Latterdøra

Billig dame

Noen ganger kan ord klinge feil. Veldig feil. Ting sagt i beste mening, kan høres skikkelig nedlatendes ut.

Vi sitter i en drosje, på vei hjem til Kjekken etter en kveld ute på byen. Han er småbrisen, og i veldig godt humør. «Du er ei skikkelig billig dame!» utbryter han fornøyd, og klapper meg på kneet. Jeg hører at drosjesjaføren trekker pusten. Han møter blikket mitt i speilet, og knokene hans blir bleke i det han klemmer litt ekstra hardt rundt rattet. Venter han seg bråk nå?

 

Jeg ler – høyt.» Du skjønner at den der kan høres veeeeldig feil ut? Hadde jeg vært litt nærtagende, så hadde jeg blitt skikkelig lei meg hvis noen sa noe sånt til meg!» Kjekken klapper på meg igjen.

 

«Ja, men du er uten tvil den billigste dama jeg har gått ut med noen gang! Når du bare drikker brus og kaffe? Blir jo ikke store greiene å spandere på deg!» Jeg ler. Drosjesjaføren senker skuldrene, og smiler til meg i speilet.

 

OK. Så er jeg ei billig dame.

Latterdøra

Tauverket 

Hva som kan skje når man bruker sitt eget hår som lerret for kreative innfall, og har en gjentagende debatt over flere tiår med sin mor, om hvor stilig dette egentlig er.

Fra jeg var helt ung har jeg vært opptatt av hår og mulighetene det bringer med seg. Ikke sånn «jeg vil bli frisør»-fascinert. Nei, mere «hva skjer om jeg forteller frisøren min at jeg vil se ut som et fastelavnsris på hodet»-fascinert. Nevnte samtale fant sted, og hun laget en fantastisk kreasjon med åtte forskjellige farger.

Da min mor; grunnet Alopecia Areata – mistet håret på begynnelsen av nitti-tallet, gjorde det inntrykk på oss alle. Til tross for at hun er av den evig optimistiske typen som liker å vri ting til det positive, så vi at dette var rimelig kjipt. Jeg grublet fælt over om det var noe jeg kunne gjøre som kunne lette på humøret hennes. Svaret ble; jeg snauklipper meg! Som sagt, så gjort. Jeg gikk til en frisør, ba om litt pannelugg, og resten av håret i tre millimeters lengde. Som ble farget knall rødt.

Da jeg kom hjem til Moder’n trodde jeg virkelig at hun skulle glede seg over gesten. Det gjorde hun altså ikke…

Først ble hun helt stum, og bare satt der og stirret på meg. Så ga hun klar beskjed om at hvis vi skulle bli sett ute sammen, fikk jeg pent se å dekke meg til med hatt eller lue. Senere skjønte jeg at Moder’n rett og slett ble fullstendig overrumplet, og at hun der og da ikke helt så poenget med at vi skulle være to mer eller mindre hårløse damer i familien. Fatter’n derimot, var henrykt. Ikke mere tette sluk på grunn av langt hår!

Den pinekorte sveisen fulgte meg i flere år. Helt til jeg ble sugen på å eksperimentere med forskjellige sveiser og farger igjen. Det er to stiler jeg kommer tilbake til med jevne mellomrom. Veldig kort, eller dreads. De siste åtte årene har jeg hatt en kombinasjon. Dreads bak, og kort foran. Helt til for noen uker siden.

På grunn av ME ble jeg etter hvert ganske dårlig hver gang jeg skulle vaske håret. Fikk så vondt i armene, og ble så sliten – at jeg måtte hvile lenge etterpå. Avgjørelsen om å klippe dreadsen – eller tauverket som Moder’n kalte det – tvang seg fram da jeg måtte begynne å velge mellom å gå ut blant folk, eller vaske håret. Orket ikke begge deler samme dag.

Så sto jeg der med saksa da, og nærmest hyperventilerte imens jeg klippet dreadsen av. Én etter en. De var blitt en del av min identitet, selv om de var skakke og rare. Det var idet jeg samlet dem sammen for å kaste dem, at jeg fikk idéen. Moder’n har bursdag snart, og samler på parykker! Jeg kjøpte en lue, og festet dreadsen til den. Og sånn gikk det til at hun satt i finstasen i går; åpnet en hatteeske, hylte av latter og dro på seg en hippetihopp lue med mine gamle dreads festet fast.

Latterdøra

Mobilforviklinger

Om små og store forviklinger med mobilen.

