Om å få en gave, hvor man blir sittende og klø seg i huet og lurer på hva i huleste motivasjonen var for å gi bort noe sånt.
Fra vi er små, blir de fleste lært opp til at det er stygt å lyve. Samtidig lærer vi å gjøre det allikevel. Jeg snakker da om de sosiale løgnene. Man lærer raskt at det er uhøflig å kommentere andres klær og hårfasonger selv om man misliker det. Enten så lar man være å kommentere, eller så bruker man en sosial løgn; «så fin du er». Blir man servert hjemmelaget mat, sier man at den er god, samme hvor høgg det smaker.
Etter som man blir eldre, vil de fleste forhåpentligvis se et større bilde: Her ser jeg klær/hårfasong jeg ikke synes noe særlig om – men personen foran meg er strålende fornøyd, og bærer sin uglybugly nye genser som om det var en kostbar skatt. Da blir personen – på en merkverdig måte, fin allikevel.
Det samme gjelder gaver. Det blir ansett som uhøflig å vise misnøye med en gave, så sant ikke gaven er humoristisk ment. Det er dog ikke alltid så lett å se forskjellen. Jeg blir for eksempel stadig like overrasket når folk gir meg alkoholrelaterte gaver, i og med at jeg er avholds.
Å finne riktige gaver til barn som er i brytningstid over til å bli ungdommer, kan være et mareritt. I det ene øyeblikket er noe kult, men uka etter er det kjempebarnslig. Men det er nettopp barn i denne alderen som gir meg trua på framtiden. Jeg har selv sittet en julaften, og sett på at ei stor jente åpne gave fra bestefaren, og med full juleentusiasme tatt på seg en plastikktiara som passet for småbarn, imens hun takket for gaven og smilte tappert.
Så er det de gangene man bommer selv. Hjemmelagede ting som har blitt ødelagt på veien. Filmer som ikke falt i smak. Billetter til dårlige konserter. Men for et par år siden ga jeg en gave som viste seg ikke å være noe gave i det hele tatt…
Venninne hadde fødselsdag. Jeg hadde lyst til å gi en bitteliten gave, så jeg kjøpte et bursdagskort, og fire skrapelodd. To som jeg skulle putte i konvolutten, og to jeg kunne skrape selv imens jeg ventet på Venninne.
Jeg satt ute i sola, og koste meg med kaffe, skrapelodd og godt selskap. Da jeg så at Venninne kom nedi gata, puttet jeg skrapeloddene som skulle gis bort ned i konvolutten, og la den fram på bordet. Utenpå konvolutten skrev jeg noe sånt som «Lykke til med skrapesyken».
Da Venninne leste teksten, lo hun og la konvolutten ned i veska. «Så har jeg noe å kose meg med når jeg kommer hjem i kveld.» Vel og bra så langt. Helt til jeg kom hjem. Og oppdaget at jeg hadde to uskrapte lodd i veska. Det måtte jo bety at jeg hadde puttet to ferdigskrapte lodd – uten premie – i konvolutten jeg hadde gitt fra meg.
Venninne hadde stusset på dette. Hun hadde brukt riktig så lang tid på å lete etter premier. Det måtte da være premier på loddene siden de var ferdigskrapte? Dagen etter møttes vi igjen. Jeg møtte opp, slukøret med to uskrapte lodd i hånda.
Mitt Sofaunivers 