fra barnemunn

Prinsessa

En historie om et barns høye forventninger til et besøk på Slottet, og hvordan en porsjon flaks redder en familie ut av knipa.

Noen ganger hører jeg historier, som får meg til å tenke at dette burde vært filmet. Skjønt, kanskje historien ikke hadde blitt så bra hvis jeg hadde sett hendelsesforløpet? Muligens er det nettopp vår egen forestillingsevne som gjør enkelte historier ekstra gode?

Følgende hendelse forgikk uten min tilstedeværelse. Men, når man hører en historie, som gjør at latterdøra åpnes på vidt gap, er ikke det grunnlag nok til å ville dele den videre? For ordens skyld – jeg har fått tillatelse til å gjenfortelle hendelsen.

Kompis var på helgetur i hovedstaden med familien. De bodde på hotell, og fartet rundt og så på severdigheter. På programmet var blandt annet guidet omvisning på Slottet. Yngste barnet; ei jente – var som så mange andre jenter i barnehagealder – opptatt av prinsesser.

Familien gikk fra rom til rom på Slottet. Så på malerier og møblement, og hørte på historiske fakta som ble fortalt av guiden. Lillemor hadde egentlig bare ett mål med hele omvisninga. Å se Prinsessa.

Nå kan man jo bare gjette seg til hva ei lita jente hadde forventet seg at skulle skje om prinsessa faktisk kom. Skulle de ha hengt sammen på prinsesserommet, og prøvd prinsessekroner og ballkjoler? Eller ville hun rett og slett bare se henne? Umulig å si.

Etterhvert gikk det opp for Lillemor at dette var alt som kom til å skje… En dørgende kjedelig voksen som gikk foran dem, pekte og fortalte. Bla bla bla.

Lillemor begynte å bli både irritert og utålmodig. «Hvor er Prinsessa?» spurte hun. Ingen kunne svare henne på det. «Jeg VIL se Prinsessa!» sa hun med høy stemme, så bastant som bare bestemte små frøkner kan.

Nå er både Kompis og Frue, som foreldre flest – villige til å strekke seg langt for å oppfylle barnas ønsker. Men ei sprell levende prinsesse er ikke så enkelt å oppdrive sånn på stående fot.

Omvisninga var ferdig. Da de igjen sto utenfor Slottet, rant det over for Lillemor. Hun var skuffet over hele opplegget, og fikk et skikkelig raserianfall.

Et av det slaget som gjør at alle i nærmeste omgivelser blir smertelig minnet på hvorfor det kalles trassalderen. Hvor de voksne teller til ti inni seg om igjen og om igjen, imens de trøster seg med at alle barn blir voksne og flytter hjemmefra en gang i framtiden.

«JEG VIL SE PRINSESSA!!!» hylte hun av sine lungers fulle kraft.

Som nevnt ovenfor, kommer ikke prinsesser på bestilling sånn uten videre…

Med ett var redningen der, om enn fra et noe uventet hold. Et følge kom gående imot dem. En gjeng Champagnefnisende damer, med en vordende brud imellom seg.

Et klassisk utdrikningslag skulle vise seg å løsne opp på en noe amper situasjon. Den utkårede hadde fin kjole, og en tiara på hodet.

«Se, der er Prinsessa!» sa Kompis til den illsinte datteren sin. Lillemor ble med ett helt stille, og stirret storøyd på følget som gikk forbi. Og *poff*, så var jenta like blid igjen.

Som om hun skulle ha fått Prinsessa og halve kongeriket.

Det var den gang

Da Brå brakk staven

Enkelte historiske hendelser blir; av diverse grunner, så sjelsettende, at vi husker hvor vi var eller hva vi gjorde da vi hørte om dem. Den første månelandingen, da Kennedy ble drept, Utøya… Det er alle øyeblikk som gjorde voldsomt inntrykk på de fleste.

Andre typer hendelser blir gjenstand for massiv løgn. Hvor mange var egentlig på Woodstock, i forhold til alle som i ettertid påsto at de var der?

I Norge har vi hatt et par slike hendelser som har fått folk til å juge på seg sin tilstedeværelse. Da gutta fra The Rolling Stones tok seg en liten dukkert midt på natta på Ingierstrand Bad, var «halve Oslo» ute og gikk en tur i nabolaget. I ettertid, altså…

Det samme skjedde da Sex Pistols spilte på Pingvin Club i Oslo, og Studentersamfundet i Trondheim i 1977. Et par av de jeg vet om som går rundt og påstår at de var der, hadde knapt begynt på skolen på det tidspunktet. Men for en historie, ikke sant?

