Latterdøra

Den pinlige dietten

Noen få stavelser feil. Ett lite ord kan gjøre så stor forskjell. På aksept og sosialt selvmord.

Før jeg ble skikkelig utredet for matallergi og fikk konstatert at jeg hadde IBS (Irritabel Tarmsyndrom), testet jeg i stadig mer desperasjon ut forskjellige dietter for å få bukt med mageproblemer. Disse diettene førte til vektnedgang, men ikke noe mer glad mage. FODMAP-redusert kosthold viste seg å være redninga for meg, men det får eventuelt bli tema i et annet innlegg.

Da denne episoden inntraff, gikk jeg på Candida-dietten; hvor tanken er – i korte trekk – at man har en soppinfeksjon i magen, og fjerner mat som inneholder gjær og sukker fra kostholdet.

Dietten var omfattende, og jeg hadde et strengt matregime. Som forventet; vektnedgang forbindes med slanking, og omgivelsene rundt meg fokuserte stort sett på det faktum at jeg krympet. At jeg hadde sterke magesmerter som jeg så gjerne ville bli kvitt, så ikke ut til å være særlig adekvat.

Det er ikke til å stikke under en stol, at jeg gikk ned mange kilo. Men når man har alt for mange kilo ekstra, er det ikke de ti første kiloene man går ned som syns. Det er de ti neste.

Etter å ha gått på dietten i en god stund, begynte det virkelig å synes at jeg minsket i omfang. Såpass at det ble en snakkis blant kollegaer. Sånn er det nå engang, at folk snakker om hverandre. Trenger ikke være noe gæærnt med det.

Da jeg kom inn på personalrommet i lunsjen, var tydeligvis «vidunderdietten» et tema. På dette tidspunktet var jeg skikkelig gladsingel. Etter ti år i et dysfunksjonelt forhold, kysset jeg gjerne kjekke gutter som krysset mine stier.

Det var vel kanskje derfor jeg synes følgende hendelse ble ekstra pinlig…

«Hei du!» En av kollegaene henvendte seg til meg. «Hei!» Jeg stoppet opp ved bordet hvor en fem-seks kollegaer satt. «Det er Klamydia du har, ikke sant?» «Hva?!?» Jeg rødmer ikke så ofte, men nå kokte det i toppen idet jeg kjente at jeg blusset opp.

«Nei, jeg håper da ikke det!» Jeg må ha sett rimelig fortvilet ut. «Ja, men går ikke du på sånn Klamydiadiett da?» Dæven, som jeg lo! «Nei, jeg har ikke noen kjønnssykdom å snakke om. Candidadietten, mener du vel.»

Det ble mye fnising i den pausa.

Det var den gang

Boblejakka

Når en gjør valg som får pinlige konsekvenser, men som muligens er verdt det allikevel… Et innlegg om få ord, ei fæl boblejakke og en sabla kul Walkman.

Høsten 1983. Jeg begynte på ungdomsskolen, og livet besto etter min mening hovedsakelig av kvisekriser, elsker/elsker ikke og hormonelle krumspring. Egoet var høyst tilstedeværende, og konsekvenstenkinga ikke fullt så godt utviklet. Verden sirklet rundt meg – ikke omvendt. Voksne var stort sett imbesile idioter, som lett lot seg lure av min ungdommelige genialitet… Trodde jeg…

For å vise hvor voksen jeg var blitt, ville jeg handle vinterklær på egenhånd. Og joda, jeg fikk penger med hjemmefra for å gå ut i den store verden og gjøre egne innkjøp. Behovet for ny vinterjakke var prekært. Og jeg skulle kjøpe det altså – banna bein – hadde det ikke vært for den kule Walkman’en som var utstilt i vinduet til elektronikkbutikken på det lokale kjøpesenteret. Bare tanken på å kunne ha en kassettspiller som var så liten at jeg kunne ha den i lomma; og høre på musikk imens jeg gikk rundt, var besnærende.

Det gikk et par dager. Pengene brant i lomma, og jeg var som besatt av tanken på å eie dette elektroniske vidunderet av en nyskapning. Tilslutt gikk jeg inn i butikken for å se på den. Jeg var sjanseløs fra jeg satte foten innenfor døra. Fra høyttalerne dundret David Bowie’s «Let’s dance». Det var siste spikeren i kista. Jeg var solgt. Litt senere kom jeg ut fra butikken. I en altfor tynn jakke. Med en flunkende ny Walkman i lomma. Og hørte på David Bowie. «Put on your red shoes and dance the blues».

