Pelskledd terapi

Rotterasisme

Hvordan jeg fikk rasismestempelet slengt i fleisen på grunn av ei rotte. Og fortjente det.

Grunnet allergi, var det aldri aktuelt med husdyr hjemme i min oppvekst. Jeg lærte meg til å ha et distansert forhold til dyr. Selvfølgelig var det individer som gjorde inntrykk, og fikk en spesiell plass i hjertet mitt. Gamle hunder som insisterte på å få bære egen bærepose hjem fra butikken, og katter som nesten fødte i senga hvor jeg lå. Joda, jeg smeltet fullstendig. Men forsøkte allikevel å holde avstand til nye bekjentskap. Kunne allikevel ikke ha noen selv. Lite ante jeg da at jeg skulle ende opp med å bli en tussete hundeeier!

Men dette innlegget handler om rotter. Etter å ha bodd over halve livet i forskjellige bygårder i Oslo sentrum, har jeg sett mer enn nok kloakkrotter til å få grøsninger bare jeg tenker på dem. Her snakker vi ikke om søte små som man koser med. Nei, dette er beist på størrelse med mellomstore katter. Som ikke lar seg affektere av at folk går rundt dem. Som er så store at de tar opp kampen mot en hund uten å mukke. Jeg er ikke sikker på hvordan et utfall ville blitt om en av hundene mine hadde jaget en av disse monsterrottene. Sjansen for at de ville kommet skadet fra det er kanskje absolutt tilstede.

Så hadde det seg sånn at Venninne passet en rotte. Grøss og gru! De første gangene jeg var på besøk, gikk jeg ikke engang inn i rommet hvor rotta var. Ettehvert kunne jeg gå igjennom rommet uten å holde pusten og tenke på svartedauden. Så ble Venninne syk, og ble innlagt på sykehus. Jeg flyttet hjem til henne for å passe barn og dyr. Deriblant Rotta. Da barn var gått til skolen, skulle jeg mate hund og katter… og Rotta. Allerede imens jeg matet kattene fortalte jeg Rotta at jeg syns det var ganske skummelt å tenke på at jeg skulle stikke hånda inn i buret hvor hun befant seg. Rotta så på meg og smattet.

Jeg gjorde klar maten jeg skulle gi henne. Stilte meg foran buret; møtte blikket hennes, og ba pent om at hun skulle holde seg unna hånden som kom inn i buret. Jaggu holdt hun avtalen. Jeg skiftet vann, og la inn fòr og en eplebit. Rotta satt inne i et rør, og lagde mye leven imens jeg holdt på med det hele. Jeg var sikker på at hun ga meg huden full av kjeft, men var sjeleglad for at hun ikke hadde gnaget av meg en finger eller fem.

Sakte, men sikkert klarte hun å sjarmere meg. Jeg merket det ikke sjøl, men først synes jeg at hun kanskje sto i et litt for kaldt rom, så jeg flyttet buret inn i stua. Tjatringa hennes fortsatte, så jeg satte buret rett ved siden av stolen min, så jeg kunne følge litt mere med på henne. Hun fulgte oppmerksomt med på strikketøyet mitt, og laget høye lyder hver gang jeg klippet over en tråd. Ville hun ha dem? Joda, de forsvant rett inn i redet hennes da jeg stakk noen garnrester inn imellom sprinklene.

Rotta smattet og tjatret så hunden min ble nysgjerrig. Han stakk snuta bort til buret. Jeg var sikker på at nå kom hun til å klore eller bite ham. Hun stakk fram den minste tunga jeg noen sinne har sett, og slikket ham på snuten. Han lot henne gjøre det. Er det noe som går rett hjem i tussete hundemødres hjerter, så er det når Tassebasser får nye venner. Etter dette var løpet kjørt. Da jeg skulle mate henne neste gang, klatret Rotta oppover armen min, og tygde litt på dreadsen, før hun gikk samme veien tilbake. Hver gang jeg kom inn i rommet, raste hun høylytt rundt i buret, før hun kom bort for å hilse.