Da Oddvar Brå brakk staven på denne datoen i 1982, var Holmenkollen så full at folk sto i kø på Majorstua for å komme inn på arenaen. Slik må det jo ha vært hvis alle som påsto å være der, faktisk skulle ha kommet seg dit samtidig.

Nettopp derfor høres det unektelig suspekt ut, når jeg sier at jeg var der. Men jeg var faktisk dèt. For å få publikum til alle øvelsene, fikk alle elevene i Oslo-skolene utvidet vinterferie, og gratis adgang til alle arrangementer som gikk av stabelen midt i uka. Herrestafetten var lagt til en torsdag, ergo var jeg der. Sammen med mamma, hennes venninne og flere andre barn.

Nå forventes det at jeg skal komme med en opphetet versjon av begivenhetene.

Men, vet du? Den får du ikke. Jeg var mest opptatt av å se om jeg kunne få et glimt av Kongefamilien, om Berit Aunli var der for å heie på mannen sin, kakao på termos og boller som mamma tryllet fram fra sekken.

Og engler i snøen. Da Brå brakk staven – lå jeg nemlig og kava på sidelinja – lagde engler i snøen, uten å få med meg en dritt. Men, joda – jeg var tilstede da Brå brakk staven. Jeg var bare ikke så veldig interessert…

Latterdøra

Skrapelodd

Om å få en gave, hvor man blir sittende og klø seg i huet og lurer på hva i huleste motivasjonen var for å gi bort noe sånt.

Fra vi er små, blir de fleste lært opp til at det er stygt å lyve. Samtidig lærer vi å gjøre det allikevel. Jeg snakker da om de sosiale løgnene. Man lærer raskt at det er uhøflig å kommentere andres klær og hårfasonger selv om man misliker det. Enten så lar man være å kommentere, eller så bruker man en sosial løgn; «så fin du er». Blir man servert hjemmelaget mat, sier man at den er god, samme hvor høgg det smaker.

Etter som man blir eldre, vil de fleste forhåpentligvis se et større bilde: Her ser jeg klær/hårfasong jeg ikke synes noe særlig om – men personen foran meg er strålende fornøyd, og bærer sin uglybugly nye genser som om det var en kostbar skatt. Da blir personen – på en merkverdig måte, fin allikevel.

Det samme gjelder gaver. Det blir ansett som uhøflig å vise misnøye med en gave, så sant ikke gaven er humoristisk ment. Det er dog ikke alltid så lett å se forskjellen. Jeg blir for eksempel stadig like overrasket når folk gir meg alkoholrelaterte gaver, i og med at jeg er avholds.

Å finne riktige gaver til barn som er i brytningstid over til å bli ungdommer, kan være et mareritt. I det ene øyeblikket er noe kult, men uka etter er det kjempebarnslig. Men det er nettopp barn i denne alderen som gir meg trua på framtiden. Jeg har selv sittet en julaften, og sett på at ei stor jente åpne gave fra bestefaren, og med full juleentusiasme tatt på seg en plastikktiara som passet for småbarn, imens hun takket for gaven og smilte tappert.

Så er det de gangene man bommer selv. Hjemmelagede ting som har blitt ødelagt på veien. Filmer som ikke falt i smak. Billetter til dårlige konserter. Men for et par år siden ga jeg en gave som viste seg ikke å være noe gave i det hele tatt…

Venninne hadde fødselsdag. Jeg hadde lyst til å gi en bitteliten gave, så jeg kjøpte et bursdagskort, og fire skrapelodd. To som jeg skulle putte i konvolutten, og to jeg kunne skrape selv imens jeg ventet på Venninne.

Jeg satt ute i sola, og koste meg med kaffe, skrapelodd og godt selskap. Da jeg så at Venninne kom nedi gata, puttet jeg skrapeloddene som skulle gis bort ned i konvolutten, og la den fram på bordet. Utenpå konvolutten skrev jeg noe sånt som «Lykke til med skrapesyken».

Da Venninne leste teksten, lo hun og la konvolutten ned i veska. «Så har jeg noe å kose meg med når jeg kommer hjem i kveld.» Vel og bra så langt. Helt til jeg kom hjem. Og oppdaget at jeg hadde to uskrapte lodd i veska. Det måtte jo bety at jeg hadde puttet to ferdigskrapte lodd – uten premie – i konvolutten jeg hadde gitt fra meg.

