Frank

Alle visste hvem han var. Det gikk gjetord om ham. De få som påsto at de hadde sett ham, fortalte om en som hadde stått og stirret på dem. På natten. I regnet. Utenfor et dametoalett.

Lenge trodde jeg kun det var en myte, eller en vandrehistorie. Du vet; av den sorten som starter med to fjær, og ender opp med en hønsegård. Rart med det – bygdedyret slår gjerne til i miniatyrutgave på campingplasser. Alle tror de vet mer om hverandre enn de gjør, og er snare til å gjøre seg opp meninger om hverandre. Vi trodde nok både dette og hint om Frank. Da jeg omsider møtte ham; skjedde alt i så rask rekkefølge, at jeg knapt fikk det med meg.

Midt på natten; iført regntøy, gummistøvler og hodelykt for å finne fram i mørket. Nesten framme ved toalettbygget, da han plutselig sto framfor meg. Jeg stivnet til. Hjertet hoppet opp i halsen, og pulsen dunket i ørene. Han så på meg med et iskaldt blikk. Helt stille. Stirrende. Jeg var såpass nøden, at jeg smatt forbi ham, og inn på toalettet. Visste jo at det var så mange i umiddelbar nærhet, så dersom jeg ropte på hjelp, ville noen komme meg til unnsetning.

Vel inne, da jeg satt der inne og gjorde mitt fornødne, så jeg det komiske i hele opptrinnet. Hvem er det som iler til doen på natta? Jo, det er først og fremst middelaldrende damer med mer eller mindre slapp blære. Frank hadde jaggu valgt seg et snodig tidspunkt å stå der, og en heller snever gruppe damer å titte på.

Da jeg kom ut igjen var han der fortsatt. Hadde ikke rikket seg av flekken. Jeg lyste på ham med hodelykta. «Jaså Frank, du står her og glor?» Han så på meg; plirte med øynene, og blåste opp kinnene. «Rrruuuo, rrruuuo», sa han, og vraltet ut i gresset. Senere hørte jeg ham, syngende på leit etter en passende make nede ved dammene.