Men hva nå? Hvordan skulle jeg kunne komme hjem uten penger, uten vinterjakke men med en Walkman?

Med pubertalt overmot tenkte jeg at dette kunne skjules.

Dersom jeg smuglet Walkman’en inn på rommet – og bare hørte på musikk der, så ville de nok ikke merke at jeg ikke hadde kjøpt den jakka. Akkurat…

Høsten krøp inn under huden, og temperaturen på gradestokken gikk stadig nedover. I mangel av en god vinterjakke, begynte jeg å pakke meg inn i stadig flere tykke gensere under olajakka. Tilslutt følte jeg meg som en stappa julegris der jeg dro på meg en jakke som ble trangere for hver nye genser som kom under. Jeg frøs allikevel da det ble kuldegrader. Men pengene til vinterjakke var brukt opp, så jeg bet tennene sammen, og lot som ingenting.


Foreldrene mine nevnte ikke hendelsen med et eneste ord. Selvfølgelig hadde de fått med seg det faktum at vintertøy manglet , men valgte å avvente situasjonen, og se hva som skjedde. Jeg fløt fortsatt på overmot, men en kime av tvil hadde begynt å spire i meg. Den dårlige samvittigheten gjorde at jeg hørte mindre og mindre på musikk via Walkman’en. Det var da merkelig at de ikke hadde sagt noe som helst? De måtte da ha oppdaget det nå?

Om det var manglende vinterjakke, eller rett og slett bare basillusker som fløy i luften, er ikke godt å si. Resultatet av en tynnkledd høst ble i hvert fall at jeg ble helt nedsausa i en voldsom forkjølelse. Etter et par dager med fravær fra skolen, skulle jeg tilbake.Da hang den plutselig der. En av mammas urgammel boblejakker fra 70-tallet engang.

Nå må du huske på at tidlig på åttitallet så var ikke klær fra 70-tallet vintage. De var bare håpløst umoderne, og ikke noe de fleste tenåringer ville bli sett med. I hvert fall ikke ei jente på 13 år, som følte seg merkelig nok fra før, og som helst ville være usynlig. Rød av skam tok jeg på meg jakka, og gikk duknakket til skolen.


Gjett hva jeg fikk til jul det året? Joda, etter å ha gått med skammens jakke en stund, lå det heldigvis en ny vinterjakke under juletreet. Aldri har vel uuttalte ord vært så effektive.Da jeg neste gang fikk penger til å handle klær, kjøpte jeg akkurat det jeg hadde fått beskjed om…

Latterdøra

Garnityr

Dagens innlegg handler om å ha maks uflaks to ganger på rappen, med fare for å bli ansett som den verste kokken som noen gang har eksistert.

Jeg var student, og hadde falt pladask for en fyr. Denne Kjekkasen; som skulle ende opp med å bli Kjekken, var ikke så enkel å få på tomannshånd. Så jeg bestemte meg for å invitere ham på middag. Stearinlys, dempet musikk…Jeg så for meg en helaften for to; med hete blikk, dempet musikk i bakgrunnen og et måltid som traff. Veien til mannens hjerte går via magen og så videre.

Grunnet elendig økonomi, måtte dette måltidet planlegges nøye. I dagene som fulgte trålet jeg matbutikker i nærområdet i jakten på ingredienser. Endte opp med å handle inn til biff med soppstuing. Kjøpte til og med noen kantareller for å gjøre det litt mere eksklusivt.

Jeg gikk i gang med kokkeleringen med liv og lyst. Hakket sopp, surret løk i panna. Kjøttet var fullkomment; og lagt over på tallerkener, før jeg sjekket soppstuingen en siste gang. Hmmm, manglet bittelite salt. Jeg snudde saltbøssa for å gi et lett dryss over maten… *Plopp*, der løsnet lokket på bøssa, og en halv desiliter salt dundret nedi panna.

NEEEEEI! I og med at dette ikke var fast føde, så trakk saltet umiddelbart inn i maten. Ulykkelig serverte jeg kjøtt med kun en rømmeklatt til. Kjekken var høflig, og sa at man trengte ikke noe mer til kjøtt. Jeg gjennomskuet løgnen, og lovte å servere en mer vellykket middag neste gang.

I og med at festmiddagsbudsjettet allerede var brukt opp, måtte jeg ty til enklere midler og krydre med fantasi. Nok en gang inviterte jeg til middag. Fikk tak i noen flotte koteletter. Nok en gang, entusiastisk kokkelering pågikk. For å få et veldig enkelt måltid til å se bedre ut, tenkte jeg at her må vi kjøre på med garnityr. Så jeg la to koteletter på tallerkenen, med en ananasring på hver, og laget et smil av ketchup som «bandt» ansiktet sammen. Danderte ris så det skulle se ut som hår. Lot sausen stå ved siden av, da den ville ødelagt komposisjonen.

