Latterdøra

Falleksplosjoner

Noen ganger er det best å la folk bare være litt i fred. Det var bare det da, å skjønne når…

Jeg er under ingen omstendigheter av de som faller grasiøst. Det hender at man ser at folk går i bakken, og spretter opp igjen – som om de blir filmet i revers. Når jeg møter underlaget med annet enn føttene mine, så er det som regel som en deigklump som deiser i bordet. Armer og bein i alle retninger. Bærer jeg på noe, så spres det utover. Har jeg derimot hunder med meg, setter de seg – fascinerende nok – sporenstreks ned. Selv om jeg skulle komme til å miste grepet om båndet.

Nå faller jeg ikke på langt nær så ofte lenger, som jeg gjorde før jeg fikk briller. Da var det en periode hvor jeg hadde hullete bukser og nyplastrede knær støtt og stadig. Legene mente jeg falt som en følge av at jeg fikk panikkanfall. Årsaken viste seg å være skjeve hornhinner og ME-utmattelse. Anskaffelse av briller gjorde sitt til at jeg ikke faller så ofte lengre.

Å falle i seg selv er forsåvidt ikke noen katastrofe. Bortsett fra nevnte hull i bukser og knær, så har det ikke medført større skader. Noen forstuede fingre og blåmerker her og der, er til å leve med. Det som ikke er fullt så greit, er hvordan jeg reagerer når jeg slår meg…

Fra å være en relativt avbalansert person, blir jeg en furie når jeg blir utsatt for smerter av dette slaget. Istedetfor at kroppen omdanner endorfiner til smertestillende, virker det som det blir omdannet til rent raseri. Jeg har fått fremmede folk til å gå gråtende fra åstedet på grunn av de drøyeste gloser som kommer ut av kjeften min etter fall. Jeg bruker ord som jeg ikke trodde jeg hadde i vokabularet.

Kort guide til hva man ikke sier til meg ved fall:

  • Gikk det bra? Nei, for helv… Jeg tryna som en potetsekk, og har slått meg halvt fordervet. Det går ikke bra!
  • Slo du deg? Selvfølgelig slo jeg meg! Ellers hadde jeg vel ikke ligget her og kavet rundt som en idiot!

Det er uttalelser som dette; fra velmenende fremmede, som har fått meg til å si fæle ting. Og det beklager jeg på det sterkeste. Hva jeg har sagt, egner seg virkelig ikke på trykk.

Kjekken har forlengst skjønt at det er lurest å la meg være i fred. Helt og holdent i fred. Er vi sammen og jeg faller, ja da fordufter han. Og så er han grei nok til å observere meg fra avstand, imens han ber folk om å la meg komme til hektene på egenhånd.

For noen virker kanskje dette litt sært. For meg er det kjærlighet.

fra barnemunn

Kalenderfilosofi

Et enkelt spørsmål i forbifarta, fra en liten filosof.

Venninne har i alle år hatt bordkalendere. Av den sorten med en dobbeltside per dag, som du blar om ettersom dagene går. Sidene er store nok til at hun bruker den som en dekorativ dagbok/avtalebok. Hun tegner små symboler for å markere hendelser. Kake med lys for fødselsdager, fly for reiser og så videre. Da Venninne var et barn så hun en bordkalender for første gang. Det var kjærlighet ved første blikk. Dette sto øverst på ønskelista til jul.

Etter dette har neste års utgave vært en av de faste gavene under juletreet. En yngre utgave av Venninne hadde et fast nyttårsrituale. Første dag i nytt år ble tilbragt ved stuebordet. Formen var ikke alltid helt på topp etter nyttårsfeiringen; det passet greit å kombinere trang hjelm og skjelvende mage med nyttårskonsert og hopprenn på tv, imens hun skrev og tegnet inn fødselsdager og arrangementer på kalenderen.

Tradisjonen ble holdt vedlike. Da hun fikk barn ble dog den trange hjelmen heller byttet ut med et realt sovetryne. Har man middagsgjester, er det lett å bli sittende oppe litt for sent, selv om all erfaring tilsa at tobeinte vekkeklokker hadde det med å sprette opp i senga ekstra tidlig dersom en har ranglet oppe halve natta.

