktige gaver til barn som er i brytningstid over til å bli ungdommer, kan være et mareritt. I det ene øyeblikket er noe kult, men uka etter er det kjempebarnslig. Men det er nettopp barn i denne alderen som gir meg trua på framtiden. Jeg har selv sittet en julaften, og sett på at ei stor jente åpne gave fra bestefaren, og med full juleentusiasme tatt på seg en plastikktiara som passet for småbarn, imens hun takket for gaven og smilte tappert.

Så er det de gangene man bommer selv. Hjemmelagede ting som har blitt ødelagt på veien. Filmer som ikke falt i smak. Billetter til dårlige konserter. Men for et par år siden ga jeg en gave som viste seg ikke å være noe gave i det hele tatt…

Venninne hadde fødselsdag. Jeg hadde lyst til å gi en bitteliten gave, så jeg kjøpte et bursdagskort, og fire skrapelodd. To som jeg skulle putte i konvolutten, og to jeg kunne skrape selv imens jeg ventet på Venninne.

Jeg satt ute i sola, og koste meg med kaffe, skrapelodd og godt selskap. Da jeg så at Venninne kom nedi gata, puttet jeg skrapeloddene som skulle gis bort ned i konvolutten, og la den fram på bordet. Utenpå konvolutten skrev jeg noe sånt som «Lykke til med skrapesyken».

Da Venninne leste teksten, lo hun og la konvolutten ned i veska. «Så har jeg noe å kose meg med når jeg kommer hjem i kveld.» Vel og bra så langt. Helt til jeg kom hjem. Og oppdaget at jeg hadde to uskrapte lodd i veska. Det måtte jo bety at jeg hadde puttet to ferdigskrapte lodd – uten premie – i konvolutten jeg hadde gitt fra meg.

Venninne hadde stusset på dette. Hun hadde brukt riktig så lang tid på å lete etter premier. Det måtte da være premier på loddene siden de var ferdigskrapte? Dagen etter møttes vi igjen. Jeg møtte opp, slukøret med to uskrapte lodd i hånda.