På midten av nittitallet; da mobilen begynte å bli mer og mer vanlig i Norge, lot folk flest seg både begeistre og forarge over alminneliggjøringen av dette bærbare telefonapparatet. Selv kjøpte jeg min første mobiltelefon etter å ha hatt en klein opplevelse – hvor jeg måtte gå til nærmeste telefonkiosk for å ringe til arbeidsplassen og melde om sykefravær, med spypose i hånda.

Hele opplegget var nærmest litt magisk. En bekjent imponerte meg ved å kjenne igjen så og si alle nummere som ringte ham. Jeg var dypt imponert over den vanvittige hukommelsen hans, helt til han forklarte at navnet på de som ringte ble vist på displayet.

Faren min ble; som de fleste av oss, litt overrumplet over denne teknologien. Selv en mann med store tekniske kunnskaper, hadde sine utfordringer i møte med mobilen.

Rett etter at sms ble tilgjengelig, fikk jeg en dag et underlig anrop.

«Hallo?» Jeg hørte pappas litt usikre stemme i den andre enden. «Hallo!» svarte jeg. «Hallo?» sa han igjen. «Hei pappa!» svarte jeg, og stusset litt over nølingen i stemmen hans. Han var stille et øyeblikk, før han sa «Eh, er det du som ringer meg, eller jeg som ringer deg?» «Du ringer meg.» sa jeg, men nå ble jeg jaggu litt usikker sjøl. «Åh! Jeg trodde jeg sendte deg en tekstmelding, jeg…»

Nå må det tas med at faren min kjapt ble helt rå på å sende både tekst og bilder til meg. Men vår helt spesielle form for korrespondanse får bli en egen post, ved en senere anledning.

Latterdøra

Lurepupp på babykino

Noen ganger kommer jeg med forslag som ikke nødvendigvis er supergjennomtenkt.

Venninne hadde født sitt første barn, leste jeg ved en tilfeldighet om babykino. Konseptet Babykino i seg selv er genialt. Ikke altfor stor kinosal, og forestillingene går på formiddagen. Dempet belysning i salen, og volumet på filmen er noe lavere enn vanlig. Tenkte at dette ville være en passende formiddagsaktivitet å ta med Venninne og Mini på.

 
Vi troppet opp; utstyrt med vogn, bleier, babyleker og alskens remedier som befinner seg i en stellebag. Av gammel vane hadde jeg også med meg litt kinosnop. Køen inn til kinosalen var lang, men det var ikke så rart. 40 barnevogner på vei inn til Babykino tar mye plass.

 
Mini ble plukket opp av vogna, og vi satt oss ned. Hadde jeg tenkt meg om, så burde jeg ha visst hva som skjedde deretter. Den gang ei. Venninne hadde drøyd ammingen til vi kom på kinoen, slik at Mini kom til å sovne etterpå, og hun kunne få med seg mest mulig av handlingen i filmen. Det hadde de 39 resterende mødre òg…

 
Rundt meg spratt det nå fram pupper. Overalt! Jeg er forkjemper for at barn skal kunne ammes i det offentlige rom. Men dette ble i det meste laget selv for meg. Tro du meg, lyden av rundt 40 babyer som blir ammet på én gang, er ganske intens. Det var smatting, suging og rapelyder. Som lyden fra et godt surroundanlegg.

Vurderte et øyeblikk å slenge fram en pupp sjøl, sånn for å være litt med, liksom.

Men lot det være med tanken. Tomme lurepupper har ikke noe utenfor genseren å gjøre på kino. Så jeg puttet et drops i munnen, og sugde litt ekstra hardt på det. Tygde det i stykker. Ikke ofte en kan gjøre det på kino uten å få kjeft! Venninne var ferdig med å amme, og jeg kunne fornøyd legge en klut over skulderen, og klappe på Mini til luft og gulp var ute.

Latterdøra

Steikepanna 

Om små handlinger som får store ringvirkninger.

Hadde vasket opp en stekepanne; og skulle til å sette den på plass, da jeg med ett oppdaget at den hadde blitt helt bulkete i bunnen. Jeg testet den på benkeplaten. Jovisst, den vinglet som en vippedukke. Ristet på hodet, oppgitt over at det faktisk produseres stekepanner som ikke tåler sterk varme… Bestemte  meg for å vise den til Kjekken.
«Er’e mulig?!» Jeg var nok i overkant engasjert over en billig teflonpannes ufullkommenhet. Gestikulerte, og la ut om bulkene i bunnen av steikepanna. Viste på stuebordet hvordan den ikke lengre sto støtt på underlaget. Kjekken så ut til å more seg over engasjementet mitt, men brydde seg nok ikke så voldsomt om min tordentale.
Han gjorde det som funker bra oss to imellom når jeg hisser meg opp over bagateller; det vil si – han avledet meg med humor. Imens jeg demonstrerte hvor vinglete steikepanna hadde blitt, kilte han meg i siden, og sa «dikke-dikke-dikk» som om han tøyset med et lite barn.