Da datteren hennes var liten, likte hun godt å se på at mamma’n tegnet symboler inn på kalenderen. Det ble en del av kalendertradisjonen. Mor og datter bladde seg gjennom side for side, og tegnet inn tanter og onklers fødselsdager, flagg for 17.mai og juletre for julaften.

Men hukommelsen og tidsbegrepet til et lite barn er flyktig. Vesla hadde fylt fire år. Romjulen kom, og det var en million evigheter siden de hadde sittet og tegnet på kalenderen. Vesla satt ved skrivebordet, og tegnet. Med ett fikk hun øye på bordkalenderen. Hun trakk den bort til seg, og bladde gjennom de få arkene som fortsatt var igjen av årets utgave.

«Mamma?!», sa Vesla med tynn stemme. «Ja?» Venninne hørte at datteren var bekymret. «Hva skal vi gjøre når dagene er brukt opp?» Hun så på moren sin med store øyne; holdt bordkalenderen opp, og blafret med de få sidene som var igjen. «Da begynner vi på nytt», sa Venninne og smilte. Hun gikk bort til skrivebordsskuffen, og fisket opp bordkalenderen for kommende år. Hun åpnet den, og satt den på plass etter sidene som var igjen av dette året.

Vesla trakk et lettelsens sukk. Så var de ikke helt ferdige allikevel. Fra da av tegnet de på kalenderen i romjula.

Sofarefleksjoner

Julekort

Desember. Kanskje den måneden i året hvor det er størst sjanse for at det dumper hyggelige overraskelser ned i postkassa. Vil hermed advare om at innholdet i følgende innlegg kan virke krenkende på noen lesere.

Skriver du julekort? Hvis svaret er nei, blir du kanskje overrasket hvis jeg sier at det er jeg glad for? Grunnen er enkel. Julekort bør være noe man sender eller gir bort fordi man ønsker å gjøre det. Ikke fordi det er en av mange bitre juletradisjonspiller man føler seg forpliktet til å svelge.

Når juleposten melder sin ankomst, er det som å få små, tidlige julegaver. Noen konvolutter kjenner jeg igjen skriften på. Andre er jeg mer usikre på. Desto bedre, da kan jeg gjette hvem avsenderen er.

Det trenger ikke å være lange avhandlinger om familiens hendelser i kronologisk rekkefølge, med dertil matchende bilder. For all del; julebrev av den sorten er veldig trivelige å motta, men ikke alle har overskudd til å skrive dem selv. Så disse hører til den sjeldne sorten.

Har funnet ut at det i grove trekk sirkulerer fire sorter julekort:

  1. Julebrevet: En person eller familie forteller om året som har gått. Gjerne pyntet med bilder. Tegninger eller produkter fra juleverksted kan følge med som bonus.
  2. Bildekortet: Avsender har brukt mer eller mindre tid på å ta bilder, og lage julekort av det. I denne kategorien kommer også de hjemmelagede kortene.
  3. De ekstravagante julekortene: Vakre julekort som ofte er flerdimensjonale. Utskjærte motiver. Glitter og stas. Tante sender slike kort. Konvolutten åpnes like andektig hvert år.
  4. De giddelause kortene: Ferdigkjøpte eller gratis kort fra et eller annet forbund, ordknappe og helt upersonlige. At kortet i seg selv ikke har kostet noe, er ikke det som gjør at jeg kaller dem giddelause. Det er heller det faktum at folk i det hele tatt sender fra seg et kort med to ord: God jul. Det oser ikke akkurat av engasjement og juleglede. Skulle tro det ble skrevet med kniv på strupen eller en revolver i bakhodet.

Selvfølgelig finnes det gråsoner i disse kategoriene. Noen sender lange avhandlinger som minner om årsrapporter, mens andre sender aldeles bedårende hilsener på gratiskort fra skjegg- og knemalerforbundet.

Jeg mottar ikke på langt nær så mange kort som jeg sender fra meg. Og det er helt greit! Setter vel så stor pris på en jule-SMS eller mail. Eller en klem i forbifarten på gata. Julekortklemmer er skikkelig hyggelige og veldig undervurderte.