Det var Venninne som lattermildt gjorde meg oppmerksom på at jeg hørtes ut som en rasist når jeg pratet om rotter. Tiradene jeg kom med, var slettes ikke så ulike frasene nettroll og andre nazzerasser lirer av seg. «De kommer med sykdommer, og driter der de spiser. Spiser maten vår, og ødelegger alt rundt seg. »

Ja, bortsett fra Rotta da! Rotta er ok. Men alle de andre…»

Den julaften feiret jeg sammen med Venninne. Da satt jeg med en rotte ved siden av meg hele kvelden. Som jeg hadde kjøpt, og pakket inn julegave til…

Det var den gang

I garderoben

Barn ser verden ifra et froskeperspektiv. Det sier seg selv; at når en betrakter omgivelsene bokstavelig talt nedenfra, så ser alt annerledes ut enn det gjør gjennom de voksnes øyne. 

Jeg har alltid vært som en fisk i vannet, og elsket som barn å gå i svømmehaller. Det var en symfoni av klorlukt, nøkkel i strikk rundt ankelen, svømmeknapper og litt strenge badevakter. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var tiden jeg tilbrakte i garderoben.

Episoden jeg skriver om må ha vært imens jeg var ganske liten. Var ikke større enn at jeg sto i dusjen sammen med mamma etter at vi hadde vært i bassenget. Der var damer i alle varianter. Høye, lave, store og små. Pupper og rumper i diverse varianter.

Kvinnen som sto i dusjen tvers ovenfor oss, var godt voksen. Hun såpet seg inn, og vasket håret. Og hadde lange, fine pupper. Jeg ble utrolig fascinert over disse vidunderne som trosset tyngdekraften, og dinglet fram og tilbake da hun bøyde seg ned. Der og da var jeg fast bestemt på at jeg også ville ha lange pupper når jeg ble stor.

 

Mer enn tretti år skulle gå, da jeg plutselig kom til å huske denne episoden. Jeg er nydusjet, og står foran speilet. Jaggu har jeg fått lange pupper. Og kan ikke lenger helt forstå hva som var så stas med akkurat dèt…

Det var den gang

Edens Hage

Jeg var ingen rebell som barn og ungdom. Hadde mine meninger, ja – og markerte meg med sær klesstil, ja. Men noe voldsomt med ugagn drev jeg egentlig ikke med. Derfor er det for meg til dags dato et mysterium at jeg skulle få en fiks idé som dette…

Ikke langt unna mitt barndomshjem; midt mellom blokker, rekkehus og villaer ligger et kloster. Omringet av trær. Grønt og frodig, som en miniatyrutgave av Edens hage.

Kvelden var fortsatt lys, og jeg var ute og syklet med Venninne. Vi hadde tråkket rundt en stund, da vi kom til klosteret. Hmmm, hva med å ta en liten titt inn i klosterhagen? Syklene ble parkert på behørig avstand, før vi klatret over gjerdet.

Epletrærne bugnet, og det luktet eventyrlig av søt frukt. Jeg kunne ikke motstå fristelsen… Hadde plukket et eple; puttet det i jakkelomma, og var i ferd med å plukke et til, da jeg hørte en stemme bak meg: «Jeg ser vi har fått besøk!» Jeg stivnet helt, paralysert av å bli tatt på fersken.

«Kom!» Den milde, men bestemte stemmen tilhørte en eldre nonne. Hun tok meg og Venninne i hendene og leide oss inn i klosteret. Vi fikk omvisning. Eplet brant i lomma. Vi fikk servert te. Eplet hang tungt i lomma. Vi ble fulgt til porten og fikk med en velsignelse på vei ut. Eplet? Det plasserte jeg ubemerket på fruktfatet hjemme…

Latterdøra

Verdensherredømme 

I dag er det en måned siden jeg la ut mitt første innlegg. Har lest endel om blogging i det siste. I vrimmelen av informasjon som ligger ute på nettet, så er det mye svada, mens andre kommer med matnyttige artikler. Et spørsmål som dukker opp flere steder er: «Hva er målet med bloggen?»