Venninne hadde stusset på dette. Hun hadde brukt riktig så lang tid på å lete etter premier. Det måtte da være premier på loddene siden de var ferdigskrapte? Dagen etter møttes vi igjen. Jeg møtte opp, slukøret med to uskrapte lodd i hånda.

Det var den gang

Hvordan adoptere en mormor

Når de fleste tenker på adopsjon, så er det som oftest barn eller dyr de tenker på. Men det er ikke det jeg vil skrive om nå. Jeg skal fortelle om da jeg adopterte en mormor.

Som barnløs kvinne kunne det vært aktuelt for meg på et tidspunkt. Å adoptere. Det ble aldri slik. Selv om jeg periodevis har vært grepet av babyblues, så har allikevel ikke savnet etter barn presset ut av egen kropp vært overveldende.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge andres barns oppvekst på tett hold. Joda, bonusbarn kan så visst få fram morgenet. En sitter der, og føler brått hvor brutalt morskjærligheten presser på. Den traff meg i magen som en sprudlende virvelvind. Men dette er temaer jeg eventuelt kan skrive om ved en senere anledning.

Da jeg ble født, var tre av besteforeldrene mine i live. Men ikke mormor. Jeg vet ikke helt hva som var så grusomt med å mangle akkurat mormor. De tre gjenlevende besteforeldrene var så absolutt tilstedeværende i hele min barndom. Tror kanskje det var noe så basalt som at tittelen var veldig hyggelig.

Dessuten hadde en fetter av meg en ganske så der perfekt utgave av en mormor. Ikke bare var hun veldig klok, hun var like sterk som Pippi Langstrømpe, en kløpper i å kløyve ved, og lagde sine helt egne ord. Dessuten så hun ut akkurat sånn som jeg syntes en mormor burde se ut. Eldgammel (i slutten av 50-åra et sted), og veldig pen.

Planen om å adoptere en mormor begynte sakte, men sikkert å ta form. Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen, og dette var første gang jeg hadde ønsket meg noe som det ikke nødvendigvis var noe klart svar på. Det var ikke noe jeg ba om spontant. Nei, jeg tenkte lenge på om det kunne være mulig i det hele tatt. Ville hun le av meg, og tro at jeg spøkte? Kom hun til å synes jeg var frekk som ville ha en ekstra bestemor?

Jeg luftet tankene for min egen mor. Hun mente at det ikke kunne skade å prøve. Men gjorde meg oppmerksom på at det var ingen selvfølge at jeg fikk et «ja». Dette betydde dog så mye for meg, at jeg bestemte meg for å spørre i alle fall.

Til slutt tok jeg mot til meg. På besøk hos fetter var også hans mormor. Jeg husker godt at jeg gikk bort til stolen hvor hun satt; ga henne en god klem, og hvisket inn i øret hennes «Vil du være mormoren min?» «Hva?» Hun så litt overrasket på meg. «Får jeg lov til å si at du er min mormor?» Hun smilte; trakk meg inntil seg, og ga meg en klem imens hun hvisket «Klart jeg kan være mormoren din!»

Og sånn ble det. I nærmere 40 år fikk jeg låne en mormor. Mange år senere sa hun at hun hadde mange barnebarn, men bare ett som hadde valgt henne selv.

Senere har jeg adoptert flere hunder. Jeg har til og med spontanadoptert to dansker. Men ingenting kan slå den følelsen av å være fem år, og nettopp ha fått seg en splitter ny mormor.

Sofarefleksjoner

Smertelindring – et trøsteinnlegg

Fortvilelsen man kjenner på når noen som står en nær lider. En står der, og toer sine hender. Hva kan jeg gjøre for å lette smertene dine? Er det noe som helst jeg kan bidra med?

Hvil deg nå. Lukk øynene, og kjenn hvordan jeg stryker vekk det vonde. Svev – vektløs og smertefri. I bomullsmørket. Jeg har fingertupper som trekker ut verk og vonde tanker. Varsomme hender i sirkler mot huden din.

Varme håndflater tetter igjen sprekker i brustne hjerter. Drysser frø av håp i nedslitte slagmarker. Ikke si noe. Det vil bare ødelegge illusjonen. Du og jeg. Her og nå. Ingenting tynger. Ingen smerter som truer med å få deg til å gå fra forstanden.

Og kanskje i morgen, eller en dag i nærmeste fremtid, så kan du puste igjen. Og føle at du våkner opp fra et mareritt. Men – glem aldri – det kunne vært mye verre. Du kunne hatt Podagra.