Sofarefleksjoner

Juleglede i vintermørket

Et innlegg om å våge å glede seg til jul.

Høytider kan være mentalt belastende for mange. Ikke alle har gode minner knyttet opp mot dager, som tradisjonelt sett er programforplikta til å være forbundet med glede. Det kan dreie seg om savnet etter avdøde personer. Det kan være vonde minner om kjipe hendelser.

For min egen del tilbrakte jeg mange år sammen med en som ikke hadde gode juleminner. Med unntak av julekrybbe, ble hjemmet fylt med et klebrig teppe av jule(angstnev)roser og jule(fylle)kuler. Det la naturligvis en demper på hele høytiden for min del, og jeg begynte etterhvert å grue meg til jul og andre høytider, da jeg visste at det kom til å ende i tristesse samme hva jeg gjorde.

Da jeg flyttet ut, feiret jeg min første jul på en knøttliten hybel. Den ble overlesset med julepynt, julesanger og juleglede. Det året sendte jeg ut håndlagede julekort og julegaver, og hadde konstant rester av glitter på klær eller hår etter et av mange juleverksteder jeg hadde slengt meg på.

Jeg tok jula tilbake.

Juleentusiasmen har ikke blitt noe mindre med årene. Koret startet allerede i september med julerepertoar som skal øves inn. Samme hvor hardt jeg prøver, så tyter det ut noen strofer.

Tipp-tapp, tipp-tapp, tippe-tippe-tapp-tapp, tipp, tipp, tapp!

Det blir heller ikke bedre av at jeg bor i det som føles som et stort julekort…

Dog har jeg skjønt at jeg bør følge noen enkle kjøreregler for at folk rundt meg skal tolerere julesprudlinga mi;

1. Ikke begynne å spørre folk om hva de ønsker seg til jul i juli. Samme hvor varmt det er da, så tenker jeg litt på jul hver gang jeg skriver navnet på måneden JUL(I).

2. Det er smart å alliere seg med andre juleentusiaster. Facebook har grupper for sånne som oss.

3. Ikke snakke for mye om jul før Halloween er over. Da kommer juleeffektene ut i butikkene, og jeg kan gå og titte litt på julepynt i smug (selv om det fortsatt er oktober).

4. Ikke spille julemusikk før 1.desember. Det føles tydeligvis litt påtrengende for folk rundt meg. Har allikevel lov til å spille igjennom, og eventuelt justere litt på julemusikklista på Spotify i november. Når jeg er alene. https://open.spotify.com/user/1195029876/playlist/2l8yLmr84pTVKl1XIgNxSS?si=IPzYAgaCRQCSVokIhZlJDg

5. Juleklær brukes kun i desember, eller på karneval. Gyldig unntak er dersom julekortfotografering foregår før desember.

Så lenge jeg holder meg innenfor disse grensene, får jeg stort sett styre på som jeg vil. Du hører meg nok når jeg kommer. Det kan fort være mye bjeller involvert i juleklær. Og blinkende lys.

«Du ser meg over taket der’a jordmor Matja bor.»

Latterdøra

Rudolf på trikken

Nok en gang har jeg klart å sette meg selv i klemma.

Jeg har en ualminnelig svakhet for julegensere. Desto mer prangende eller tåpelige, desto bedre. I fjor fikk jeg blant annet tak i en reinsdyrgenser. Med bjeller og gevir på hetta. Aldeles fantastisk grell. Den ble sporenstreks kalt Rudolf. Det er dog slik, at ikke alle ser samme skjønnhet i disse kreasjonene slik jeg gjør.

Det var en av de kaldere dagene i desember. Jeg tok på meg Rudolf for første gang. Skulle noen ærender nede i sentrum. Dro hetta godt over hodet, og hutret av frost imens jeg ventet på trikken. Da den endelig kom, kunne jeg ikke komme meg raskt nok ombord. Beholdt hetta på. Fant ut at dersom jeg nikket litt tydelig med hodet, vippet geviret på hetta fram og tilbake. Ganske artig i grunnen. Hvis jeg bare åpnet kåpa ørlite, så klirret det i bjellene som var festet til genseren òg. Stilig!