Målet? Er det ikke bare å sette i gang å skrive? Den gang ei. Her snakkes det om målgrupper og målsettinger. Oppsett og fonter. Bildeoppløsning og… Jøssenamm a’gitt, jeg vil jo bare skrive! Men, ok da – så satt jeg meg ned og lagde noen punkter:

Ser for meg en utfordrende sommer…

Latterdøra

Lysskye affærer

Hvordan jeg ved en tilfeldighet kom til å selge =Oslo.

Fredag ettermiddag på Oslo S. Jeg skal på hyttetur, og skal plukkes opp på parkeringsplassen. Et nytt nummer av = Oslo har nettopp kommet ut, og jeg kjøper et magasin så jeg har noe å lese på i bilen. Selv om jeg nok er glad i å prate med folk, ville jeg aldri ha turt å stå og selge magasiner på den måten. All honnør til de som fikser det!

I det jeg gir fra meg pengene og mottar bladet, får jeg et av de migreneanfallene som kommer som lyn fra klar himmel. Kommer meg litt unna den verste folkemengden. Hodepinen hamrer som en slegge, øynene føles som om de blir presset ut av hodet. Kvalm, svimmel, lyd- og lysømfintlig. Lukker øynene halvveis igjen for å slippe for mye lys, senker hodet ned og bruker skuldrene som ørebeskyttelse mot støy.

«Da kjøper jeg det siste!» Før jeg helt registrerer hva som skjer, har ei dame nappet magasinet ut av hendene mine, og står nå og vifter med en seddel foran meg. Jeg har aldri likt å lage kleine situasjoner dersom det kan unngås, så jeg tar imot seddelen, og mumler et takk. Går tilbake til fyren jeg kjøpte det første magasinet av, kjøper et nytt, og stapper det kjapt ned i sekken…

Latterdøra

Nattmat

​Det er midt på natta. Du ringer, og lurer på om jeg vil ha besøk. Hører på stemmen din at du er bedugget. Selv skal jeg tidlig opp neste dag, men det er alltid fint å sovne sammen med deg. 

Dupper visst av igjen, for det neste jeg husker er at du i et noe ukoordinert forsøk på å stryke meg på hodet, ender med å klaske meg lett i panna. «Schover du, jenta mi?» Jeg skjønner at her blir det nok ikke leggedags med det første, så jeg kan like gjerne stå opp. «Da jeg schto og skulle schøpe en kebab, tenkte jeg at du sikkert hadde lyst på litt mat du òg!» Ja jøss, mumler jeg for meg sjøl. Det beste jeg veit når jeg blir vekket midt på natta, er mat…

Du er i strålende humør. Idet jeg setter meg i sofaen, begynner du å vifte med armene som en tryllekunstner. «Ingenting her, ingenting der.» Og jaggu; som en magiker som drar en kanin ut av hatten – trekker du med upåklagelig eleganse – en kebab fram fra innerlomma på jakka di. «Med schterk saus, akkurat som du liker’n.»

Illustrasjon Elisabeth Bergersen

Som om det var 50 langstilkede roser, gir du meg kebaben. Som er lett krydret med tobakk og lommerusk. Fra samme lomme fiskes både serviett og gaffel fram. «Tenker på jenta mi, vett’u!» Selv om du lukter både fyll og gatekjøkken, er du utrolig sjarmerende der du står og svaier. Pliktskyldig begynner jeg å skrape vekk det verste av lommegarnityren fra maten, før jeg tar en bit. Mer trengs ikke. Du har slukna på sofaen. Tar på å trylle fram nattmat.

Illustrasjon Elisabeth Bergersen

Sofarefleksjoner

Bytterett

​Om å være en sprell levende B-vare.

Gjør du et innkjøp i en butikk, har du kjøpsloven i ryggen dersom produktet ikke skulle møte dine forventninger. Du har bytterett. Selv når du kjøper en hund har du fem års garanti. Hadde jeg vært en handelsvare av noe slag, så ville jeg ha vært byttet inn. For lengst.

Rart å tenke på at når broren min ble laget, så blandet genene fra våre foreldre seg til en god miks. Var det sånn at han fikk alle godbitene liksom? Og så blandet de sammen smulene, og ut kom jeg?!