«Ta-da!» Jeg satt tallerkenen på bordet foran Kjekken. I dèt jeg satt maten ned, skjønte jeg at noe var galt. Fryktelig galt. Han så ned på maten, opp på meg, og ned på maten igjen. Fortvilelsen sto skrevet i panna hans. Han kremtet.

«Eh, nå er jeg stort sett altetende altså, men det er av alle matsorter to ting jeg ikke liker…»

Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen. «Ja?» «Jo altså, jeg hæler virkelig ikke ananas og ketchup!» Deretter fulgte et øyeblikks pinlig taushet, før vi begge ristet på hodet og lo. Jeg plukket vekk ananasringene, og skrapet vekk ketchup fra maten hans. Så satt vi oss ned og spiste ujålete koteletter.

Og joda, det ble en tredje middag òg.

Latterdøra

Postkassa

Alle opplever fra tid til annen at ting går litt på tverke. Selv de enkleste oppgaver blir med ett nærmest uoverkommelige. Og føler man attpå til at man må forklare seg, så kan det bli skikkelig kleint. Jeg klarer sjeldent å holde kjeften i slike situasjoner. Det fører som regel til at jeg plumper uti det… Med begge bena.

Venninne var på ferie, og jeg skulle hente posten hennes. Siden hun bor i et boligkompleks med mange leiligheter, tenkte vi som så at jeg ikke trengte nøkkelen til inngangsdøra. Det var bare å vente til det kom noen som skulle inn eller ut, så kunne jeg gå inn og sjekke postkassa.

I og med at det var fellesferie, så valgte jeg å dra dit på ettermiddagen, på den tiden hvor folk begynner å komme hjem fra jobb. Som sagt, så gjort – jeg stilte meg opp foran døra, og venta. Og venta. Og venta. Hallo?!? En inngangsdør for mellom 40-50 leiligheter, og ikke et menneske å se! Etter å ha stått der mellom ti minutter og et kvarter, så kom det en fyr på motorsykkel kjørende.

Han gikk bort til inngangsdøra, og nølte da jeg vil bli med inn. «Jeg skal bare sjekke posten til venninna mi.» sa jeg, og viftet med postkassenøkkelen. «Ok». Han hørtes ikke overbevist ut, og ble stående og skulme på meg imens jeg lette etter riktig postkasse. Jeg så på ham i sidesynet. Syns virkelig han så mye større ut nå enn da han satt på sykkelen?Fant fram til riktig postkasse; stakk nøkkelen inn, og vred rundt. Ingenting skjedde. Jeg vred og vred, men fikk ikke åpnet noe som helst. Gløttet bort på fyren. Han så nå enda større og mere brysk ut, og begynte å minne meg litt om kara fra «Sons of Anarchy».

Tok fram mobilen, og ringte Venninne imens jeg vred nøkkelen forgjeves rundt i låsen. «Hei! Du, den postkassa di… Pleier den alltid å være så kjip eller? Ikke det, nei.» Bak meg hørte jeg noe som kunne minne om Hulken stå og pruste meg i nakken. Hjertet galopperte i rasende fart. «Ehhh, jeg tror ikke det er så lurt å fikle mer med den nå. Du får snakke med vaktmester eller postbudet når du kommer hjem!» Venninne synes muligens at jeg ga meg litt vel raskt, men jeg turte ikke å fortelle at det sto en morsk gladiator og voktet hver minste bevegelse jeg tok.

Jeg nikket beklemt til fyren, og gikk raskt ut derifra. Han sto fortsatt og så etter meg da jeg gikk ned trappa. Da jeg snudde meg for å se på ham, hadde han igjen krympet til normal størrelse, og var vel bare en nabo som passet på blokka si.

Postkassa? Enten så var låsen blokkert av for mye post, eller så hadde jeg vridd om nøkkelen feil vei. Venninne kom hjem, og fikk åpnet den lett som en plett.

Latterdøra

Stemmer i natten

Samtaler jeg ikke kan erindre å ha hatt. Om å snakke i søvne.

Jeg har visstnok snakket i søvne hele mitt liv. Da jeg var barn gikk jeg også søvngjenger-turer rundt i huset. Særlig etter at jeg begynte på skolen. Jeg kom inn til foreldrene mine, snakket engelsk og bøyde verb. Eller fortalte at jeg måtte på do.