Ok, så var dette et av de øyeblikkene hvor jeg glemte tid og sted, og muligens ikke oppførte meg slik kåpekledde damer i midten av 40-årene pleier å gjøre. Der jeg satt og flirte for meg selv; imens jeg ristet lett på overkroppen for å høre bjellene, samtidig som jeg dro i geviret på hetta for å se nærmere på det.

I og med at det var festet til en hette som satt fast i genseren jeg hadde på meg, ble jeg sittende og stirre på det med øyne som nærmest gikk i kryss oppover for å få et glimt av hodepynten. Skulle jaggu ikke forundre meg om tunga stakk litt ut til siden òg. Den har det med å gjøre det dersom jeg er veldig fokusert på noe. Men skitt au, dette var moro!

Når jeg tenker tilbake på hendelsen, så er det muligens ikke så merkelig at jeg ble møtt på den måten jeg ble.

Plutselig kjente jeg en hånd klemme til rundt underarmen min. Ikke ubehagelig. Mer som en hilsen. Et eldre ektepar gikk forbi meg på vei mot dørene. Hun så på meg med et yndig smil. Med langsom, tydelig og høy røst sa hun «Så fiiiin genser du har!» Hun klemte armen min én gang til, som en bekreftelse til hva hun hadde sagt. I det øyeblikket hun henvendte seg til meg, skjønte jeg intuitivt hva som var i ferd med å skje.

Min lille virkelighetsflukt hadde blitt lagt merke til, og hun trodde åpenbart at jeg ikke var ved mine fulle fem.

Her tikket den delen av meg inn, som ikke vil såre andre unødig. Dilemmaet for min del var nå som følgende: Skulle jeg irettesette henne for å prate til et voksent menneske (uansett funksjonsnivå) som om det var et lite barn, eller skulle jeg la henne slippe unna i den tro at hun hadde hatt en «vær snill mot de som er annerledes»-opplevelse rett før jul?

Jeg valgte minste motstands vei, og gjorde det eneste jeg kunne komme på i farta: Med den ene hånden fortsatt i et grep rundt geviret, smilte jeg bredt, nikket og holdt den andre tommelen opp. Uten å si et ord. Damen var straks med på notene; idet hun gikk av trikken holdt hun begge tomlene opp for meg.

Rudolf forholdt seg relativt rolig resten av trikketuren…

Latterdøra

Julekalenderen

Hvordan et fint bilde kan skape indre konflikter.

Som i mange andre familier, så har medlemmene i min familie et mer eller mindre hjertelig forhold til julen. Noen feirer jul for å minnes fødselen til en god taler, imens andre feirer at da ble nissen født. Likhetene er der: begge har skjegg, og begge med et rettferdighetspreget menneskesyn. Noen av oss (meg sjøl inkludert) er juleyre i hele desember, mens andre blir frustrerte over alt oppstyret.

Men på et punkt møtes vi: Julekalenderen. Enten den kommer i skrapeloddform, sjokolader, eller på tv. Vi følger med, og lar oss begeistre. Vi oppdaterer med meldinger: «Ingen premie i dag heller. Jeg tror ikke denne kalenderen virker.» Andre dager kan vi jublende melde «20 kroner! Nå kommer det til å bugne av gaver under juletreet!

Som student for mange år siden, laget jeg julekalender som ble sendt på mail til venner og familie hver dag fram mot jul i desember. Etter at Facebook kom, har jeg fra tid til annen laget julekalender der. Foreldrene mine fikk samme versjon på telefonen. Men i fjor fant jeg ut at det lar seg gjøre å få laget adventskalender med egne motiver. Den yngre garde slo hodene sammen, og laget en julekalender til mine foreldre. Med bilder av hendelser fra året som hadde gått, visste vi at dette var noe de ville sette pris på.

De likte den. Det skal være sikkert og visst! De åpnet annenhver luke, og kom med begeistrede tilbakemeldinger. Helt til Pappa dro på hytta. Hvem skulle ha kalenderen nå? Skulle han ta den med seg, eller skulle den bli igjen hjemme hos Mamma? De løste det ved at han åpnet «sine» luker før han dro.