Nå må du ikke tro at dette er et «stakkars lille meg»-innlegg. Tvert imot!  Jeg er dypt fascinert over det faktum at to utgaver fra samme genbank kan få såpass forskjellige utfall.

Når du ser Bror og meg sammen, så er det lett å se hvem som gikk av med seieren i genbank -lotteriet. Han kler til og med hatt!

Fra mitt synspunkt fikk jeg allikevel de mest nødvendige kvalitetene. Empati og kreativitet. Så får jeg bare leve med dårlig helse og en høylydt, klukkende latter. Og väre takknemlig for at foreldrene mine ikke hadde bytterett..

Det var den gang

Brudebildet

Dette innlegget handler om en kort, men oppklarende samtale mellom min far og meg da jeg var rundt fire år.

Jeg vokste opp med unge foreldre. Da de giftet seg på midten av 60-tallet, strammet det litt i livet på kjolen til mamma. 4 ½ måned senere ble min bror født. Dette var aldri noe skambelagt tema hjemme hos oss. Mamma sa det enkelt: «Vi kjærestekosa mye, og så kom broren din i mammas mage. Så gifta vi oss; og kjærestekosa mer, og da kom du.»

Jeg har alltid vært en høysensitiv person, men som barn var jeg nærmest hudløs. Lot meg erte og såre av de minste ting. Dette visste broren min å utnytte. (Til jeg fikk det tøft senere. Da var Bror en klippe). En favoritt var å ta meg med bort til våre foreldres brudebilde, og fortelle samme ting hver gang: «Jeg er med på bildet. Det er ikke du!» Jeg ble alltid like knust.

Etter hvert utbroderte han historien mer og mer; pekte på mammas mage, og sa at han hadde ligget der inne og sett på bryllupet gjennom et hull i navlen hennes. Dette fant jeg særdeles urettferdig, og kunne helt klart se for meg konturen av ansiktet hans i blondene på mammas brudekjole. Han perfeksjonerte akten til fingerspissene. Det gikk så langt at han kunne bare nikke bort mot bildet – og uten at han trengte å si et kløyva ord, begynte jeg å strigråte.

Det var etter en slik episode at faren min kom over meg, hulkende under brudebildet på veggen. Broder’n hadde; klokt nok, forduftet. «Det er uuuuurettferdig at Bror er med på bildet og ikke jeg!» Sagt sånn som bare en unge i trassalderen høres ut når noe går på tverke.

Jeg antar at min far skjønte der og da; at dette temaet kunne holde det gående i årevis, dersom han ikke stoppet det nå. «Joda, du er med på bildet. Ser du ikke det?» Gråten stilnet. Nei, jeg så forsåvidt ikke det.

Han pekte på venstresiden av jakka si på bildet. «Du lå her du, vett’u. I rognpåsan min!» Gjennom tåreslørete øyne så jeg det mer og mer tydelig. Jeg var jo med på bildet jeg òg! Uten at han trengte å forklare noe mer, visste jeg instinktivt at en rognpose ligner til forveksling på lommefôret til en smokingbukse. Tenk, jeg hadde vært der hele tiden. På vårt første familiebilde.

Sofarefleksjoner

Badebomberumpe

Dagens innlegg er ikke ment som noe form for forherligelse av det å være overvektig. Det er heller en appell til folk om å vise såpass anstendighet at de lar være å slenge dritt om andres utseende. Når badesesongen er her; gi blaffen i hvordan folk måtte se på deg, og kom deg ut i vannet!

Jeg ble utsatt for «fat shaming» på et badeanlegg. Da jeg visste at jeg skulle hoppe fra stupetårnet og leke i vannet, iførte jeg meg praktiske badeklær – en badetopp og en avklippet tights. (Bikinibukser har en tendens til å skli ned når en hopper og stuper.)

Reisefølget hadde dratt hjem, men jeg ville drøye en fin dag med en ekstra svømmetur i det friske vannet. Hadde lagt tingene mine ved håndkledet til ei venninne, og vi byttet på å være ute i vannet med badenymfen hun hadde med seg. Bak oss satt en gjeng unge voksne. Felles interesse er åpenbart fitness, så praten kretset rundt dette temaet. Greit nok, jeg liker også å prate med folk om felles interesser.