Det var den gang

Sitter fast!

Nysgjerrigheten har ført meg på mange eventyr. Noen ble mer spennende enn jeg egentlig hadde tenkt meg…

Hva ville skjedd hvis jeg bare… Lurer på om jeg klarer… Som barn var jeg ganske pysete. Likte egentlig best å henge i skjørtene til moren min. I fantasien derimot, var jeg både vill og gæærn. Dog hendte det av og til at jeg ble fristet til å kjenne på, smake på, føle på. Som oftest endte dette i hyl og skrik, fordi jeg hadde en tendens til å sette meg fast på de merkeligste steder.

Jeg sto og ventet på bussen med moren min. Det var vinter, og kuldegradene hadde gjort byen hvit og glitrende. Jeg var særdeles fascinert av istapper og snøkrystaller. Det hang store, fristende spetter ned fra takrenner og hustak. Min mor og jeg var noe uenige om hvorvidt det var greit å spise disse istappene.

Jeg så aldri noe til den marken hun påsto var inni der.

Riktignok var det ikke noen istapper på bussholdeplassen, men det var fullt av bittesmå snøkrystaller på stolpen der hvor rutetidene sto. Det glitret så fint! Og jeg måtte… Bare smake… Bittelitt…

Jeg stakk tunga bortpå stolpen, og det gikk som det gjerne gjør med tunger på frossent metall. Den satt seg fast. Da bussen kom rett etterpå, sto jeg – med tunga fryst fast i stolpen og hylte, imens moren min forsøkte å dra meg løs. Enden på visa ble at bussjåføren kom ut av bussen, og dro meg løs. Vi kom oss med bussen. Jeg med blødende tunge og munnen full av papir.

Lenge etterpå kunne jeg se rester av tungespissen min på stolpen.

Lek med Lister

Listelykke

Listelykke

Vi har alle forskjellige aktiviteter som vi tyr til når vi vil slappe av. Det være seg brodering, jogging, skue utover havet, eller brødbaking. De fleste av oss har en eller annen måte å koble av på. Selv har jeg flere beroligende sysler på repertoaret, men én ting er tilbakevendende: Jeg skriver lister.

De første listene jeg kan erindre å ha skrevet er skolesekklistene. Hver kveld skrev jeg en liste over hva jeg skulle pakke i sekken til dagen etter. Da vi skulle på leirskole var jeg nærmest hysterisk opptatt av å få med alt som sto på pakkelista fra skolen. Lister er trygghet.

Senere fikk listeskrivinga like mye underholdningsverdi. I en periode hvor livet kunne fortegne seg som en smule kaotisk, satt jeg kveld ut og kveld inn sammen med Venninne og skrev lister. Undres hvor mange lister vi lirte ut av oss i denne perioden.

Det gikk mye i tre på topp sanger til forskjellige situasjoner, men også drømmereisemål og favoritter av mange slag. Etterhvert ble listene særere og særere: Ti på topp sanger til telefonsvareren til forskjellige yrkesgrupper eller avdøde artister/band jeg ville sett live…

I dag er listene mer av det praktiske slaget. Huskelister og motivasjonslister. Plukker jeg opp at noen rundt meg ønsker seg noe, så kommer det opp på gaveforslagslista. Etter at smarttelefonene kom på markedet, så finnes det apper som åpenbarer seg som rene Nirvana for gamle listeskrivere. Lister fremmer kreativiteten.

Nå hadde jeg bestemt meg for ikke å skrive noen liste her, men det tvang seg fram en aldri så liten en.

Rullerende lister:
• Strikkegaveliste (Kompis står øverst med pledd)
• Gaveidéer
• Huskeliste før avreise før tur
• Idéer til blogginnlegg
• Idéer til sanger som skal skrives
• Hobbyprosjekter
• Slabbedaffplan (for de dagene hvor alt går så tregt at man trenger mange delmål).

Lister er lykke.

Pelskledd terapi

Trøstepatruljen

Jeg har delt inn livet mitt i flere før og etter-epoker. Livet før hund var friere, men på ingen måte rikere. Til tross for sporadisk smugspising av bæsj, upassende interesse for andres underliv og roting i søpla dersom de får mulighet til det, ville jeg ikke vært mine firbente samboere foruten.

Tassebass er en renraset bakgårdsmiks. Skikkelig eventyrblanding. Han ble født på mitt soverom. Jeg har fulgt ham fra første åndedrag. Fra han var like liten som en damefot.