Vi noterte oss at dette kunne skape en viss frustrasjon. Vi kødder ikke med julekalender, liksom! Så vi bestemte allerede i fjor at årets kalender skulle komme i to eksemplarer.

Atter en gang skred vi til verks, og laget to julekalendere. Med forskjellig motiv på forsiden, så de kan ha kalenderen sin i fred. Lettere sagt enn gjort. Pappa fikk en kalender hvor Mamma preget forsiden. Vi kalte motivet for Pappa’s nissepin-up. Mamma fikk en kalender med bilde av et turmål for en av mange fotturer i fjellheimen. Hva kunne gå galt?

Jeg snakket med dem begge på telefonen da de åpnet konvolutten med kalenderne.

«Nei, dette gå’kke!» sa Pappa. «Å?» Tankene kvernet. Hva var galt? «Morra di er altfor pen! Kan’ke ødelegge et så fint bilde!»

Nei, da så…

Neste dag sendte jeg en SMS med forsikring om at han skal få en kopi av pin-upbildet. Så nå åpner de begge kalenderne. Hver dag med nye minner fra året som har gått.

Latterdøra

Førstehjelp

En historie om hvordan jeg nærmest måtte sloss med en gammel dame, i et forsøk på å gi henne livreddende førstehjelp.

Jeg var på ferie i det store utland. Så langt unna Norge, at det ikke var noen selvfølge at folk skjønte noen av de språkene jeg behersket i større eller mindre grad. Det var varmt. Det var folk overalt. Med ett ble jeg overveldet av alle inntrykkene rundt meg. Der og da ble omgivelsene til en massiv kakofoni av lyder som boret seg inn i ørene mine. Bønnerop, bråkete mopeder, selgere som ropte ut sine slogans.

Jeg trakk meg tilbake til et skyggefullt sted. Stjal meg til litt tid for meg selv. For å få en liten timeout, lukket jeg øynene, og forsøkte å visualisere hvordan det kjennes å stikke føttene uti et kjølig og blikkstille fjellvann. I og med at jeg oppholdt meg et sted hvor det var nærmere 50 grader i skyggen, klarte jeg på ingen måte å fremkalle følelsen av kjølige fjellkulper. Men jeg fikk nå ihvertfall sitte i fred.

Med et ble jeg var at det var noen andre der sammen med meg. Da jeg åpnet øynene, så jeg at en eldre kvinne hadde kommet inn i skyggen. Vi nikket, og smilte til hverandre. Hun hadde åpenbart samme trangen som meg til å være i fred. Det passet meg utmerket. Vi kunne godt være stille sammen. Idet jeg lukket øynene for å stenge verden ute igjen, så jeg at hun rullet ut et sitteunderlag og satte seg ned på bakken. Så ség jeg inn i mørket igjen. Tenkte på min farmor hjemme i Norge, som ofte bar skaut på samme måte som den eldre kvinnen når hun skulle gå ut.

Men så hørte jeg lyder litt utenom alt bråket rundt oss. Jeg lukket opp øynene. Kvinnen mumlet for seg selv. Eller, var det artikulerte lyder i det hele tatt? Plutselig stupte hun framover med hodet ned mot bakken. Dette var bevegelsesmønster jeg hadde sett før. Hun hadde et epileptisk anfall rett foran øynene på meg!

Jeg gikk rett bort til henne, og forsøkte å få henne over i stabilt sideleie. Hun hadde sterke kramper, og det nyttet ikke å få henne over på siden. Valgte derfor å legge en stolpute under hodet hennes, så hun ikke skulle slå seg under anfallet. Hun sprellet med både armer og ben, og så helt forskremt ut. Men det hadde jeg sett så mange ganger før. Det oppleves tydeligvis ganske skremmende for noen å ha anfall. Jeg holdt rundt henne så godt jeg kunne, imens jeg ropte på hjelp. «Kan noen ringe etter ambulanse? En dame har et anfall!»

En yngre mann kom raskt til. Han bøyde seg over kvinnen, og sa noe til henne. Hun mumlet noe tilbake, og roet seg i armene mine. Så satt hun seg opp, imens både hun og den hjelpsomme mannen brøt ut i latter. Jeg så storøyd på dem. Mannen forsøkte å si noe til meg, men lo så fælt at jeg ikke fikk med meg hva han sa med en gang. «Hun hadde ikke noe anfall. Hun bøyde seg i bønn!» Jeg kjente rødmen stige på. Er det mulig!