Typisk nok foregår «fat shaming» når en er alene. Denne gangen intet unntak. Venninne uti vannet, jeg opp for å skifte før jeg skulle dra hjem. Bak meg hørte jeg en stemme som sa «Hvis man er så feit at man ikke får tak i en vanlig bikini, burde man vel vurdere å holde seg hjemme!» Jeg snudde meg mot dem. Alle hadde senket hodene, noen fniste. Jeg sa ingenting. For hva i all verden skal en svare til slike kommentarer?!

Enden på historien: Dagen etter gikk jeg tilbake. I badetopp og avklippet tights. Har tross alt en perfekt vannbomberumpe, som kan sikte seg inn – for å lage et kjempeplask – i nærheten av selvutnevnte profeter. Som drar på stranda med en sveis som ikke tåler vann…

Latterdøra

A late bloomer

Jeg anser meg sjøl for å være rimelig frisinnet. Så lenge folk holder seg unna barn, dyr og lik; og så sant alle parter samtykker, ja da kan de ha sex med hvem de vil. Det er meg revnende likegyldig hva eller med hvem de gjør det. Som heterofil kvinne har jeg sjelden vært nødt til å forsvare min legning. Dessverre er det folk som fortsatt – i Norge anno 2017, må forsvare sin rett til å elske den de vil. Derfor stiller jeg opp, og feirer Pride Parade hver sommer når den går av stabelen i Oslo.

For  et par år siden var det strålende vær når paraden gikk av stabelen. Dro dit sammen med ei venninne. Vi kom oss inn på festivalområdet. Jeg fikk ikke ha med vannflaska mi, så min venninne stilte seg opp i kø for å kjøpe noe å drikke till oss, imens jeg sto og ventet.

Gradvis ble jeg overopphetet. Dette, kombinert med at jeg følte meg altfor edru midt i en bøling med feststemte folk som ikke nødvendigvis var helt nyktre. Ikke kjente jeg noen der heller… Panikkken kom krypende, og en dundrende hodepine vippet meg helt av pinnen.

Da venninnen min noe senere kom tilbake med en brus til meg, sto jeg og skalv som en geleklump. Hun skjønte kjapt tegninga; tok hånda mi, og geleidet meg bort fra det verste bråket. Vi begynte å lete etter et sted hvor jeg kunne sette meg ned. På den ene siden av festivalområdet var det slått opp flere telt. Vi gikk mot disse i håp om at vi skulle finne et førstehjelpstelt.

Desperat på jakt etter et sted hvor jeg kunne roe meg ned, fant vi til slutt et egnet telt. Det  var noe med blomster på logoen utenfor teltet, og da jeg kom inn var det kun kvinner der. Lesbiske gartnere? Samma kunne det være. Jeg sank sammen i en stol, fikk hivd i meg en smertestillende tablett, og pustet ut.

De andre kvinnene i teltet skjønte åpenbart at jeg ikke var kontaktsøkende, og lot oss være i fred. På den annen side; smilene jeg fikk fra flere hold tydet på at de så at jeg red meg gjennom et panikkanfall, og at de viste sympati.

Jeg kom meg sakte, men sikkert til hektene. Så flaks at vi fant en rolig oase her inne! På vei ut av festivalområdet, snudde jeg meg og så tilbake mot teltet. “Late bloomers” sto det på en plakat. Vi må jo ha passet perfekt til beskrivelsen! To middelaldrende damer; hvorav en av dem får et panikkanfall over å vise seg offentlig med kjæresten sin…

Jøye meg, så glad jeg var for at jeg ikke visste hvilket telt jeg hadde gått inn i. Kunne ha funnet på å lire ut av meg kleine utsagn som “Jeg er hetero altså!” Eller enda verre, begynt å prate med noen i den tro at de som var der faktisk var gartnere. Kunne blitt duket for tidenes “Goddag mann, økseskaft”-samtale…