Allerede i valpebingen var han noe for seg selv. Hver natt krøp han bort fra klyngen av sovende valper; spiste litt, gjemte unna noen godbiter til senere, før han bokstavelig talt hev seg over flokken, så alle de andre våknet. Når han hadde vekket søsknene; som da begynte å sjangle trøtte og forvirret rundt i bingen og stelle i stand et skikkelig haraball, kunne Tassebass legge seg på favorittplassen sin helt innerst i et hjørne, og sove videre.

Da Tassebass og søsknene hans skulle legges ut for salg, glemte jeg nesten helt tilfeldig å legge ved bilder av ham. Heldigvis var det skylapper både her og der, for det var heller ingen andre som oppdaget dette. Tassebass hadde allerede krøpet inn i hjertet, og det var umulig å gi ham fra seg. Seks valper forsvant ut, og større seng kom inn. Nå skulle det være plass til to hunder.

En liten snåling ble til en litt større snåling. Tøff i trynet, men ikke fullt så høy i hatten når det kommer til et stykke. Hadde Tassebass fått vilja si, så hadde alle han anser som en del av flokken vært sammen hele tiden. Å bli forlatt er ugreit. Selv om det fortsatt er andre tilstede. «Kan vi ikke bare være sammen’a?»

Da jeg skrev dette innlegget, hadde jeg tenkt å tegne Tassebass. Og det gjorde jeg – i utallige varianter. Men det ble ikke riktig. Kanskje ren hengivenhet ikke lar seg fange av streker? Jeg endte tilslutt opp med å legge ved et foto som jeg drodlet oppå. Så får de andre tegningene bli stående som vitner på at jeg ikke skal søke jobb som portrettillustratør med det første…

Jeg har ofte undret meg over hva han ville sagt dersom han hadde verbalt språk. Da han var yngre, skjønte han ikke at jeg trengte total stillhet rundt meg når migreneanfallene satte inn. Han oppfattet helt klart at jeg var dårlig, men i stedet for å ligge inntil meg, stilte han seg opp ved inngangsdøra og bjeffet av full hals til alle som gikk forbi.

Jeg fantaserte om at han var en sint dørvakt, som brølte til folk; «IKKE GÅ FORBI DØRA VÅR! MOR ER DÅRLIG OG TRENGER RO! HYSJ, SA JEG! HOOOLD KJEEEEEFT!!!»

Dette har heldigvis dempet seg med årene. Når jeg nå har en dårlig dag, holder Tassebass seg i umiddelbar nærhet. Om dette er til egen vinning (hvis mor er glad og frisk er det større sjans for kos, tur og godis), eller om det er fordi han er intuitiv? Det spiller egentlig ingen rolle.

Han ligger hos meg i senga eller på sofaen og er mykheten sjøl. Får jeg krampesmerter, så ligger han oppå bena mine eller tett inntil meg. Slikker vekk tårer og venter sammen med meg til det blir bedre. Trøstepatruljen er alltid beredt!

Det samme skjer dersom jeg er lei meg. Det vil si; Tassebass merker forskjell på hva jeg gråter for. Sitter jeg og sipper til en film eller noe jeg leser, tar ham det hele med knusende ro. Er jeg lei meg, derimot – så hopper han opp i sofaen og er der. Trøstepatruljen er parat.

Latterdøra

Tredemøllestrikking – en familierekord

Å slå en rekord kan være så mangt. Det er sagt mye edelt om at det viktigste er ikke å vinne, men å delta og å konkurrere mot seg selv. Da har de ikke møtt familien min…

Jeg kommer fra en familie hvor det konkurreres i de mest absurde ting. Når mange kreative sjeler møtes, så kan sånt no’ komme helt av seg selv. Vi finner stor glede i å pønske ut nye ting å lage konkurranser i. Jeg fryder meg med å finne nye «idrettsgrener». Eller, det er ikke alltid nødvendig at det er konkurranse engang. Noen ganger er det nok å vite at man er best i noe.

Det var på vinteren. Flere i familien hadde kjøpt seg tredemøller. Deriblant mine foreldre. Jeg skulle overnatte hos dem i forbindelse med et selskap, og hadde for lengst innsett at jeg kom til å måtte teste tredemølla før jeg dro derifra.

Nå har det seg sånn at vinteren ikke er min beste årstid. Ledd og muskler spiller ikke på parti, så jeg er ikke noen racer på denne tiden av året. Det er jeg forsåvidt ikke resten av året heller, men på vinteren er jeg som en skilpadde med hoftedysplasi.