Med ett gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort.

Ikke bare hadde jeg avbrutt kvinnen i bønn. Jeg hadde forsøkt å vri henne over i stabilt sideleie, og holdt henne nede med makt samtidig som jeg hadde brølt ut! Ikke rart hun sprellet, stakkar! Hun må jo ha blitt vettskremt… Ved nærmere ettersyn så jeg jo at det var et bønneteppe, og ikke noe sitteunderlag hun hadde lagt ut.

Ble hun sint på meg? Tvert imot. Hun mente det var et tegn fra oven på at hun ble passet på. Men jeg måtte love å se etter to ganger neste gang jeg ville utføre førstehjelp på folk som ikke trengte det.

fra barnemunn

Punker?

Om hvordan folk gjør seg tanker om sine omgivelser. Uten at det nødvendigvis medfører riktighet.

Jeg var i praksis på en barneskole. Elevene var av de yngre barna. Store nok til å ha fått med seg mye av det som foregår rundt seg, men kanskje litt for små til å få med seg helheten i alle sammen henger. Skjønt, sånn er det jaggu med mange voksne òg. Enkelte er fryktelig raske til å trekke konklusjoner i hytt og pine, uten at det trenger å være noe substans i påstandene deres.

På dette tidspunktet hadde jeg – inspirert av et fastelavnsris – åtte farger på håret.
Det vakte mye mer oppsikt enn jeg hadde forestilt meg. Syns det var unødvendig med så mye oppmerksomhet bare fordi jeg hadde lekt med håret igjen. Men sånn var det for 15-20 år siden. I dag hadde nok ikke folk reagert på samme måte.

Praksisen var på en sentrumsskole, så elevene som gikk der var vant til et fargerikt fellesskap. Allikevel var det endel som stusset da de så hårsveisen min. Greit nok, unger er mye enklere å forholde seg til når de undres over ting. De spør og glaner åpenlyst heller enn å smugtitte.

Jeg skulle følge to småtasser til skolebiblioteket, og se til at de fikk låne med seg bøker. De gikk litt rundt i rommet. Jeg foreslo noen bøker for dem begge. Vi satt oss ned ved et bord, og de begynte å bla i hver sin bok.

Guttene begynte å prate seg i mellom. Om meg. Imens jeg satt der.

A: «Hu er pønker

B: «Nei

A: «Jo, du ser vel det med det håret!»

Først nå ble jeg klar over at det var meg de satt og diskuterte. Rett under nesa mi.

B. var åpenbart en liten verdensvant herremann med mye livserfaring, for han ristet oppgitt på hodet, imens han himlet med øynene:

«Nei, hu der kan’ke værra pønker. Hu jobber jo!»

En kan jo undres hvor han hadde fått sånne idèer fra…

Latterdøra

Småord 

Hvordan ett eneste lite ord kan si så mye…

Jeg er i London. Det er rushtiden, og folk myldrer rundt meg. Selv går jeg litt på måfå, og leter etter en bussholdeplass. Om man ikke finner fram med det første, er det så mye å se på, at det er umulig å kjede seg. Jeg suger til meg inntrykk. Lyder, lukter. Folk i alle størrelser og koloritter.

Midt i mengden haster det en mann forbi. Han er mørk i huden. Antrukket i skikkelig businessklær. Det er ingenting ved han som avslører at han ikke er engelsk. Han går med mobilen til øret. Nikker og grynter bekreftende som man gjør når man lytter til noen i telefonen. I det han går forbi meg, avsløres nasjonaliteten hans.

Han kommer med en enkel frase som er noe av det norskeste av det norske en nordmann kan si. 

Personen i andre enden av telefonen sier åpenbart noe som forskrekker eller forbauser mannen. Han sperrer opp øynene, og sier HÆ?

Blir ikke norskere enn dét…

Det var den gang

Boblejakka

Når en gjør valg som får pinlige konsekvenser, men som muligens er verdt det allikevel… Et innlegg om få ord, ei fæl boblejakke og en sabla kul Walkman.

