Publisert i Blødmer

Førstehjelp

En historie om hvordan jeg nærmest måtte sloss med en gammel dame, i et forsøk på å gi henne livreddende førstehjelp.

Jeg var på ferie i det store utland. Så langt unna Norge, at det ikke var noen selvfølge at folk skjønte noen av de språkene jeg behersket i større eller mindre grad. Det var varmt. Det var folk overalt. Med ett ble jeg overveldet av alle inntrykkene rundt meg. Der og da ble omgivelsene til en massiv kakofoni av lyder som boret seg inn i ørene mine. Bønnerop, bråkete mopeder, selgere som ropte ut sine slogans.

Jeg trakk meg tilbake til et skyggefullt sted. Stjal meg til litt tid for meg selv. For å få en liten timeout, lukket jeg øynene, og forsøkte å visualisere hvordan det kjennes å stikke føttene uti et kjølig og blikkstille fjellvann. I og med at jeg oppholdt meg et sted hvor det var nærmere 50 grader i skyggen, klarte jeg på ingen måte å fremkalle følelsen av kjølige fjellkulper. Men jeg fikk nå ihvertfall sitte i fred.

Med et ble jeg var at det var noen andre der sammen med meg. Da jeg åpnet øynene, så jeg at en eldre kvinne hadde kommet inn i skyggen. Vi nikket, og smilte til hverandre. Hun hadde åpenbart samme trangen som meg til å være i fred. Det passet meg utmerket. Vi kunne godt være stille sammen. Idet jeg lukket øynene for å stenge verden ute igjen, så jeg at hun rullet ut et sitteunderlag og satte seg ned på bakken. Så ség jeg inn i mørket igjen. Tenkte på min farmor hjemme i Norge, som ofte bar skaut på samme måte som den eldre kvinnen når hun skulle gå ut.

Men så hørte jeg lyder litt utenom alt bråket rundt oss. Jeg lukket opp øynene. Kvinnen mumlet for seg selv. Eller, var det artikulerte lyder i det hele tatt? Plutselig stupte hun framover med hodet ned mot bakken. Dette var bevegelsesmønster jeg hadde sett før. Hun hadde et epileptisk anfall rett foran øynene på meg!

Jeg gikk rett bort til henne, og forsøkte å få henne over i stabilt sideleie. Hun hadde sterke kramper, og det nyttet ikke å få henne over på siden. Valgte derfor å legge en stolpute under hodet hennes, så hun ikke skulle slå seg under anfallet. Hun sprellet med både armer og ben, og så helt forskremt ut. Men det hadde jeg sett så mange ganger før. Det oppleves tydeligvis ganske skremmende for noen å ha anfall. Jeg holdt rundt henne så godt jeg kunne, imens jeg ropte på hjelp. «Kan noen ringe etter ambulanse? En dame har et anfall!»

En yngre mann kom raskt til. Han bøyde seg over kvinnen, og sa noe til henne. Hun mumlet noe tilbake, og roet seg i armene mine. Så satt hun seg opp, imens både hun og den hjelpsomme mannen brøt ut i latter. Jeg så storøyd på dem. Mannen forsøkte å si noe til meg, men lo så fælt at jeg ikke fikk med meg hva han sa med en gang. «Hun hadde ikke noe anfall. Hun bøyde seg i bønn!» Jeg kjente rødmen stige på. Er det mulig!

Med ett gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort.

Ikke bare hadde jeg avbrutt kvinnen i bønn. Jeg hadde forsøkt å vri henne over i stabilt sideleie, og holdt henne nede med makt samtidig som jeg hadde brølt ut! Ikke rart hun sprellet, stakkar! Hun må jo ha blitt vettskremt… Ved nærmere ettersyn så jeg jo at det var et bønneteppe, og ikke noe sitteunderlag hun hadde lagt ut.

Ble hun sint på meg? Tvert imot. Hun mente det var et tegn fra oven på at hun ble passet på. Men jeg måtte love å se etter to ganger neste gang jeg ville utføre førstehjelp på folk som ikke trengte det.

Forfatter:

Music, writing, knitting and coffee. The love for my dogs and family. Wow! That sounds boring...

5 kommentarer om “Førstehjelp

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s