Men etter at mobilen kom, fikk det uante følger for søvnsnakkinga mi. Hva som har utløst det, er ikke godt å si. Lyden av en mobil et eller annet sted i blokka? En bilalarm eller sirene utenfor? Eller at det rett og slett har hatt seg slik at det har vært en del av det jeg har drømt den natten. Heldigvis har jeg kun ringt til folk jeg kjenner godt…

 

Samtalene forløper omtrent likt hver gang.
Jeg ringer Venninne. Midt på natten.

Venninne: «Hallo?»

Jeg: «Hallo?»

Venninne: «Ja, hallo ja!»

Jeg: «Unnskyld, men kan du ringe meg i morgen eller? Jeg sover faktisk nå!»

Og så legger jeg på.

Når jeg våkner opp igjen på morgenen, ser jeg på displayet, og vet at jeg snart får en telefon fra en mer eller mindre forvirret venninne…

Det var den gang

Edens Hage

Jeg var ingen rebell som barn og ungdom. Hadde mine meninger, ja – og markerte meg med sær klesstil, ja. Men noe voldsomt med ugagn drev jeg egentlig ikke med. Derfor er det for meg til dags dato et mysterium at jeg skulle få en fiks idé som dette…

Ikke langt unna mitt barndomshjem; midt mellom blokker, rekkehus og villaer ligger et kloster. Omringet av trær. Grønt og frodig, som en miniatyrutgave av Edens hage.

Kvelden var fortsatt lys, og jeg var ute og syklet med Venninne. Vi hadde tråkket rundt en stund, da vi kom til klosteret. Hmmm, hva med å ta en liten titt inn i klosterhagen? Syklene ble parkert på behørig avstand, før vi klatret over gjerdet.

Epletrærne bugnet, og det luktet eventyrlig av søt frukt. Jeg kunne ikke motstå fristelsen… Hadde plukket et eple; puttet det i jakkelomma, og var i ferd med å plukke et til, da jeg hørte en stemme bak meg: «Jeg ser vi har fått besøk!» Jeg stivnet helt, paralysert av å bli tatt på fersken.

«Kom!» Den milde, men bestemte stemmen tilhørte en eldre nonne. Hun tok meg og Venninne i hendene og leide oss inn i klosteret. Vi fikk omvisning. Eplet brant i lomma. Vi fikk servert te. Eplet hang tungt i lomma. Vi ble fulgt til porten og fikk med en velsignelse på vei ut. Eplet? Det plasserte jeg ubemerket på fruktfatet hjemme…

Latterdøra

Lysskye affærer

Hvordan jeg ved en tilfeldighet kom til å selge =Oslo.

Fredag ettermiddag på Oslo S. Jeg skal på hyttetur, og skal plukkes opp på parkeringsplassen. Et nytt nummer av = Oslo har nettopp kommet ut, og jeg kjøper et magasin så jeg har noe å lese på i bilen. Selv om jeg nok er glad i å prate med folk, ville jeg aldri ha turt å stå og selge magasiner på den måten. All honnør til de som fikser det!

I det jeg gir fra meg pengene og mottar bladet, får jeg et av de migreneanfallene som kommer som lyn fra klar himmel. Kommer meg litt unna den verste folkemengden. Hodepinen hamrer som en slegge, øynene føles som om de blir presset ut av hodet. Kvalm, svimmel, lyd- og lysømfintlig. Lukker øynene halvveis igjen for å slippe for mye lys, senker hodet ned og bruker skuldrene som ørebeskyttelse mot støy.

«Da kjøper jeg det siste!» Før jeg helt registrerer hva som skjer, har ei dame nappet magasinet ut av hendene mine, og står nå og vifter med en seddel foran meg. Jeg har aldri likt å lage kleine situasjoner dersom det kan unngås, så jeg tar imot seddelen, og mumler et takk. Går tilbake til fyren jeg kjøpte det første magasinet av, kjøper et nytt, og stapper det kjapt ned i sekken…

Latterdøra

A late bloomer

Jeg anser meg sjøl for å være rimelig frisinnet. Så lenge folk holder seg unna barn, dyr og lik; og så sant alle parter samtykker, ja da kan de ha sex med hvem de vil. Det er meg revnende likegyldig hva eller med hvem de gjør det. Som heterofil kvinne har jeg sjelden vært nødt til å forsvare min legning. Dessverre er det folk som fortsatt – i Norge anno 2017, må forsvare sin rett til å elske den de vil. Derfor stiller jeg opp, og feirer Pride Parade hver sommer når den går av stabelen i Oslo.