Høsten 1983. Jeg begynte på ungdomsskolen, og livet besto etter min mening hovedsakelig av kvisekriser, elsker/elsker ikke og hormonelle krumspring. Egoet var høyst tilstedeværende, og konsekvenstenkinga ikke fullt så godt utviklet. Verden sirklet rundt meg – ikke omvendt. Voksne var stort sett imbesile idioter, som lett lot seg lure av min ungdommelige genialitet… Trodde jeg…

For å vise hvor voksen jeg var blitt, ville jeg handle vinterklær på egenhånd. Og joda, jeg fikk penger med hjemmefra for å gå ut i den store verden og gjøre egne innkjøp. Behovet for ny vinterjakke var prekært. Og jeg skulle kjøpe det altså – banna bein – hadde det ikke vært for den kule Walkman’en som var utstilt i vinduet til elektronikkbutikken på det lokale kjøpesenteret. Bare tanken på å kunne ha en kassettspiller som var så liten at jeg kunne ha den i lomma; og høre på musikk imens jeg gikk rundt, var besnærende.

Det gikk et par dager. Pengene brant i lomma, og jeg var som besatt av tanken på å eie dette elektroniske vidunderet av en nyskapning. Tilslutt gikk jeg inn i butikken for å se på den. Jeg var sjanseløs fra jeg satte foten innenfor døra. Fra høyttalerne dundret David Bowie’s «Let’s dance». Det var siste spikeren i kista. Jeg var solgt. Litt senere kom jeg ut fra butikken. I en altfor tynn jakke. Med en flunkende ny Walkman i lomma. Og hørte på David Bowie. «Put on your red shoes and dance the blues».

Men hva nå? Hvordan skulle jeg kunne komme hjem uten penger, uten vinterjakke men med en Walkman?

Med pubertalt overmot tenkte jeg at dette kunne skjules.

Dersom jeg smuglet Walkman’en inn på rommet – og bare hørte på musikk der, så ville de nok ikke merke at jeg ikke hadde kjøpt den jakka. Akkurat…

Høsten krøp inn under huden, og temperaturen på gradestokken gikk stadig nedover. I mangel av en god vinterjakke, begynte jeg å pakke meg inn i stadig flere tykke gensere under olajakka. Tilslutt følte jeg meg som en stappa julegris der jeg dro på meg en jakke som ble trangere for hver nye genser som kom under. Jeg frøs allikevel da det ble kuldegrader. Men pengene til vinterjakke var brukt opp, så jeg bet tennene sammen, og lot som ingenting.


Foreldrene mine nevnte ikke hendelsen med et eneste ord. Selvfølgelig hadde de fått med seg det faktum at vintertøy manglet , men valgte å avvente situasjonen, og se hva som skjedde. Jeg fløt fortsatt på overmot, men en kime av tvil hadde begynt å spire i meg. Den dårlige samvittigheten gjorde at jeg hørte mindre og mindre på musikk via Walkman’en. Det var da merkelig at de ikke hadde sagt noe som helst? De måtte da ha oppdaget det nå?

Om det var manglende vinterjakke, eller rett og slett bare basillusker som fløy i luften, er ikke godt å si. Resultatet av en tynnkledd høst ble i hvert fall at jeg ble helt nedsausa i en voldsom forkjølelse. Etter et par dager med fravær fra skolen, skulle jeg tilbake.Da hang den plutselig der. En av mammas urgammel boblejakker fra 70-tallet engang.

Nå må du huske på at tidlig på åttitallet så var ikke klær fra 70-tallet vintage. De var bare håpløst umoderne, og ikke noe de fleste tenåringer ville bli sett med. I hvert fall ikke ei jente på 13 år, som følte seg merkelig nok fra før, og som helst ville være usynlig. Rød av skam tok jeg på meg jakka, og gikk duknakket til skolen.


Gjett hva jeg fikk til jul det året? Joda, etter å ha gått med skammens jakke en stund, lå det heldigvis en ny vinterjakke under juletreet. Aldri har vel uuttalte ord vært så effektive.Da jeg neste gang fikk penger til å handle klær, kjøpte jeg akkurat det jeg hadde fått beskjed om…