Ihvertfall; denne søndagen skjønte jeg at jeg på en eller annen måte måtte til pers på tredemølla. På veien hjem til mine foreldre, hadde jeg fundert på hvordan jeg skulle kunne teste ut denne på tilfredsstillende måte.

Utgangspunktet var heller labert. Da jeg nettopp hadde fått mine første par progressive briller, så jeg hverken fjernt eller nært. Og ikke hadde jeg utholdenhet eller styrke til å holde på særlig lenge heller.

Men behovet for å imponere faren min har ikke blitt mindre med åra; så jeg bestemte meg for å gå på med krum nakke, og sette en ny familierekord. Nå er ikke nødvendigvis det så hardt som det kan høres ut som.

Trikset er å finne en aktivitet som ingen andre i familien har forsøkt seg på, og Voila! En ny familierekord har sett lyset. Om ikke annet så for en liten stund. I og med at jeg hverken kunne skilte med smidighet, fart eller styrke, måtte jeg være kreativ i tankegangen. Løsningen lå i mine hender. Bokstavelig talt. Strikking.

Jeg skulle sette familierekord i tredemøllestrikking.

Da var det bare å sette i gang spetakkelet. Har gått en del på tredemøller før i tida, og visste at bare jeg fikk en fin flyt, så ville strikkinga gå greit. Jeg klarte å gjennomføre det. Sånn cirka uten å styre med tunga. Jeg har; så vidt meg bekjent, fortsatt familierekord i tredemøllestrikking.

Og faren min, ble han imponert? Joda, han så at jeg gjorde mitt beste i en heller smal gren av tredemøllesporten. Samme kveld fikk jeg dog en melding med påfølgende bildebevis. Pappa hadde satt familierekord i baklengs tredemøllehekling. Hæ?! Slå den du!

Det var den gang

Yrkesvalg 

Hva ville du bli da du fantaserte om framtiden som barn? Selv begynte jeg å dytte rundt på andres barnevogner fra jeg kunne stå på egne ben, så det er kanskje ikke så underlig at jeg endte opp som førskolelærer.

Men veien dit var lang, og særlig i barndommen hadde jeg endel… ehhh… interessante tanker om yrkesvalg. Det vil si, yrkene i seg selv er det overhode ikke noe å si på. Det er vel heller begrunnelsen for hvorfor jeg ville ha de spesifikke yrkene som var noe merkelig.

  • Frisør: Ubegrenset tilgang til krøllspenner. (Husk at dette var i permanentens glanstid). Få lov til å holde hårnåler mellom leppene uten at mamma sier at jeg kan svelge dem. Feste kreppbånd rundt halsen på folk, og ta på dem kapper. Bruke skarp saks. Heise stolene opp og ned. Holde fram speil, og si «nå ble du fin«.
  • Jobbe i kjøttdisk: Bruke hårnett og plastforklær. Skjære pålegg på sånn maskin som bråker. Pakke inn all maten. Ha klistremerke (prislappen) på hånda før jeg fester det på pakka. Eventuelt skrive på pakka med tusj. Trykke på knappen, og si «værsågod neste!»
  • Elektriker: Være veldig sterk. Få egen verktøykasse med navnet mitt på. Ha forskjellig teip i mange farger. Gå med arbeidsbukse med kniv og tommestokk i lomma. Spise matpakke i en brakke; fortelle vitser, banne og tøyse masse.
  • Sykepleier: Gå med kjole hver dag. Ha opp/nedklokke. Trille rundt med traller. Gi medisin i en liten kopp. Servere masse saft. Komme når noen trekker i en snor.
    Heise senger opp og ned. Si rare ting som «Hvordan har vi det i dag?» Sette på bandasjer og plaster. Hente blod ut av armen med en sprøyte.
  • Sitte i luka på Posten: Sitte bak en skranke på kontorstol. Ha masse stempler, binders i boks, gummifingerbøl, svamp og kulepenn som sitter fast i disken. Klistre små merker i bankbok når noen setter inn penger. Hente pakker bak på lageret. Skrive på lapper og rive av kopi. Stemple masse. Ha nøkkel til alle sparegriser.

Imens jeg har skrevet dette innlegget, har jeg tenkt på hva det er mest sannsynlig at jeg hadde ønsket å bli dersom jeg var barn i dag? Kom fram til at jeg ville ha fantasert om å bli Batmanprinsesse som passer på Yodababyer. Jeg mener, noen må jo passe dem òg!