For  et par år siden var det strålende vær når paraden gikk av stabelen. Dro dit sammen med ei venninne. Vi kom oss inn på festivalområdet. Jeg fikk ikke ha med vannflaska mi, så min venninne stilte seg opp i kø for å kjøpe noe å drikke till oss, imens jeg sto og ventet.

Gradvis ble jeg overopphetet. Dette, kombinert med at jeg følte meg altfor edru midt i en bøling med feststemte folk som ikke nødvendigvis var helt nyktre. Ikke kjente jeg noen der heller… Panikkken kom krypende, og en dundrende hodepine vippet meg helt av pinnen.

Da venninnen min noe senere kom tilbake med en brus til meg, sto jeg og skalv som en geleklump. Hun skjønte kjapt tegninga; tok hånda mi, og geleidet meg bort fra det verste bråket. Vi begynte å lete etter et sted hvor jeg kunne sette meg ned. På den ene siden av festivalområdet var det slått opp flere telt. Vi gikk mot disse i håp om at vi skulle finne et førstehjelpstelt.

Desperat på jakt etter et sted hvor jeg kunne roe meg ned, fant vi til slutt et egnet telt. Det  var noe med blomster på logoen utenfor teltet, og da jeg kom inn var det kun kvinner der. Lesbiske gartnere? Samma kunne det være. Jeg sank sammen i en stol, fikk hivd i meg en smertestillende tablett, og pustet ut.

De andre kvinnene i teltet skjønte åpenbart at jeg ikke var kontaktsøkende, og lot oss være i fred. På den annen side; smilene jeg fikk fra flere hold tydet på at de så at jeg red meg gjennom et panikkanfall, og at de viste sympati.

Jeg kom meg sakte, men sikkert til hektene. Så flaks at vi fant en rolig oase her inne! På vei ut av festivalområdet, snudde jeg meg og så tilbake mot teltet. “Late bloomers” sto det på en plakat. Vi må jo ha passet perfekt til beskrivelsen! To middelaldrende damer; hvorav en av dem får et panikkanfall over å vise seg offentlig med kjæresten sin…

Jøye meg, så glad jeg var for at jeg ikke visste hvilket telt jeg hadde gått inn i. Kunne ha funnet på å lire ut av meg kleine utsagn som “Jeg er hetero altså!” Eller enda verre, begynt å prate med noen i den tro at de som var der faktisk var gartnere. Kunne blitt duket for tidenes “Goddag mann, økseskaft”-samtale…

Latterdøra

Hvordan ER det du ser ut?!?

Jeg har et rikt indre liv. Tankene flyr, og dagdrømmene kan väre innholdsrike. Så hvis du møter meg, og jeg ser tvers igjennom deg uten tilsynelatende å kjenne deg igjen? Da går jeg etter all sannsynlighet bare og surrer med mitt…

Denne episoden hendte for mange år siden. Jeg sto og ventet på at moren min skulle komme og hente meg. Foreldrene mine hadde kjøpt ny bil, som de hadde forhåndsbestilt fra forhandleren. Bilen var kommet i butikkene samme dag, så jeg visste at nå kom hun i en hvit Audi. 



Det var en fin dag, så jeg gikk ut litt tidlig for å vente i vårsola. Så sto jeg der da, og småfjerna for meg sjøl. Så kom bilen – sakte rullende inn til siden av fortauet, og stoppet opp.



Min mor har Alopecia Areata, og bruker derfor parykk når hun ikke er hjemme. Denne dagen var det tydeligvis ikke bare ny bil hun skulle vise fram, men også ny hodepryd. Bilruta gled ned. Hun sjokkerte meg fullstendig. Ikke bare hadde hun en lang, blond parykk – hun hadde sminket seg så mye at jeg knapt kjente henne igjen! 



Moren min har aldri värt helt tam, men nå synes jeg hun gikk over alle støvleskaft. Helt satt ut av spill närmest ropte jeg “Hvordan ER det du ser ut?!?” “Hva mener du?” pep hun.



BANG! Der fikk jeg klarsynet tilbake. I bilen satt en vilt fremmed dame; tydelig preget av å ha blitt skjelt ut på åpen gate, med en kartbok i hånda. “Jeg bare ville spørre om veien…” sa hun med tynn stemme. Før jeg fikk sagt noe, kjørte hun av gårde. Da moren min kom like etterpå, sto jeg fortsatt og lo…



Så til deg, du stakkars menneske som krysset min vei på Majorstua på slutten av 90-tallet en gang. Det er ikke noe galt med deg, du ligner bare ikke på moren min! Unnskyld!



*fnis*