 

Jeg reagerte – lynraskt og brutalt, og klinket steikepanna i hodet på ham.
Lyden av teflon som delvis traff brilleinnfatning og delvis pannebrask, var forferdelig. Allerede i det jeg slo, visste jeg med meg selv at dette var dumt. Noe så inni granskauen dumt. Men, jeg klarte ikke å stoppe bevegelsen. Jeg ble hysterisk. Satte i et hyl, og begynte å gråte. En voldelig drapsmaskin, det er hva jeg er!

 

Kjekken så på meg, der jeg sto og tutet, med steikepanna i hånda. Han satte i et latterbrøl av de sjeldne, imens han tok seg til hodet. «Slo du meg akkurat i hodet med en steikepanne?» Han lo så han grein. Under hånda hans vokste det fram en hevelse i panna. En sånn skikkelig tegneseriekul.

 

Jeg var helt fra meg av skam og anger. Han trøstet meg med at bare synet av meg idet jeg slo, var minneverdig nok i seg selv, og verdt en smell.
Steikepanna ble ettertrykkelig kasta i søpla. Og Kjekken? Han melket hendelsen for alt den var verdt. Så lenge kulen var synlig, moret han seg med å fortelle om den forferdelige dama hans som slår ham i hodet med steikepanner.

Latterdøra

Stemmer i natten

Samtaler jeg ikke kan erindre å ha hatt. Om å snakke i søvne.

Jeg har visstnok snakket i søvne hele mitt liv. Da jeg var barn gikk jeg også søvngjenger-turer rundt i huset. Særlig etter at jeg begynte på skolen. Jeg kom inn til foreldrene mine, snakket engelsk og bøyde verb. Eller fortalte at jeg måtte på do.

Men etter at mobilen kom, fikk det uante følger for søvnsnakkinga mi. Hva som har utløst det, er ikke godt å si. Lyden av en mobil et eller annet sted i blokka? En bilalarm eller sirene utenfor? Eller at det rett og slett har hatt seg slik at det har vært en del av det jeg har drømt den natten. Heldigvis har jeg kun ringt til folk jeg kjenner godt…

 

Samtalene forløper omtrent likt hver gang.
Jeg ringer Venninne. Midt på natten.

Venninne: «Hallo?»

Jeg: «Hallo?»

Venninne: «Ja, hallo ja!»

Jeg: «Unnskyld, men kan du ringe meg i morgen eller? Jeg sover faktisk nå!»

Og så legger jeg på.

Når jeg våkner opp igjen på morgenen, ser jeg på displayet, og vet at jeg snart får en telefon fra en mer eller mindre forvirret venninne…

Latterdøra

Gamle vrak

Om folk som blir krenka på andres vegne.

Jeg er på KISS-konsert. Har hørt på musikken i mange år, men aldri sett dem live. Tenker at når flere av medlemmene er godt opp i 60-åra, så må jeg benytte sjansen til å få oppleve dem i aksjon, imens det fortsatt er trøkk i bandet.

 

Og jeg blir ikke skuffet. KISS leverer. Så til de grader. Det er rock ‘n roll, glam og sirkus. Pyroeffekter, stiletthæler, blodig bassist og gitarknusing. Alt man kunne drømme om, og mere til. Publikum er i hundre.

 

Etter å ha stått i lang tid på betonggulv er jeg helt kjørt. Setter meg litt i trappa. Blir jaget av vakter. Er så sigen, at jeg er pukka nødt til å få hvilt skrotten. Kompis – som også kjenner betongen i ryggen – blir med utafor i røykeavdelingen. Her finner vi hvile i å lene oss mot en vegg. «For noen gamle vrak!» stønner jeg, og prøver å strekke ut litt.

Da kan jeg med ett fornemme at noen stirrer på meg. Du vet, den ubehagelige følelsen av at noen gjennomborer deg med blikket. Snur meg, og helt riktig. Der står det en fyr og stirrer. Olmt. Kunne blikk ha drept, så hadde jeg vært steindød på dette tidspunktet.
«Vi!» Jeg peker på meg sjøl; «Er noen gamle vrak som ikke klarer to timer på et betonggulv. Det leveres som bare dèt på scenen, og her henger vi…» Den olme nikker kort. Jeg puster lettet ut. Å KISS-krenke en blodfan på konsert, er ingen god idé.
Note to myself: Ikke komme med noe som kan minne om geriatriske vitser når man er på konsert med gamlekara. Nedslagsfeltet er for stort…

Latterdøra

Verdensherredømme 

I dag er det en måned siden jeg la ut mitt første innlegg. Har lest endel om blogging i det siste. I vrimmelen av informasjon som ligger ute på nettet, så er det mye svada, mens andre kommer med matnyttige artikler. Et spørsmål som dukker opp flere steder er: «Hva er målet med bloggen?»

Målet? Er det ikke bare å sette i gang å skrive? Den gang ei. Her snakkes det om målgrupper og målsettinger. Oppsett og fonter. Bildeoppløsning og… Jøssenamm a’gitt, jeg vil jo bare skrive! Men, ok da – så satt jeg meg ned og lagde noen punkter:

Ser for meg en utfordrende sommer…

Latterdøra

Lysskye affærer

Hvordan jeg ved en tilfeldighet kom til å selge =Oslo.

Fredag ettermiddag på Oslo S. Jeg skal på hyttetur, og skal plukkes opp på parkeringsplassen. Et nytt nummer av = Oslo har nettopp kommet ut, og jeg kjøper et magasin så jeg har noe å lese på i bilen. Selv om jeg nok er glad i å prate med folk, ville jeg aldri ha turt å stå og selge magasiner på den måten. All honnør til de som fikser det!

I det jeg gir fra meg pengene og mottar bladet, får jeg et av de migreneanfallene som kommer som lyn fra klar himmel. Kommer meg litt unna den verste folkemengden. Hodepinen hamrer som en slegge, øynene føles som om de blir presset ut av hodet. Kvalm, svimmel, lyd- og lysømfintlig. Lukker øynene halvveis igjen for å slippe for mye lys, senker hodet ned og bruker skuldrene som ørebeskyttelse mot støy.

«Da kjøper jeg det siste!» Før jeg helt registrerer hva som skjer, har ei dame nappet magasinet ut av hendene mine, og står nå og vifter med en seddel foran meg. Jeg har aldri likt å lage kleine situasjoner dersom det kan unngås, så jeg tar imot seddelen, og mumler et takk. Går tilbake til fyren jeg kjøpte det første magasinet av, kjøper et nytt, og stapper det kjapt ned i sekken…

Latterdøra

Nattmat

​Det er midt på natta. Du ringer, og lurer på om jeg vil ha besøk. Hører på stemmen din at du er bedugget. Selv skal jeg tidlig opp neste dag, men det er alltid fint å sovne sammen med deg. 

Dupper visst av igjen, for det neste jeg husker er at du i et noe ukoordinert forsøk på å stryke meg på hodet, ender med å klaske meg lett i panna. «Schover du, jenta mi?» Jeg skjønner at her blir det nok ikke leggedags med det første, så jeg kan like gjerne stå opp. «Da jeg schto og skulle schøpe en kebab, tenkte jeg at du sikkert hadde lyst på litt mat du òg!» Ja jøss, mumler jeg for meg sjøl. Det beste jeg veit når jeg blir vekket midt på natta, er mat…

Du er i strålende humør. Idet jeg setter meg i sofaen, begynner du å vifte med armene som en tryllekunstner. «Ingenting her, ingenting der.» Og jaggu; som en magiker som drar en kanin ut av hatten – trekker du med upåklagelig eleganse – en kebab fram fra innerlomma på jakka di. «Med schterk saus, akkurat som du liker’n.»

Illustrasjon Elisabeth Bergersen

Som om det var 50 langstilkede roser, gir du meg kebaben. Som er lett krydret med tobakk og lommerusk. Fra samme lomme fiskes både serviett og gaffel fram. «Tenker på jenta mi, vett’u!» Selv om du lukter både fyll og gatekjøkken, er du utrolig sjarmerende der du står og svaier. Pliktskyldig begynner jeg å skrape vekk det verste av lommegarnityren fra maten, før jeg tar en bit. Mer trengs ikke. Du har slukna på sofaen. Tar på å trylle fram nattmat.

Illustrasjon Elisabeth Bergersen